oss 150 kroner!
På det nylige møtet i Shanghai Cooperation Organisation (SCO) deltok Irans utenriksminister Abbas Araghchi og holdt en tale der han trakk fram SCOs mulighet til å skape en kollektiv sikkerhetsordning i Eurasia.
Abbas Araghchis tale var en av de viktigste på toppmøtet. Det var en selvsikker og juridisk begrunnet kritikk av israelske og amerikanske handlinger. Han siterte artikkel 2, seksjon 4 i FN-pakten, fordømte angrep på Irans IAEA-overvåkede atomanlegg og påberopte seg resolusjon 487 fra FNs sikkerhetsråd. Hans budskap: Vestlig aggresjon har ingen juridisk dekning, og ingen mengde narrativ kontroll kan endre det.
Araghchi stanset ikke ved fordømmelse av USA og Israel, men leverte et konkret veikart for å styrke SCO som et verktøy for kollektiv sikkerhet og suverenitet:
- Et kollektivt sikkerhetsorgan for å reagere på ekstern aggresjon, sabotasje og terrorisme.
- En permanent koordineringsmekanisme for å dokumentere og motvirke subversive handlinger.
- Et senter for sanksjonsmotstand, for å beskytte medlemsøkonomier mot ensidige vestlige tiltak.
- Et Shanghai-sikkerhetsforum for forsvars- og etterretningskoordinering Forbedret kultur- og mediesamarbeid for å motvirke kognitiv og informasjonskrigføring.
Dette er ikke noe luftslott. Det er gjennomførbare tiltak som grunndokumentene i SCO i prinsippet legger til rette for. Iran viser med dette veien mot en ny sikkerhetsdoktrine bygd på multipolaritet, gjensidig forsvar og motstand mot hybride trusler.
Bra for Iran, bra for Eurasia
USAs og Israels angrep på Iran viser at landet trenger en bedre sikkerhetsordning. Iran har riktignok strategiske samarbeidsavtaler med både Russland og Kina, men av forståelige grunner nøler Iran med å inngå en direkte allianse med noen av dem. Iran ville lett bli en juniorpartner, og det er noe som passer Iran svært dårlig.
Det ville stille seg helt annerledes hvis SCO etablerer en sikkerhetsordning. I en slik struktur ville det ikke være noen overkommando som i NATO, men det ville være regler og metoder for samarbeid som ikke bare ville være fordelaktige for Iran, men for hele SCO.
Mens NATO er strukturert rundt et rigid hierarki dominert av Washington, legemliggjør SCO en posthegemonisk visjon: suverenitet, likhet og sivilisasjonspluralitet. Medlemslandene representerer over 40% av verdens befolkning, har enorm industriell kapasitet og deler et kollektivt ønske om å bryte den unipolare formen.
Araghchi gjorde denne visjonen eksplisitt: «SCO styrker gradvis sin posisjon på verdensscenen … . Organisasjonen må innta en mer aktiv, uavhengig og strukturert rolle». Det er diplomatisk kode for institusjonell omstilling.
Iran ønsker ikke bare å overleve, men å spille en aktiv rolle i å utforme det multipolare samarbeidet og den gjensidige støtten i Eurasia.
Denne strategien har implikasjoner langt utover Teheran. Hvis SCO slutter opp om Irans forslag og begynner å institusjonalisere dem, kan vi være vitne til den tidlige dannelsen av det 21. århundres første sanne alternativ til NATO.
