oss 150 kroner!
Statsbudsjettet for 2026 blir kalt ansvarlig og rettferdig av regjeringa. Men for hvem er det ansvarlig? For folk flest ser det mest ut som et budsjett der Norge bøyer seg for internasjonale forpliktelser, mens egne innbyggere igjen får beskjed om å stramme inn. Det er et budsjett som prioriterer systemet foran mennesket, og som glemmer at trygghet starter hjemme.
Norge er rikt. Vi har oljefondet, en sterk økonomi og solide inntekter. Likevel må vanlige folk betale mer for stadig mindre. Kommunene må kutte, helsevesenet knaker, og de som trenger hjelp må vente. Samtidig flyter milliardene ut av landet i et tempo som får det til å svi å lese budsjettpostene. Forsvarsutgifter, internasjonale avtaler og bistandsforpliktelser vokser, mens budsjettene for eldreomsorg, psykiatri og lokalt helsearbeid krymper. Det sies at dette er nødvendig for stabilitet. Men hvem er egentlig stabile nå? Ikke familiene som står i matkø. Ikke småbarnsforeldre som må ta opp lån for å dekke strømregningen. Ikke eldre som får kortere sykehjemsopphold. Ikke ungdom som ikke ser en framtid i egen kommune.
Det er blitt vanlig å høre at vi må prioritere. Men prioritering har blitt et pyntet ord for nedskjæring. Det er de samme som alltid må gi mest. De som jobber, betaler og holder hjulene i gang. De blir bedt om å forstå, om å vise solidaritet, om å være tålmodige. Men mens folk måler hver krone, finner staten alltid penger når det handler om internasjonale prosjekter eller nye militære satsinger. Det er blitt lettere å bruke penger langt unna enn å investere i menneskene som faktisk bor her.
Regjeringa snakker om vår felles sikkerhet. Men tryggheten i hverdagen rakner. Sikkerhet er ikke bare et ord som brukes i NATO-taler. Sikkerhet er å vite at du får hjelp når du blir syk. At du får pleie når du blir gammel. At barna dine har en skole som fungerer. At du ikke må velge mellom strøm og mat. Et land som ikke gir sine egne borgere trygghet, mister sin reelle sikkerhet, uansett hvor mange allierte vi har.
Og midt i alt dette står våre veteraner, menn og kvinner som faktisk har ofret for landet. De har stått i internasjonale oppdrag, gjort jobben, båret uniformen. De kommer hjem til et system som gir dem honnørord og flagg, men liten oppfølging. Mange lever med psykiske og fysiske skader. De må kjempe i årevis for erstatning, og møter byråkrati, trenering og avslag. De får høre at systemet jobber med saken, mens årene går. Det er mennesker som fortjener respekt, men som i praksis blir avspist med en gratis pizza og fine taler en gang i blant.
I årets budsjett settes det riktignok av noen millioner til veteranarbeid, men altfor mye av dette skal dekkes innenfor eksisterende rammer. Det betyr i praksis at det ikke skjer noen reell styrking, bare omfordeling av småmidler mellom prosjekter som allerede mangler penger. Det er symptomatisk for hvordan vi prioriterer: de som gir mest, får minst. Staten bruker store ord, men små tall.
Kommunene, selve ryggraden i velferdsstaten, har lenge ropt varsko. I dette budsjettet får de igjen beskjed om å effektivisere. Det betyr i praksis kutt i stillinger, kutt i tilbud, kutt i tjenester. Det betyr at eldre får færre besøk, at syke får mindre hjelp, og at ungdom får dårligere oppfølging. Og når alt kollapser, sier regjeringa at kommunene må finne løsninger lokalt. Men lokalsamfunn kan ikke drive på dugnad i stedet for et statsapparat som har råd til alt mulig annet.
Og midt i alt dette reiser det seg et spørsmål som mange stiller seg: Hvor fritt styrer Norge egentlig? Har vi egentlig full kontroll over vårt eget statsbudsjett, eller blir mer og mer bestemt utenfor våre grenser? EU bestemmer ikke tallene direkte, men gjennom EØS-avtalen er Norge bundet til å følge EUs regler og standarder. Når EU endrer krav til klima, energi, toll eller skattepolitikk, må Norge tilpasse seg. Det koster – både i penger og handlefrihet. Samtidig forplikter vi oss stadig dypere i NATO-samarbeidet. Det betyr mer militær investering, flere forpliktelser, mer penger ut. For NATO- og EU-landene handler det om felles strategi, men for oss handler det også om budsjett.
Vi sier at vi har nasjonal styring, men sannheten er at handlingsrommet krymper hvert år. Mange av valgene i statsbudsjettet er ikke lenger reelle valg – de er konsekvenser av avtaler, forpliktelser og forventninger utenfra. Og når stadig flere beslutninger tas med henvisning til internasjonale krav, må vi tørre å stille spørsmålet: Hvem styrer egentlig Norge?
Det er et paradoks. Vi lever i et av verdens rikeste land, men diskusjonen handler ikke om hva vi skal bygge, men hva vi må legge ned. Norge kunne valgt å styrke grunnmuren – helse, utdanning, trygghet, beredskap. I stedet velger man å vokse på papiret, gjennom prosjekter og allianser som gir fine pressemeldinger, men liten effekt for folk flest.
Noe av det mest alvorlige er hvordan denne politikken skaper avmakt. Folk føler at det ikke hjelper hvem som styrer, for kursen er den samme: mer sentralisering, mer byråkrati, mindre nasjonal kontroll. Vi får høre om tøffe prioriteringer, men det er aldri politikerne som merker dem, det er vi. Budsjettet er fullt av ord som omstilling, bærekraft og internasjonalt ansvar. Alt sammen fine begreper. Men i praksis betyr det at vi skal betale mer, jobbe mer og få mindre tilbake.
Og det er ikke bare tall og linjer på et papir. Det handler om liv. Om folk som står opp hver morgen, går på jobb, tar vare på familien sin og som forventer at staten gjør det samme. Det handler om eldre som har bygget landet og som nå opplever å bli redusert til et kostnadstall. Det handler om unge som mister troen på framtida fordi de ser at alt bygges ned mens prisene stiger. Det handler om veteraner som føler seg glemt.
Når politikerne snakker om ansvarlighet, burde de se disse menneskene i øynene. Ansvarlighet er ikke å holde budsjettrammer i balanse mens folk mister fotfestet. Ansvarlighet er å sørge for at de som holder landet i gang, får trygghet, støtte og respekt tilbake.
Statsbudsjettet 2026 kunne vært en mulighet til å bygge landet på nytt, til å vise at Norge tør å stå for noe eget, et samfunn som tar vare på sitt folk før det tar vare på sitt omdømme. I stedet ble det nok et budsjett for symboler og systemer. Et budsjett der milliardene flyter ut, mens Norge sakte faller fra hverandre.
Det er ikke for sent å snu. Men da må noen på Stortinget våge å si det høyt: Solidaritet begynner hjemme. Før vi kan redde verden, må vi ta vare på vårt eget land. Før vi sender penger ut, må vi sørge for at ingen faller mellom stolene her. Før vi applauderer våre soldater, må vi faktisk stille opp for dem. Før vi snakker om trygghet, må vi bygge trygghet. For Norge er ikke budsjetter og prosenter. Norge er folk. Og folk fortjener bedre enn dette.
Dan Viggo Bergtun er en norsk FN-veteran og samfunnsdebattant med et sterkt engasjement for fred, menneskerettigheter og veteraners velferd. Han har hatt en lang karriere innen norsk og internasjonalt veteranarbeid og har vært en tydelig stemme i spørsmål om demokrati og global sikkerhet.
Les også:
