oss 150 kroner!
23. september 1978 ble John Arthur Paisley meldt savnet etter at han forsvant fra båten sin, Brillig, som var utstyrt med sofistikert kommunikasjonsutstyr, i bukta Chesapeake Bay.
Av Jeremy Kuzmarov.
CovertAction Magazine, 23. september 2025
Noen dager senere ble Paisleys kropp identifisert i bukta, utstyrt med tunge dykkerbelter rundt midjen. Han hadde blitt skutt i hodet med en 9 mm kule. Senatets etterforskere kalte Paisleys sak «en av de skumleste noensinne».[1]
Maryann, Paisleys fraseparerte kone sa at hun ikke trodde at kroppen var ektemannens, siden den var ti cm kortere og rundt 13 kg lettere enn hans.[2]
John Paisley [Kilde: spartacus-educational.com]
Maryann saksøkte CIA for dokumenter relatert til ektemannens sak.
Maryland State Police antydet først at Paisleys død var selvmord, og CIA, som svar på spørsmål stilt av journalister, så «ingen grunn til å være uenig».
Maryland-politiet konkluderte imidlertid senere med at dødsårsaken var «uavklart», etter at en forsinket etterforskning ble skjemmet av det de kalte «forurensning» av bevis fra CIAs sikkerhetsoffiserer, som var de første til å gjennomsøke båten.[3]
Maryann fortalte Covert Action Information Bulletin i 1979, at CIA hadde overtalt henne, rett etter at ektemannens kropp ble funnet, til å få den kremert, og at forskjellige dødsregistre fra Maryland-myndighetene hadde blitt endret for å dekke over bevis.[4]
Uvanlig nok, før kremasjonen, ble Paisleys hender kuttet av og sendt til FBI. Det var aldri noen identifikasjon av fingeravtrykkene og det ble ikke funnet blod på Brillig, Paisleys båt.
Paisleys kropp hadde blitt kremert, men uvanlig nok ble hendene først kuttet av og sendt til FBI.
Kulen som drepte ham ble avfyrt bak venstre øre, noe som er merkelig for et selvmord. Paisley var høyrehendt, og basert på alle de rettsmedisinske bevisene som kom frem, måtte han ha skutt seg selv mens han hoppet fra båten, iført dykkerbelter, i en vridd stilling som gjorde dette scenariet umulig.
I avisintervjuer sa Paisleys psykiater og en kvinnelig venn, som han møtte ofte før han forsvant, at han ikke hadde gitt noen «ledetråder» om å vurdere selvmord.[5]
Paisley ble født i Sand Springs, Oklahoma, og hadde hatt en 25 år lang karriere i CIA. Han var en glimrende radiooperatør og gikk inn i CIA-ledelsens indre sirkel på grunn av sin ekspertise i bruk av spionsatellitter, avlytting av satellitter og lytteposter.
Yuri Nosenko [Kilde: independent.co.uk]
Paisley, som også var ekspert på sovjetisk kjernefysisk kapasitet, fikk i oppdrag å debriefe KGB-avhoppere, inkludert Yuri Ivanovich Nosenko, den øverste KGB-avhopperen på 1960-tallet, og ble en nær fortrolig av George H. W. Bush, hvis private telefonnumre ble funnet i hans telefonbøker.
Paisley hadde utdannelse som elektroingeniør fra University of Chicago, og jobbet tett med CIAs direktør for kontraetterretning James Jesus Angleton, som hadde rekruttert Paisley da sistnevnte jobbet som radiooperatør i Palestina før grunnleggelsen av staten Israel.[6]
James J. Angleton [Kilde: tpaak.com]
Etter hans død underspilte CIA Paisleys status innen byrået og hans rolle som undercover-agent. Paisley hadde blant annet deltatt i et hemmelig prosjekt for å diskreditere varslerne av Pentagon-papirene.
Han var et bindeledd til Nixons «rørleggere», og hadde brutt seg inn i utenlandske ambassader på deres vegne, og deltok på sexfester i Washington der Nixon-utnevnte folk på høyt nivå bandt kvinner og slo dem.[7]
Under Gerald Fords presidentskap fungerte Paisley som visedirektør for CIAs kontor for strategisk forskning. I den egenskapen spilte han en viktig rolle bak kulissene i Team B-rapporten fra 1976, som fremmet alarmistiske synspunkter om Sovjetunionen og var kritisk til Nixon og Kissingers avspenningspolitikk.[8]
Medlemmene i Team B inkluderte neokonservative hauker som Richard E. Pipes, Clare Boothe Luce, Edward Teller, Paul Wolfowitz (Arms Control and Disarmament Agency), general John W. Vogt og Paul Nitze (assisterende forsvarsminister for internasjonale anliggender), en av den kalde krigens fedre.[9]
George H. W. Bush som CIA-direktør. Bush stod nær John Paisley. [Kilde: wmtw.com]
Paisley, som hadde tilgang til høyt gradert etterretningsinformasjon, hadde vært under press for å blåse opp den sovjetiske trusselen for å rettferdiggjøre høye militærbudsjetter, og kunne ha blitt sett på som en barriere for de nykonservatives bestrebelser for å gjenopplive Den kalde krigen.
En annen teori var at Paisley hadde blitt sovjetisk spion og at Chesapeake Bay-hendelsen hadde blitt konstruert for å skjule Paisleys avhopping. Andre har antatt at Paisley ble drept av CIAs gamle garde, som mislikte hans varme forhold til Nosenko, en mistenkt dobbeltagent.[10]
«Deep state»-forskeren Mae Brussell mente at Paisley var knyttet til CIAs hvitvaskingsoperasjoner gjennom Nugan Hand Bank i Australia, og at drapet på ham hadde å gjøre med det – det samme gjorde drapet i 1996 på tidligere CIA-direktør William Colby, som var juridisk rådgiver for Nugan Hand-banken.
[Kilde: isgp-studies.com]
Howard Blums bok, The Spy Who Knew Too Much: An Ex-CIA Officer’s Quest Through a Legacy of Betrayal, setter søkelyset på Pete Bagleys tiår-lange etterforskning av Paisleys død. Bagley var tidligere sjef for CIAs avdeling for kontraetterretning og alliert av James Jesus Angleton.
[Kilde: malwarwickonbooks.com] Pete Bagley [Kilde: malwarwickonbooks.com]
Bagley ble tvunget til å trekke seg tilbake fra CIA på grunn av denne etterforskningen, han avdekket at Nosenko faktisk var dobbeltagent og at Paisley var Angletons muldvarp og at hans forræderi resulterte i KGBs henrettelse av mange avhoppere til CIA, som Paisley oppga.
I Blums fortelling forfalsket Paisley sin død 23. september 1978 og rømte til Sovjetunionen, der han levde resten av livet. På slutten av livet møtte Bagley KGBs generalløytnant Sergey Kondrashev, sjef for sovjetisk kontraetterretning, som identifiserte Nosenko som en sovjetisk dobbeltagent og falsk avhopper og tok Bagley med til en kirkegård i Moskva, hvor han pekte på at Paisley ble begravet.[11]
Den fulle sannheten om mysteriet vil kanskje aldri bli helt kjent, selv om et viktig poeng er at spionyrket ikke er et yrke for sarte sjeler, og at det store spillet som utspilte seg under den kalde krigen ofte var dødelig – på alle sider.
- John Prados, Lost Crusader: The Secret Wars of CIA Director William Colby (New York: Oxford University Press, 2003), 3; Tad Szulc, “The Missing CIA Man,” The New York Times, January 7, 1979; Randall B. Woods, Shadow Warrior: William Egan Colby and the CIA (New York: Basic Books, 2013), 3; “Conspiracy Theories: John Paisley,” https://www.spyculture.com/clandestime-145-conspiracy-theories-john-paisley/.
“Was it Really Paisley?” Covert Action Information Bulletin, January 1979, 24.
- Szulc, “The Missing CIA Man”; “Conspiracy Theories: John Paisley.” Later, a police investigation concluded that Paisley was killed in an “execution-style murder.” ↑
Joseph J. Trento, Prelude to Terror: The Rogue CIA and the Legacy of America’s Private Intelligence Network (New York: Carroll & Graf Publishers, 2005), 96, 97; William R. Corson, Joseph J. Trento, and Susan B. Trento, Widows: Four American spies, the wives they left behind, and the KGB’s crippling of American intelligence (London: Macdonald, 1989); https://spartacus-educational.com/JFKpaisley.htm. ↑
Prados, Lost Crusader, 3; Webster G. Tarpley and Anton Chaitkin, George Bush: The Unauthorized Biography (Washington, D.C.: Executive Intelligence Review, 1992), 251; Blum, The Spy Who Knew Too Much. ↑
See Jerry W. Sanders, Peddlers of Crisis: The Committee on the Present Danger and the Politics of Containment (Boston: South End Press, 1999). ↑
- On the latter, see William Safire, “Slithy Toves of CIA,” The New York Times, January 22, 1979, https://timesmachine.nytimes.com/timesmachine/1979/01/22/issue.html Nosenko also may have provided information on Lee Harvey Oswald that indicated he was a CIA agent and likely patsy in the Kennedy assassination, which Paisley may have been privy to. Nosenko had pointed to Oswald cutting any ties to the KGB, which undercut the narrative that the KGB was behind Kennedy’s assassination—a view advanced by Angleton and in Edward Jay Epstein’s 1978 book Legend. ↑
Blum, The Spy Who Knew Too Much. Some investigators question Bagley and Blum’s conclusion by noting that Paisley’s briefcase and key documents were left on the Brillig. If he had escaped to the Soviet Union, he would have likely brought these. An alternative explanation, however, is that he left behind his briefcase to mislead police and investigators and cause them to believe he had not defected to the Soviet Union when he had. ↑
Denne artikkelen er hentet fra CovertAction Magazine:
Mystery of Spook’s Death Persists Forty-Six Years Later
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Jeremy Kuzmarov er administrerende redaktør for CovertAction Magazine. Han er forfatter av fire bøker om amerikansk utenrikspolitikk, inkludert Obama’s Unending Wars (Clarity Press, 2019) og The Russians Are Coming, Again, med John Marciano (Monthly Review Press, 2018).
