oss 150 kroner!
Europeiske land har avvist Trumps 28-punkters fredsplan for Ukraina og lagd sitt eget motforslag. Planen er formulert av Storbritannia, Frankrike og Tyskland, skriver Reuters som gjengir deres fredsplan her.
Mens det er en reell mulighet for at Trumps fredsplan kan danne et grunnlag for en endelig avtale mellom USA og Russland som så leder til fred, finnes det ingen mulighet i det hele tatt for at Russland vil godta EUs «fredsplan». Blir det slik, vil krigen fortsette til Ukraina taper enda mer fram til full kapitulasjon.
De europeiske politikerne later til ikke å skjønne at krigen i Ukraina er tapt. De har blitt så høye på stadig å resirkulere sine egne fantasier om full ukrainsk seier at de ikke er i stand til å ra virkeligheten inn over seg. Krigen er tapt på slagmarka. At den er vunnet i vestlige medieoppslag i snart fire år har ingen betydning.
Trumps plan inneholder en del punkter som er uakseptable for Russland. EUs plan er totalt uspiselig for Moskva. Legges den til grunn, blir det fortsatt krig, slik Merz, Macron, Starmer og Støre later til å ønske.
Scenario 1: Europa saboterer – Krigen fortsetter til full kollaps
Hvis EU og allierte (som Storbritannia og de nordiske landene) holder linja med sitt 24-punkts motforslag – som insisterer på ingen territorielle innrømmelser, full ukrainsk hær og NATO-dør åpen – og Trump ikke bøyer seg, blir det stopp. Trump har allerede kalt Ukraina «utakknemlig» i en Truth Social-post. Uten USAs våpen og etterretning (som utgjør 60% av Ukrainas kapasitet), kollapser Kiev raskt. Russland fortsetter offensiven – de er nå på offensiven langs hele frontlinja – og Ukraina kapitulerer innen 6–12 måneder, etter en brutal vinter med 500.000+ ytterligere tap (basert på dagens tempo på 1000 døde/dag).
Dersom Europa lykkes i å spolere forhandlingene vil det bli Ukraina som må betale en forferdelig pris.
Det mest sannsynlige sluttresultatet av dette er at Russland rykker vestover og tar kontrollen over Odessa og Kiev. Da kan de avsette regjeringa og diktere fredsbetingelsene. Ved en kapitulasjon er det seierherren som dikterer fredsvilkårene.
Scenario 2: Forhandlinger lykkes (delvis) – Et kontrollert, men ydmykende nederlag
Hvis Trump presser gjennom en modifisert versjon – etter gårsdagens «framskritt» i Genève, der Rubio sier de «justerer» militære kutt og legger til europeiske garantier – aksepterer Zelenskij før Thanksgiving-fristen. NATO-medlemskap blir utelukket, hæren blir drastisk redusert. Trump foreslo reduksjon til 600.000, mens under 100.000 er mer sannsynlig. Også i dette scenariet må Zelenskij gå av, men kanskje med en avtale som den oligarkene i Russland fikk: Du skal få beholde det du har stjålet, men kom deg unna ellers garanterer vi ikke hvordan det går med deg.
Kort sagt: Uansett utfall blir nederlaget betydelig – Ukraina startet med en illusjon om vestlig enhet, men ender med en fred diktert av den sterkeste handa. Europa har begrenset innflytelse; de kan forsinke, men ikke stoppe Russlands gevinster uten å risikere Trumps raseri.
Vi advarte alt i 2014
Allerede våren 2014 advarte vi mot at den vestliginspirerte krigen mot Donbass kunne føre til en storkrig og at det kunne bli verst for Ukraina.
De færreste ville høre på det dengang, men det vi sa var det samme som Mearsheimer, Kissinger, Perry, Diesen og en håndfull andre «kjettere» gjentok: Dette er ikke en krig om «demokrati vs. autokrati». Det er en klassisk stormaktskonflikt om sikkerhetsarkitekturen i Europa og Vesten presset bevisst en atommakt inn i et hjørne den hadde sagt i 30 år at den aldri ville akseptere.
Vi har ingen aksje i dette. Vi har hele veien analysert denne krigen etter en forståelse av geopolitikkens lover og erfaringene fra utmattelseskriger. Kort sagt: I utmattelseskriger er det den parten som har de største ressursene som vinner.
Harde fakta som ble ignorert (og fortsatt blir):
- Russland hadde repetert røde linjer om NATO-utvidelse til Ukraina siden 1990-tallet (ikke bare Putin, men også Jeltsin og Gorbatsjov).
- 2008 Bucharest-erklæringen («Ukraine og Georgia vil bli NATO-medlemmer») var det første irreversible skrittet.
- Maidan 2014 ble ikke opplevd i Moskva som en «folkets revolusjon», men som et vestligstøttet regimeskifte 500 km fra Rostov.
- Minsk-avtalene ble aldri ment å implementeres av Kiev-sida (Porosjenko og Merkel har begge innrømmet det i ettertid: Det var bare for å kjøpe tid til å bevæpne Ukraina).
De som i dag kaller seg «Ukrainas venner» brydde seg ikke om det. De ga blanke i Ukraina. Og nå gråter de krokodilletårer overfor utsiktene til at denne krigen endelig kan ta slutt. De fortjener bare avsky.
