oss 150 kroner!
Fra Afghanistan, Iran, Pakistan til Sentral-Asia posisjonerer Kina seg ikke bare som en økonomisk gigant, men som en regional stabilisator og strategisk mekler mellom viktige eurasiske stater.
Regionalisme er fortsatt en hjørnestein i iransk utenrikspolitikk, og selv den «reformistiske» presidenten Masoud Pezeshkian prioriterer tettere bånd med nabostater og regionale aktører framfor vestlige. I stedet for en atomavtale som permanent kan fjerne amerikanske og europeiske økonomiske sanksjoner, er Teherans lokale mykmaktoffensiv nøkkelen til å vri landet fra isolasjon til eurasisk integrasjon.
Fra Teherans synspunkt akselereres den framvoksende multipolare verden av sterke allianser, der Iran-Russland-Kina-aksen er sentral for å redusere Washingtons destruktive regionale fotavtrykk.
Med medlemskap i BRICS+ og Shanghai Cooperation Organization (SCO) sikret, og en frihandelsavtale (FTA) signert med Den eurasiske økonomiske union (EAEU) i mai, har Iran nå en vei til å styrke energikorridorer, regional handel, felles investeringer, teknologisk tilgang og dypere økonomiske bånd med naboer.
Bemerkelsesverdig i denne forbindelse er Pezeshkians besøk til Islamabad i august og det iranske parlamentariske initiativet for å etablere en omfattende strategisk pakt med Pakistan, et trekk som ses på som en styrking av det bilaterale og multilaterale engasjementet i stedet for den grensestriden som lenge har plaget forholdet mellom dem.
Til tross for at USA trakk seg ut av Afghanistan for fire år siden, står Den islamske republikken overfor stadig større utfordringer med sin østlige nabo – med migranter, narkotikahandel, grensesikkerhet og vannressursforvaltning blant de viktigste friksjonspunktene mellom de to sidene. I tillegg har Teheran, sammen med sine strategiske eurasiske partnere, gjentatte ganger uttrykt bekymring over Talibans passivitet i Afghanistans humanitære situasjon og forpurring av arbeidet med å danne en inkluderende regjering.
Teherans nåværende tilnærming til Taliban er stort sett en regional standard: å håndtere og kontrollere spenninger, utvide relasjonene, identifisere felles interesser og opprettholde relativ stabilitet – alt samtidig som man holder avstand fra «offisiell anerkjennelse».
Men vannkonflikten mellom Iran og Afghanistan om Helmand-elva, forverret av klimaendringer, langvarig tørke og Kabuls demningsbyggingskampanjer, og bringer spenningene til et krisepunkt. Talibans visestatsminister Mullah Abdul Ghani Baradars nylige hevdelse av afghansk vannsuverenitet ved innvielsen av Pashdan-demningen vekket ytterligere bekymring i Teheran, særlig ettersom prosjekter som Bakhsh-Abad-demningen i Herat og begrensninger i vannføringen i Vennskapsdemningen forverrer krisen.
Vann, strøm og Talibans regionale holdning
Iran er ikke den eneste nasjonen som lider – fire naboland til Afghanistan er avhengige av Afghanistans vannreserver. Gitt den grunnleggende betydningen av vann og energi, har Taliban gjort en innsats for å utvide energiproduksjonen og vannressursforvaltningen for å redusere avhengigheten og øke innenlandsk produksjon, energiselvforsyning innen elektrisitetsproduksjon og vannkontroll.
Afghanistans vannpolitikk er nå godt forankret i Talibans statskunst. For dem er vann ikke bare en ressurs, men et strategisk instrument. Som Talibans forsvarsminister Mohammad Yaqub Mujahid har erklært:
«Vi krenker ikke rettighetene til naboene våre når det gjelder Amu Darya-vannet, men vi tar vår rett, og ingen bør forhindre dette».
Talibans politikk for Amu Darya-elva, som grenser til Tadsjikistan, Usbekistan og Turkmenistan, inkluderer å fullføre den 258 kilometer lange Ghosh Tepe-kanalen for å lede vannet dypere inn i Afghanistan, og planene for Harirud-elva inkluderer å forsterke Salma-demningen og igangsette nye demningsprosjekter. Men Kabuls nektelse av å delta i trilateral vannkoordinering med Iran og Turkmenistan signaliserer en bekymringsfull vending mot ensidig handling som ikke tar hensyn til naboens kritiske vannbehov.
I mellomtiden opptrappes vanntvistene med Pakistan. Til tross for delte grenseoverskridende elver, finnes det ingen formell vanndelingsavtale mellom Islamabad og Kabul. Taliban begrenser vannstrømmen inn i Pakistan og fremmer flere demningsinitiativer, særlig Shah Tut-demningen ved Kabul-elva og en planlagt demning ved Kunar-elva. Denne utviklingen legger grunnlaget for en alvorlig, potensielt destabiliserende krise for Pakistan.
Beijing kurtiserer Kabul, men på sine egne premisser:
Andre steder lener Taliban seg sterkt på Beijing for å bidra til å gjenopplive Afghanistans økonomi og sikre en plass i Belt and Road-initiativet (BRI). Selv om Afghanistans inkludering i den økonomiske korridoren mellom Kina og Pakistan (CPEC) fortsatt er stort sett symbolsk, ser Taliban på Kina som en inngangsport til økonomisk revitalisering.
(CPEC står for China-Pakistan Economic Corridor (den kinesisk-pakistanske økonomiske korridoren). Det er et omfattende prosjekt og et initiativ for regional konnektivitet mellom Kina og Pakistan, som har som mål å forbedre infrastrukturen, energisektoren, industrien, landbruket og teknologi. CPEC er en del av Kinas «Belt and Road»-initiativ, og har som hensikt å fremme økonomisk utvikling og velstand i regionen. Red.)
Under den sjette trilaterale utenriksministerdialogen mellom Kina, Afghanistan og Pakistan, som ble holdt i Kabul forrige uke, uttalte Talibans fungerende utenriksminister, Amir Khan Muttaqi, at Det islamske emiratet har til hensikt å gjøre Afghanistan til et regionalt økonomisk knutepunkt. Han bemerket at samarbeidet mellom Afghanistan og Kina har utvidet seg på ulike felt.
Talibans statsminister Mullah Mohammad Hassan Akhund roste også den kinesiske regjeringa og folket for å ha en vennlig og positiv holdning til Afghanistan, og takket Beijing for å ha stilt opp for landet på den internasjonale scenen.
Beijing ser på sin side på Afghanistan gjennom et geopolitisk perspektiv: som en landbro mellom Vest-Asia, Sentral-Asia og Sør-Asia, og som en strategisk forlengelse av sin 25 år lange samarbeidspakt med Iran.
Etter at Taliban kom til makten i Afghanistan i august 2021, har Beijing arbeidet med større økonomisk engasjement med dem, oppmuntret til internasjonalt engasjement med Taliban, opphevet økonomiske sanksjoner og støttet bygginga av en grenseoverskridende jernbane fra Usbekistan til Pakistan, gjennom Afghanistan.
Kina er likevel skeptisk til risikoene. Talibans mangel på internasjonal legitimitet, Afghanistans interne ustabilitet og trusselen fra ekstremistgrupper, inkludert ISIS og uiguriske militante som opererer via Wakhan-korridoren, er fortsatt store hindringer for større investeringer.
Likevel fortsetter Beijing å presse på for å lette sanksjonene, fremme infrastrukturprosjekter som den transafghanske jernbanen og signalisere støtte for større regional integrasjon.
Kinas trilaterale formel: Økonomisk lim eller sikkerhetsskjold?
Gjennom plattformer som SCOs arbeidsgruppe for Afghanistan, skaper Kina en modell for multilateralt engasjement som er basert på trilateralt diplomati. Det trilaterale møtet mellom utenriksministrene i Kabul styrket denne tilnærmingen: økonomisk samarbeid ja, men også løfter om terrorbekjempelse.
Beijing har lagt til rette for å styrke de diplomatiske båndene mellom Taliban og Pakistan, meglet tillitsbyggende skritt som besøk på høyt nivå, og oppmuntret til pragmatisk sikkerhetskoordinering. Trilaterale mekanismer, inkludert de i mai og juli, har hatt som mål å stabilisere båndene mellom Afghanistan og Pakistan midt i vedvarende vold over landegrensene.
Selv om Islamabad ønsker fornyet politisk og handelsmessig momentum med Kabul velkommen, er de fortsatt misfornøyde med Talibans passivitet når det gjelder sikkerhetssamarbeid, spesielt når det gjelder å dempe militante trusler.
I denne tilnærmingen vurderer Kina og Pakistan å legge press på Taliban til å iverksette konkrete og etterprøvbare tiltak mot Tehreek-e-Taliban Pakistan (TTP) og Balochistan Liberation Army (BLA).
Kinas budskap er klart: Økonomiske gulrøtter kommer med sikkerhetskrav. Talibans øverste diplomat Muttaqi insisterer kanskje på å løsrive økonomisk samarbeid fra politiske krav, men Beijing søker «garantier».
Beijing bygger multipolart momentum
Kina prøver å inkludere Taliban i multilaterale prosesser ved å spille rollen som storebror og tilrettelegger, men disse samhandlingene fører ikke til full legitimitet.
I denne rammen ser det ut til at felles koordinering i kampen mot terrorisme blir sett på som en viktig forutsetning, etterfulgt av et dypere trilateralt samarbeid innen handel, transitt, regional utvikling, helse, utdanning, kultur, narkotikabekjempelse og utvidelse av CPEC.
Kinas strategiske beregning er imidlertid ikke begrenset til Kabul og Islamabad. Beijings tidligere suksess med å megle fram en tilnærming mellom Iran og Saudi-Arabia demonstrerte landets voksende troverdighet som en eurasisk mekler. Zhu Yongbiao, administrerende direktør for Research Center for the Belt and Road ved Lanzhou University, ble sitert av Global Times på å si: «Denne tilnærmingen har ytterligere formet Kinas image som en positiv og pålitelig diplomatisk aktør».
Teheran kan nå vurdere et trilateralt format mellom Kina, Iran og Taliban for å deeskalere vannspenninger og forbedre koordineringen på tvers av landegrensene. En slik plattform ville tillate Iran å omgå vestlig dominerte institusjoner samtidig som både Kabul og Beijing engasjeres i gjensidig fordelaktige avtaler.
Det viktigste er at Kinas rolle i disse trilaterale avtalene ikke er passiv tilrettelegging. Kina former aktivt resultater som tjener landets langsiktige interesser, som inkluderer regional stabilitet, sikre handelsruter og inndæmning av ekstremistiske trusler mot landets egne grenser.
Enten det blir sett på som en storebror eller en tilrettelegger, setter Kina vilkårene for engasjement i en region som lenge har vært destabilisert av vestlig militæreventyrisme. De trilaterale mekanismene kan være skjøre, men de er en prøve for en ny type diplomati forankret i eurasisk multipolaritet.
Denne artikkelen ble publisert av The Cradle.
Farzad Ramezani Bonesh er forsker og analytiker innen internasjonale anliggender og har en utdannelse i statsvitenskap fra Universitetet i Teheran. Han har tidligere vært sjefredaktør ved flere iranske forskningssentre og har produsert hundrevis av forskningsartikler, analyser og medieartikler om problemstillinger knyttet til WANA-regionen, Sør-Asia og internasjonale anliggender.
