oss 150 kroner!
Det er på høy tid at den norske offentligheten våkner og stiller de spørsmålene som landets politiske ledelse hittil har unngått. Norge har bevilget milliard etter milliard til Ukraina uten at det finnes tilstrekkelig kontroll, uten reell sporbarhet og uten at noen har fått et tydelig ansvar dersom midler misbrukes, forsvinner eller havner i korrupte nettverk. Når stadig nye avsløringer fra Ukraina viser omfattende og systemisk korrupsjon på tvers av samfunnssektorer, er tiden inne for å kreve det som burde vært gjort fra starten av: Riksrevisjonen og Økokrim må gjennomgå hele milliardstrømmen som har gått og som fortsatt skal gå fra Norge til Ukraina.
Nansen-programmet har blitt fremstilt som et historisk løft for europeisk sikkerhet og som et moralsk standpunkt. Men moral er ikke et kontrollsystem. Det finnes ingen garanti for ansvarlighet uten reell revisjon og uavhengig etterforskning. Det som i realiteten har skjedd, er at Norge har engasjert seg økonomisk i et omfang vi aldri tidligere har sett i et krigsherjet land. Midlene går gjennom norske direktorater, internasjonale organisasjoner, private aktører og direkte til ukrainske myndigheter. Størrelsen på pengestrømmene er nå så enorm at spørsmålet tvinger seg fram: Hvem har ansvaret dersom pengene misbrukes? Og hvem i det norske statsapparatet skal stilles til ansvar dersom fellesskapets midler havner i korrupsjon?
Det er ikke lenger tilstrekkelig å vise til at Ukraina selv har iverksatt antikorrupsjonstiltak. De siste skandalene, der ministre og høytstående tjenestepersoner er blitt avsatt eller presset ut etter avsløringer knyttet til kickback-systemer, energikontrakter og overprising i forsvarssektoren, viser hvor dypt problemene ligger. Når kontrollen svikter i et land som allerede er kjent for omfattende korrupsjon, betyr det at ansvaret for å sikre at norske midler brukes riktig, i praksis faller tilbake på norske myndigheter.
Det er fullt mulig at deler av pengene allerede er misbrukt. Det er også mulig at Norge, gjennom sitt bidrag, indirekte har finansiert deler av et ukrainsk system der korrupsjon og private nettverk fortsatt har betydelig innflytelse. Dersom dette viser seg å stemme, står Norge overfor en skandale som går langt utover partipolitikk. Det handler om tilliten til staten, til forvaltningen og til det politiske Norge. Når man bruker fellesskapets penger i et omfang som dette, kan man ikke basere seg på blind tillit. Man må basere seg på fakta og etterprøvbarhet.
Derfor må Riksrevisjonen få fullmakt til å undersøke hele pengebruken. Ikke bare utvalgte poster. Ikke bare midler som går gjennom norske etater. Hele strukturen må gjennomgås: beslutningsgrunnlaget, kontrollrutinene, ansvarsfordelingen og risikoanalysene som er gjort i forbindelse med milliardstøtten. Riksrevisjonen må også vurdere om regjeringen og Stortinget har gitt et korrekt bilde av risikoen, og om politiske prestisjeprosjekter har fått veie tyngre enn økonomisk forsvarlighet.
Økokrim må på sin side gjennomføre en bred etterforskning av den delen av pengestrømmen som involverer norske selskaper, norske underleverandører og eventuelle norske mellommenn i kontrakter som kobles til Ukraina-støtten. Norge har i flere år tjent betydelig på energi og våpenrelaterte markeder som følge av krigen, og det bør undersøkes om denne situasjonen har skapt en politisk kultur der kontroll svekkes av økonomiske og sikkerhetspolitiske motiver. Det må også avklares om norske aktører har hatt økonomiske insentiver som har påvirket beslutninger om støtte og leveranser.
Ansvarsplasseringen i Norge må være tydelig. Statsministeren har ansvaret for den overordnede linjen og den politiske helheten i milliardbevilgningene. Utenriksministeren har ansvaret for store deler av den sivile, humanitære og institusjonelle støtten. Forsvarsministeren har ansvaret for de militære leveransene og kontraktene som følger med. Finansministeren har ansvaret for budsjettene, bevilgningene og de økonomiske rammene som muliggjør hele satsingen. Disse stillingene utgjør kjernen i ansvarskjeden, og det er derfor avgjørende at kontrollen skjer uavhengig av dem.
Norske myndigheter kan ikke fortsette med en politikk der bevilgningene øker raskere enn kontrollen. Dersom vi ikke får en uavhengig og grundig gransking nå, risikerer vi en av de største tillitskrisene i moderne norsk historie. Fellesskapets penger tilhører folket. Derfor må både Riksrevisjonen og Økokrim inn, ikke senere, men nå.
Dan Viggo Bergtun
Veteran og tidligere tillitsmann for veteraner fra mange nasjoner. Tidligere president og FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF). Nå Honorary medlem i WVF. Bergtun kjenner FN-systemet fra innsiden gjennom mange år med internasjonalt samarbeid, og har tjenestegjort i FN-operasjoner i Midtøsten. Han har arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter og for fred mellom nasjoner siden 1978.
