oss 150 kroner!
Rett før juleferien slipper regjeringen bomba om at nye kontroversielle EU-direktiver, som vil føre til skyhøye utgifter for norske kommuner, skal inn i norsk lov.(altinget.no, 19 desember 25)
Norge sliter nemlig med gamle rør, og disse må nå oppgraderes…
Behovet for massiv oppgradering av Norges kloakk- og avløpsinfrastruktur er ikke bare drevet frem av nasjonalt vedlikeholdsetterslep, men i stor grad av Norges medlemskap i EØS-samarbeidet.
Gjennom EØS-avtalen er Norge forpliktet til å følge EUs strenge miljøregelverk, spesifikt EUs avløpsdirektiv (Urban Waste Water Treatment Directive).
Avløpsdirektivet setter bindende minimumskrav til hvordan europeiske land skal samle inn, behandle og rense avløpsvann fra husholdninger og industri, med mål om å beskytte vannmiljøet mot forurensning og overgjødsling.
Dette er gjeldende her, nettopp via denne EØS-avtalen som aldri nevnes, men som nå detaljstyrer mer og mer av hverdagen vår, på område etter område.
Norge har allerede implementert avløpsdirektivet i norsk lovgivning. Det opprinnelige avløpsdirektivet fra 1991 ble implementert i norsk rett i 2007, hovedsaklig gjennom forurensningsforskriften.
Det betyr at kravene ikke er valgfrie, men juridisk bindende for norske myndigheter og kommuner.
Direktivet dikterer detaljerte krav til rensing basert på befolkningsstørrelse (personekvivalenter)og sårbarheten til lokale vannforekomster (resipienter).
Norske kommuner må derfor investere i infrastruktur som møter disse spesifikke standardene.
Miljødirektoratet har identifisert at Norge har et betydelig etterslep i å oppfylle disse eksisterende kravene, noe som i praksis utgjør brudd på EØS-forpliktelsene. Og det går jo ikke an for EUs mest lydige disippel.
Dette etterslepet legger nå et sterkt press på kommunene for å iverksette kostbare og nødvendige oppgraderinger raskere.
Et revidert og strengere avløpsdirektiv ble vedtatt i EU i 2024, og ble gjeldende der 1.1.25. Dette direktivet vil erstatte det gamle fra 1991.
Når dette direktivet innlemmes i EØS-avtalen, vil Norge måtte innføre enda strengere tiltak.
Her kan en nevne at de nye kravene til rensing og utvidelse av virkeområdet også vil gjelde mindre tettsteder/kommuner med 1000 innbyggere.
Direktivet introduserer også krav om sekundærrensing, noe som vil medføre store investeringer og høyere avgifter for mange norske husholdninger.
Fjerning av mikroplast og medikamentrester fra avløpsvannet er et annet eksempel som kommer med det reviderte direktivet.
De første fristene for implementering i Norge forventes å være rundt 2027.
Kostnaden settes nå til 30–50 milliarder, men Norsk Vann har pekt på at de reelle kostnadene kan bli langt høyere, opp mot svimlende 80 milliarder kroner.
(Samlet investeringsbehov i vann- og avløpssektoren 2025–2045: 411–535 milliarder NOK (ifølge Norsk Vanns rapport). Dette inkluderer produksjon, nettverk, renseanlegg, biogass, slamhåndtering og rørfornyelse. En del av dette (ca. 66–80 milliarder NOK for 140 kommuner) er direkte relatert til EU-kravene i revisjonen, mens f.eks. 228 milliarder NOK går til rørnett. Red.)
Den nette sum på 33-80 milliarder blir fordelt på omtrent 142 kommuner og rundt 500 tettsteder.
Kostnadene må i stor grad dekkes av kommunene gjennom selvkostprinsippet, noe som betyr at innbyggerne vil oppleve økte avløpsgebyr. I enkelte fylker er det varslet årlige gebyrer på over 20.000 kroner.
Norge har vurdert handlingsrommet for nasjonale tilpasninger sies det, men signaler fra EU viser at det er lite rom for å fravike hovedkravene.
Så kan en jo bare undre seg over om noen på løvebakken leser det de signerer….?
Handlingsrommet finnes ikke.
Vår lojalitetsplikt til EU er alltid førende, uansett område: Vi skal ikke sette EUs ønsket resultat i fare.
For å sikre dette har våre politikere til og med signert på at EØS avtalen har forrang foran alle våre norske avtaler og lovverk ved motstrid.
Uten EØS-avtalen derimot ville Norge hatt nasjonalt handlingsrom til å bestemme tempo og nivå for oppgraderingen.
Uten EØS avtalen kunne Norge prioritert investeringer basert på lokale miljøbehov, fremfor faste EU-grenseverdier.
Norge har en lang kystlinje med dype fjorder og stor vannutskifting.
Uten EØS avtalen kunne man valgt enklere rensemetoder der resipientkapasiteten er stor og heller fokusert på sårbare områder som Oslofjorden.
En av de største kostnadsdriverne er kravet om nitrogenrensing.
Flere fagmiljøer mener dette er mindre kritisk langs norskekysten enn det f.eks er i elvene i sentraleuropa.
Med nasjonalt handlingsrom kunne Norge strukket investeringene over 30-40, istedet for 10-20 år.
Dette ville dempet de enorme gebyrene, samt gitt anleggsbransjen bedre tid til å bygge opp nødvendig kapasitet og kompetanse.
Norge kunne, uten EØS, valgt andre miljøstandarer hvis nasjonal forskning viste at dette ville fungere bedre for norske forhold enn de parametrene EU prioriterer.
Uten presset fra EU-lovgivningen kunne stat og kommune prioritert det eksisterende ledningsnettet.
Siden direktivet har juridiske frister for rensegrad (nitrogen og fosfor) må kommunene bygge renseanleggene først, for å unngå bøter fra EU/EØS-organer.
Uten dette presset kunne en prioritert de dårligste rørene først. Gamle rør som sprekker fører til direkte utslipp av urenset kloakk i naturen før det i det hele tatt når renseanlegget.
I dag lekker ca 30% av drikkevannet ut før det når springen. (SSB, 2025)
Her kunne en uten EØS-avtalen istedet brukt pengene på å tette lekkasjer og separere overvann fra kloakk fremfor å bygge massive renseanlegg som «renser» regnvann, som EU nå krever.
Istedet fungerer altså denne overnasjonale avtalen som en direkte pådriver som tvinger frem standardisering og modernisering av avløpsnettet i tråd med resten av Europa, selv om det medfører store kostnader for norske kommuner og innbyggere, der nasjonale behov må vike.
Siri Hermo
