oss 150 kroner!
Norge er blitt en krigsprofitør. Vi tjener enorme summer på en konflikt som daglig krever liv, river familier i stykker og truer stabiliteten i hele Europa. Og mens propagandaen maler bildet av “det gode Norge” som hjelper Ukraina i deres nød, renner det milliarder inn i norske statskasser. Ikke fordi vi gjør en god gjerning, men fordi vi har satt markedet foran moralen.
Det er blodpenger. Og vi vet det og velger det likevel.
Jeg skriver ikke dette som politiker, akademiker eller byråkrat. Jeg skriver som veteran med egne krigsopplevelser og opplevelser fra internasjonalt veteran-arbeid. Jeg har selv kjent frykten i kroppen. Jeg har opplevd kollegaer og sivile falle. Jeg har kjent lukta av kuler og krutt. Jeg vet hva krig gjør med mennesker både fysisk, psykisk og moralsk.
Den største fienden er ikke alltid kulene, men frykten. Den som aldri slipper taket. Den som setter seg i kroppen og gjør deg til en annen. En redsel som ikke forsvinner etterpå, selv om uniformen gjør det.
Jeg vet også at krig fører med seg massive menneskerettighetsbrudd, ikke bare fra autoritære regimer, men også fra våre såkalte “allierte”. I Ukraina har opposisjon blitt kneblet, partier forbudt og pressefrihet innskrenket. I Russland har fredsaktivister blitt straffet og folk fengslet for ytringer.
Men vi i Norge sier ingenting. Fordi det ikke passer inn i bildet. Vi ser én vei. Vi støtter én side. Og vi håver inn.
Etter invasjonen av Ukraina ble Norge EUs største gassleverandør. Vi tok over etter Russland. Ikke med solidariske priser, ikke med dugnadsånd, men med maksimal markedsutnyttelse. Vi skrudde ikke opp volumet. Vi bare lot prisene eksplodere og tok imot milliardene.
Det vi har tjent på denne krigen, overgår langt det vi har gitt i støtte. Støtten som til Nansen-programmet, 75 milliarder, men er nå økt til 85 milliarder per år inntil 2030 totalt 205 milliarder. Men oljefondet har vokst med langt mer, direkte som følge av krigen og energikrisen totalt i årene 2022 og 2023 til 1400 milliarder. I tillegg kommer skatteinntekter fra produsenter av våpen som har blåst i været.
Dette er ikke solidaritet. Dette er profitt på død og ødeleggelse.
Vi liker å late som Norge er en slags observatør i denne krigen. At vi hjelper, men ikke blander oss. Men la oss være ærlige: Vi er involvert. Dypt. Vi sender våpen. Vi fører sanksjoner som rammer millioner av sivile russere. Vi deltar i etterretning, NATO-operasjoner og propaganda. Og vi tjener på energikrisen.
Dette er ikke nøytralitet. Dette er aktiv deltakelse, uten ærlighet om hva det koster.
Norske myndigheter snakker gjerne varmt om “solidaritet med Ukraina”. Men hvem er vi egentlig solidariske med? Er det de ukrainske soldatene som dør i hopetall ved fronten? De russisktalende sivile i Donbass og andre i Øst Ukraina, som har blitt bombet i over ti år? De ukrainske mødrene som ikke vil sende barna sine i krigen? Russiske dissidenter som fengsles? Eller fattige land i det globale sør som nå sliter med skyhøye matvare- og energipriser?
Nei. Vi er solidariske med våre egne eksportinteresser, men med NATO-strategier og USA-lojalitet. Med våpenindustri og gassleveranser og et narrativ som ikke tåler kritikk.
Vi kaller det “solidaritet”. Men i realiteten er det geopolitisk lojalitet og markedsbasert opportunisme.
Norge er ikke lenger en fredsnasjon. Vi er blitt en eksportør av krigsmateriell. En økonomisk krigsaktør. En taus støttespiller til Vestens (les USAs) ekspansjon.
Vi snakker ikke lenger om våpenhvile, forhandlinger eller diplomatisk press. Vi snakker om seier, styrke og langvarig støtte. Og vi sier det mens milliardene ruller inn i våre fond.
Frykten som skapes er en del av krigen. Som veteran vet jeg hvor gjennomgripende frykt kan være. Den går ikke over. Den setter seg i kroppen hos barn, kvinner, gamle, soldater og sivile. Og den er overalt i denne krigen, i Ukraina, i Russland, i Europa. Bland veteraner dukker den opp igjen med større makt enn da frykten de xopplevd første gang.
Folk frykter bombene. Sanksjonene. Mobiliseringen. Kollapsen av økonomi og trygghet. Og midt i denne frykten står Norge og tjener på det. Vi er blitt rike på frykt. Og det er en skam vi bærer med oss, ja, bevisst eller ubevisst.
Vi har vært raske til å fordømme menneskerettighetsbrudd i land vi ikke liker. Men når våre egne allierte gjør det samme, snur vi ryggen til. Ukraina har forbudt religiøse grupper, politiske partier, kneblet medier, innført unntakslovgivning og tvangsmobilisert unge menn. Men fordi de står på riktig side, sier vi ingenting.
Denne dobbeltmoralen undergraver all troverdighet.
Norge har nå bygget sin økonomiske styrke videre på krigen. Det er farlig. For krigsøkonomi skaper avhengighet. Vi vil ikke ha fred, fordi vi tjener på uro. Vi vil ikke ha stabilitet, fordi ustabilitet gir høyere priser. Vi vil ikke ha dialog, fordi det undergraver lojaliteten til krigsnarrativet.
Når vi lar økonomi styre etikken, er vi ute av kurs som nasjon.
Og nå snakker regjeringen om vår egen sikkerhet. Vi må ruste opp. Vi må være beredt. Det er alvor. Det er krig i Europa. Det er trusselbilde og beredskap. Men spørsmålet ingen tør stille er: Hvem er egentlig fienden?
Er det Russland? Ja, de invaderte Ukraina. Men er det hele svaret? Er det fienden, i entall, som rettferdiggjør full militær opprustning, uten at vi engang forsøker forhandling? Er det hele det russiske folk? Hele nasjonen?
Eller er det en fiende vi har skapt, gjennom tiår med NATO-utvidelse, regimeskiftepolitikk, brudd på diplomatiske løfter og utplassering av rakettsystemer langs russisk grense? Er det kanskje frykten selv som er blitt vår fiende som brukes for å rettferdiggjøre opprustning, lydighet og profitt?
Når vi ikke kan si hvem fienden er da må vi spørre oss: Forsvarer vi virkelig vår sikkerhet, eller forsvarer vi bare vår rolle i et farlig spill?
Vi må derfor spørre: Hvem har egentlig skylden for denne krigen? Den mest umiddelbare skylden ligger hos Russland. De startet invasjonen i 2022. Men det betyr ikke at NATO, Vesten og Ukraina er uten ansvar. Tvert imot. NATO har ekspandert mot øst i over to tiår, i strid med tidligere løfter. USA har brukt Ukraina som en brikke i sitt globale maktspill. Ukraina har ignorert og marginalisert sin russisktalende befolkning. Minsk-avtalene ble aldri fulgt. Og konflikten i Øst-Ukraina og Donbass, med titusenvis av drepte før 2022, ble ignorert i vestlige medier.
Også Norge bærer ansvar. Vi har støttet én side, sendt våpen, tiet om overgrep og profittert enormt. Mediene har bidratt til å dekke over kompleksitet og gitt et sort-hvitt-bilde som gjør fredsdebatt umulig. Våpenindustrien og finanskapitalen jubler i det stille og tjener stort. Og vi, folket, bærer skylden når vi tier, når vi ikke stiller spørsmål, når vi lar oss føre.
Skylden er ikke likt fordelt, men den er reell. Og den er delt. Det finnes ikke én fiende. Det finnes et nett av aktører, handlinger, unnlatelser og kyniske interesser.
Jeg nekter å være stille mens Norge bygger sin fremtid på krigens ruiner. Jeg nekter å late som om våre inntekter er rene, når de er bygget på andres død, frykt og lidelse. Jeg nekter å stå stille mens vårt moralske landskap bryter sammen.
Dette skjer ikke i mitt navn. Og jeg tror det skjer i stadig færre nordmenns navn, etter hvert som realitetene synker inn.
Det er ikke for sent. Men det haster. Vi må kreve ærlig debatt i Norge. Vi må gjenreise fredsrollen. Vi må snakke om forhandling og våpenhvile. Vi må stille spørsmål ved profitt og politikk. Vi må sette mennesker over marked.
Historien vil dømme. En dag vil den se tilbake og spørre: Hvor sto Norge da verden brant? Vi må kunne svare ærlig. Ikke med stolthet. Men med samvittighet.
Ja – Norge var en krigsprofitør.
Dan-Viggo Bergtun, en norsk FN-veteran og samfunnsdebattant med et sterkt engasjement for fred, menneskerettigheter og veteraners velferd. Han har hatt en lang karriere innen norsk og internasjonalt veteran-arbeid og har vært en tydelig stemme i spørsmål om demokrati og global sikkerhet.
Kommentar: Norge er altså åpenbart en krigsprofittør. Samtidig utarmes det norske folket og det norske samfunnet.
