oss 150 kroner!
Jerndørene har ennå ikke lukket seg, men ICE, det amerikaniserte Gestapo, er i ferd med å bli født. Motstand må være kollektiv.
ScheerPost, 12. januar 2026
Jeg har sett de maskerte bøllene som terroriserer gatene våre før. Jeg så dem under «Den skitne krigen» i Argentina, hvor 30.000 menn, kvinner og barn «forsvant» under militærjuntaen.
Ofrene ble holdt i hemmelige fengsler, brutalt torturert og drept. Den dag i dag vet mange familier ikke skjebnen til sine kjære.
Jeg så dem i El Salvador, da dødsskvadroner drepte 800 mennesker i måneden. Jeg så dem i Guatemala under diktaturet til José Efraín Ríos Montt. Jeg så dem i Augusto Pinochets Chile og i Saddam Husseins Irak.
Jeg så dem i Iran under ayatollahenes styre, hvor jeg ble arrestert og fengslet to ganger og én gang deportert i håndjern. Jeg så dem i Hafez al-Assads Syria. Jeg så dem i Bosnia, hvor muslimer ble drevet inn i konsentrasjonsleirer, henrettet og gravlagt i massegraver.
Jeg kjenner disse bøllene. Jeg har vært fange i deres fengsler og tilbrakt timer i deres avhørsrom. Jeg har blitt slått av dem. Jeg har blitt deportert, og i flere tilfeller utestengt, fra deres land. Jeg vet hva som kommer.
Terror er motoren som gir diktaturer makt. Den eliminerer dissidenter. Den får kritikere til å tie. Den demonterer loven. Den skaper et samfunn av nervøse og redde medløpere, de som ser bort når folk blir revet vekk fra gatene eller skutt, de som informerer for å redde seg selv, de som trekker seg tilbake til sine små kaninhull, drar ned persiennene og desperat ber om å få være i fred.
Terror fungerer.
Jerndørene har ennå ikke lukket seg. Det er fortsatt protester. Mediene klarer fortsatt å dokumentere statlige grusomheter, inkludert drapet på Renee Nicole Good i Minneapolis 7. januar, utført av Jonathan Ross, agent i Immigration and Customs Enforcement (ICE).
Men dørene lukkes raskt. ICE har deportert over 300.000 mennesker og pågrepet nesten 69.000 andre — samt vært involvert i 16 skyteepisoder, inkludert fire drap — siden Trump startet sin kampanje mot innvandrere.
ICE, vårt amerikaniserte Gestapo, blir født.
Motstand må være kollektiv. Vi må ikke bare hevde våre individuelle rettigheter, men også økonomiske, sosiale og politiske rettigheter — uten dem er vi maktesløse. Motstand betyr å organisere seg for å forstyrre handels- og regjeringsmaskineriet.
Det betyr å forhindre arrestasjoner ved å patruljere nabolag for å advare om forestående ICE-razziaer. Det betyr å protestere utenfor fengselsanlegg. Det betyr streiker. Det betyr å blokkere gater og motorveier og okkupere bygninger.
Det betyr å legge frem fotografisk bevis. Det betyr vedvarende press på lokale politikere og politi for å nekte å samarbeide med ICE. Det betyr å gi juridisk representasjon, mat og økonomisk støtte til familier med medlemmer som er internert.
Det betyr vilje til å bli arrestert. Det betyr en landsomfattende kampanje for å trosse statens umenneskelighet.
Hvis vi mislykkes, vil de stadig svakere flammene i et åpent samfunn bli slukket.
Autoritære stater bygges trinnvis. Ingen diktatur reklamerer for sin plan om å avskaffe sivile friheter. Den gir tomme løfter om frihet og rettferdighet, mens den demonterer institusjonene og lovene som gjør frihet og rettferdighet mulig.
Motstandere av regimet, inkludert de innenfor etablissementet, gjør sporadiske forsøk på å gjøre motstand. De setter opp midlertidige veisperringer, men de blir snart fjernet.
Alexander Solzjenitsyn bemerker i Gulag-arkipelet at konsolideringen av sovjetisk tyranni, «ble strukket ut over mange år fordi det var av største betydning at det var skjult og ubemerket». Han kalte prosessen «et storslått stille kabalspill, hvis regler var fullstendig uforståelige for samtidige, og hvis konturer vi først kan forstå nå».
«Hvordan ville ting vært hvis alle sikkerhetsagenter, når han gikk ut om natten for å foreta en arrestasjon, hadde vært usikre på om han ville komme tilbake i live og måtte si farvel til familien sin?» spør Solzjenitsyn.
«Eller hvis, under perioder med massearrestasjoner, som for eksempel i Leningrad, da de arresterte en fjerdedel av hele byen, om folk ikke bare hadde sittet der i hulene sine, bleke av skrekk ved hvert smell på døren nede og hvert trinn i trappen, men hadde forstått at de ikke hadde noe mer å tape og dristig hadde satt opp et bakhold i gangen nede, med et halvt dusin personer med økser, hammere, ildrakere eller hva enn annet som var tilgjengelig?
Tross alt visste du på forhånd at de blå-hattene* var ute om natten, uten noen god hensikt. Og du kunne på forhånd være sikker på at du kom til å knuse skallen på en morder. Eller hva med Svarte-Maja, som sto der ute på gaten med en enslig sjåfør — hva om den hadde blitt kjørt av gårde eller dekkene blitt ødelagt? Organene ville raskt ha fått mangel på offiserer og transport, og til tross for Stalins veldige tørst, ville den forbannede maskinen ha stoppet opp!»
*(Stalins NKVD-styrker. O.a.)
Czeslaw Milosz, i The Captive Mind, dokumenterer også tyranniets snikende bevegelse, hvordan det utvikler seg i det skjulte, inntil intellektuelle ikke bare tvinges til å gjenta regimets selvforherligende slagord, men, som våre ledende universiteter gjorde da de ga etter for falske påstander om å være bastioner for antisemittisme, omfavner dens absurdisme.
Konstruert frykt skaper tvil om seg selv. Det får en befolkning – ofte ubevisst – til å tilpasse seg både utad og innad. Det får borgerne til å forholde seg til de rundt seg med mistro og mistillit. Frykten ødelegger solidariteten som er avgjørende for organisering, fellesskap og opposisjon.
Historikeren Robert Gellately hevder i sin bok, Backing Hitler: Consent and Coercion in Nazi Germany, at statsterror i Nazi-Tyskland var effektiv, ikke på grunn av allestedsnærværende statlig overvåkning, men fordi den fremmet en «kultur av fordømmelse».
Sladre på naboene og kollegaene dine og overlev. Hvis du ser noe, si noe.
Jo verre det blir, desto mer vil etablerte institusjoner, desperate etter å overleve, tie i hjel de som advarer oss.
«Før samfunn faller, oppstår det nettopp et slikt lag av kloke, tenkende mennesker, folk som er det og ikke noe mer», skriver Solzjenitsyn om dem som ser hva som kommer. «Og hvordan de ble ledd av! Hvordan de ble gjort narr av!»
Den østerrikske forfatteren Joseph Roth, hvis tidlige advarsler om fascismens fremvekst stort sett ble avvist, og som ba andre intellektuelle om å slutte naivt å appellere til «restene av en europeisk samvittighet», så bøkene sine bli kastet på bålet våren 1933 under nazistenes bokbrenninger.
Så langt har vi ikke brent bøker, men vi har forbydd nesten 23.000 titler i offentlige skoler siden 2021.
Den autoritære staten kannibaliserer institusjonene som dumdristig hjelper og støtter heksejaktene. Den erstatter dem med pseudo-institusjoner befolket av pseudo-lovgivere, pseudo-domstoler, pseudo-journalister, pseudo-intellektuelle og pseudo-borgere.
Columbia University er et strålende eksempel på en slik villet selvantennelse. Ingenting er som det blir presentert.
Det er et økende antall voldelige kidnappinger, utført av maskerte ICE-agenter i umerkede biler i bygatene våre. Folk blir revet ut av kjøretøyene sine og banket opp. De blir arrestert utenfor skoler og barnehager.
De blir raidet på jobben, kastet på gulvet, iført håndjern, kjørt bort i varebiler og sendt til konsentrasjonsleirer i land som El Salvador. De blir tatt når de møter i retten for en søknad om green card eller et intervju for å ferdigstille visumet.
Når de først er pågrepet, forsvinner de inn i labyrinten av over 200 sentre for varetekt, hvor de flyttes fra ett anlegg til et annet for å skjule dem for familie, advokater og domstolene. Rettssikkerhet, som en gang var en konstitusjonell rett for alle i USA, eksisterer ikke lenger.
«Lover som ikke er like for alle, reverseres til rettigheter og privilegier, noe som er i strid med selve naturen til nasjonalstater», skriver Hannah Arendt i The Origins of Totalitarianism.
«Jo tydeligere beviset er på deres manglende evne til å behandle statsløse som juridiske personer, og jo større utvidelsen av vilkårlig styre ved politidekret er, desto vanskeligere er det for statene å motstå fristelsen til å frata alle borgere juridisk status og styre dem med et allmektig politi».
FBI er et eksempel på hvordan rettferdighet er forvrengt, de nekter å samarbeide med lokale politimyndigheter i Minneapolis, og blokkerer tilgangen til alle bevis som kan tillate dem å reise straffesak mot Jonathan Ross.
Drap på ubevæpnede borgere av staten utføres uten konsekvenser.
ICE har mer enn doblet styrken siden tidlig i 2025 — til 22.000 agenter — og ansatt 12.000 nye betjenter på fire måneder, fra en gruppe på 220.000 søkere.
De planlegger å bruke 100 millioner dollar over en ettårsperiode for å ansette enda flere rekrutter, en del av de 170 milliardene til grense- og innenrikskontroll, inkludert 75 milliarder til ICE, som skal brukes over fire år.
Lønningene til disse nye rekruttene, dårlig opplært og ofte tilfeldig vurdert, vil variere fra 49.739 til 89.528 dollar i året, sammen med en signeringsbonus på 50.000 dollar — fordelt over tre år — og opptil 60.000 dollar i tilbakebetalinger av studielån.
ICE bygger nye interneringssentre spredt over hele landet, i 23 byer og tettsteder. ICE lover at når disse er fullt operative, vil de gå fra dør til dør som en del av den største deportasjonsinnsatsen i amerikansk historie.
ICE-agenter, beruset av lisensen til å sparke inn dører iført kroppsrustning og skyte med automatvåpen mot livredde kvinner og barn, er ikke krigere slik de forestiller seg, men bøller. De har få ferdigheter, annet enn våpentrening, grusomhet og brutalitet. De har til hensikt å forbli ansatt i staten. Staten har til hensikt å holde dem i arbeid.
Ingenting av dette burde overraske oss. De undertrykkende teknikkene brukt av ICE og vårt militariserte politi ble perfeksjonert i utlandet, i Irak, Afghanistan, Syria, Libya og det okkuperte Palestina, og tidligere i Vietnam.
ICE-agenten som drepte Good var maskingeværskytter i Irak. Et nattraid i Chicago, der agenter rappellerer fra et helikopter for å storme et leilighetskompleks fylt med livredde familier, ser ikke annerledes ut enn et nattraid i Fallujah.
Aimé Césaire, dramatikeren og politikeren fra Martinique, skriver i Discourse on Colonialism at de brutale verktøyene imperialisme og kolonialisme til slutt migrerer tilbake til hjemlandet. Det er kjent som imperial boomerang.
Césaire skriver:
«Og så en vakker dag vekkes borgerskapet av en voldsom boomerangeffekt: gestapistene er travelt opptatt, fengslene fylles opp, torturistene som står rundt sine redskaper, oppfinnsomme, raffinerer, diskuterer.
Folk blir overrasket, de blir indignerte. De sier: ‘Så merkelig! Men glem det—det er nazisme, det går over!’ Og de venter, og de håper; og de skjuler sannheten for seg selv, at det er barbariet, det høyeste barbariet, kronbarbariet som oppsummerer alle de daglige barbariene; at det er nazismen, ja, men at før de ble dens ofre, var de dens medskyldige; at de tolererte nazismen før den ble påført dem, at de frikjente den, lukket øynene for den, legitimerte den, fordi den inntil da kun hadde blitt brukt på ikke-europeiske folk; at de har dyrket den nazismen, at de er ansvarlige for den, og at den, før de sluker hele den vestlige, kristne sivilisasjonens struktur i dens rødfargede vann, siger, siver og drypper fra hver sprekk».
I mellomperioden mellom demokratiets siste åndedrag og fremveksten av et diktatur, blir nasjonen manipulert til å tvile på sin egen virkelighetsoppfatning. Den blir fortalt at rettsstaten respekteres. Den blir fortalt at demokratisk styre er ukrenkelig. Disse løgnene beroliger de som blir gjetet inn i sitt eget slaveri.
«Flertallet sitter stille og våger å håpe», skriver Solzjenitsyn. «Siden du ikke er skyldig, hvordan kan de arrestere deg? Det er en feil!»
Kanskje, sier de fryktsomme, er Trump og hans håndlangere bare bombastiske. Kanskje de ikke mener det. Kanskje de er inkompetente. Kanskje domstolene redder oss. Kanskje neste valg vil avslutte dette marerittet. Kanskje det finnes grenser for ekstremisme. Kanskje det verste er over.
Disse selvbedragene hindrer oss i å drive motstand, mens galgen settes opp rett foran oss.
Autoritære stater starter med å rette seg mot de mest sårbare, de som lettest demoniseres — de papirløse, studenter på universitetene som protesterer mot folkemord, antifa, den såkalte radikale venstresiden, muslimer, fattige fargede, intellektuelle og liberale.
De slår ned én gruppe etter den andre. De blåser ut, én etter én, den lange rekken med lys, til vi befinner oss i mørket, maktesløse og alene.
Denne artikkelen ble først publisert av Sheerpost – her publisert av Consortium News:
Chris Hedges: The Machinery of Terror – Consortium News
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også Hedges intervjue professor Sheldon Volin, om inverted totalitarism – omvendt totalitarisme:
Begrepet viser til et system der økonomiske makter, særlig store selskaper og finansielle aktører, får betydelig innflytelse over politikken, samtidig som staten fortsatt fremstår som demokratisk.
Det beskrives i den engelske definisjonen som et system hvor økonomiske aktører utøver subtil, men betydelig makt i et tilsynelatende demokratisk system. [en.wikipedia.org]
Chris Hedges and Sheldon Wolin: Can Capitalism and Democracy Coexist? Full Version
Chris Hedges er en Pulitzerpris-vinnende journalist som var utenrikskorrespondent i 15 år for The New York Times, hvor han var sjef for Midtøsten-byrået og balkan-byråsjef for avisen. Han har tidligere jobbet i utlandet for The Dallas Morning News, The Christian Science Monitor og NPR. Han er programleder for programmet «The Chris Hedges Report».
