oss 150 kroner!
23. april publiserte Politico en ekstraordinær artikkel, «Det amerikanske kavaleriet kommer ikke», som dokumenterte detaljert, i hvilken grad europeisk forsvarsplanlegging og infrastruktur i flere tiår, utelukkende har vært «bygget på antagelsen om amerikansk støtte» og «rask transport av amerikanske forsterkninger til frontlinjene». Nå «kaster utsiktene til at dette ikke skjer, militære mobilitetsplaner ut i uorden», og kontinentet «står alene» – forsvarsløst, retningsløst og berøvet løsninger på de katastrofale resultatene av deres underkastelse i møte med amerikansk hegemoni over mange tiår.
Global Delinquents, 29. april 2025.
Artikkelen begynner med et forsøk, helt undermåls på fantasi og fiksjon, og skisserer et marerittscenario som bryter ut i løpet av mars 2030. «I den tidlige vårtåken» begynner et flerstrenget russisk angrep mot Litauen og Polen, og sender utenlandske soldater utplassert der i dekning, mens «allierte land skynder seg å svare». Men mens Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia og Norden mobiliserer sine militære styrker for oppgaven, «er det ett sterkt fravær»:
«Både ledere og soldater ser vestover, mot havet, i håp om krigsskipene som alltid har kommet Europa til unnsetning det siste århundret. Men havet byr bare på stillhet. Amerikanerne kommer ikke. Donald Trumps andre presidentskap har avsluttet USAs forpliktelse til europeisk forsvar».
Selvfølgelig har ikke Trump koblet Washington fra NATO – ennå. «Men hva skjer hvis Amerika forlater Europa?», rapporterer Politico, det er et urovekkende spørsmål som gir gjenklang med stadig økende viktighet i vestlige maktkorridorer. Svaret fremhever en «ubehagelig virkelighet» – «uten amerikansk støtte ville det å flytte tropper over hele Europa bli tregere, dyrere og hemmet av et lappeteppe av logistiske flaskehalser». I tilfelle full krig kan disse manglene «ikke bare være ineffektive», men «kan være fatale».
Politico fortsetter med å male et romantisk portrett, som fremkaller en Hollywood-skildring av landgangen i Normandie. Den hevder at siden NATOs grunnleggelse i 1949, «har en av nøkkelrollene til alliansens europeiske medlemmer vært å motsette seg en invasjon, mens USA samlet sin enorme makt og sendte tropper, utstyr og forsyninger over Atlanterhavet for å vinne den lengre krigen». Mediet bemerker at mange historiske havner ble strukturert for å hilse Europas amerikanske frelsere velkommen, som deretter ville «bruke veier og jernbane for å dra mot kampene».
«Planleggere så imidlertid aldri for seg et NATO uten USA, og i flere tiår har Europas militære logistikk blitt bygget på antakelsen om amerikansk støtte». Mye av kontinentets infrastruktur for transport har dermed blitt «formet av forventningen om at amerikanske forsterkninger ville ankomme fra den andre siden av Atlanterhavet», og «både eldre og nye militære prosjekter for mobilitet hviler på forutsetningen om at amerikanerne vil komme». Det åpenbare spørsmålet om Washington noen gang hadde til hensikt å faktisk oppfylle dette «premisset», blir selvfølgelig ikke stilt av Politico.
‘Uavhengig festning’
Med kommunismens sammenbrudd gjennom hele Warszawapakten i 1989, og reduksjonen av Sovjetunionen til pålitelig amerikansk underdanig, under Mikhail Gorbatsjovs styre, begynte europeiske ledere å tenke kritisk om den fortsatte nødvendigheten av NATO – en militærallianse opprettet for å forhindre en invasjon som aldri kom, nå gjort ugyldig. I 1991 innledet den franske presidenten François Mitterrand og den tyske kansleren Helmut Kohl diskusjoner om integrert forsvars- og utenrikspolitikk over hele Europa, med det eksplisitte formål å redusere USAs innflytelse over kontinentet.
Maastricht-traktaten fra 1992 skisserer planer for EUs felles «utenriks- og sikkerhetspolitikk»:
Medlemmene av det daværende europeiske fellesskapet, EF, undertegnet denne visjonen i februar 1992, via den historiske Maastricht-traktaten. Frankrike og Tyskland begynte også å legge grunnlaget for en paneuropeisk hær, kalt «Eurocorps». Samtidig gjorde amerikanske tjenestemenn sin instinktive misnøye med denne nye retningen, helt klar. I november 1991 advarte George Bush Brüssel strengt: «Vårt premiss er at den amerikanske rollen i forsvaret og Europas anliggender ikke vil bli overflødig av den europeiske unionen». I mellomtiden skrev en Washington Post-rapport fra juni 1992 :
«Høytstående tyske embetsrepresentanter sier at de fortsetter å føle intenst amerikansk press for å trekke seg fra planene om et europeisk armékorps og for å gjøre uspesifiserte, men tilsynelatende uendelige demonstrasjoner av deres forpliktelse til NATO som den øverste mekanismen for å forsvare Europa … Amerikanske embetsrepresentanter [driver] lobbyvirksomhet overfor mindre europeiske land for å holde seg utenfor det utviklende tysk-franske Eurocorps».
Begrunnelsen for Washingtons bitre motstand var klar, og åpent uttalt. Gabriel Robin, en tidligere fransk representant til NATO, erkjente at alliansens «virkelige funksjon … skal tjene som Europas ledsager … for å forhindre [Europa] fra å etablere seg som en uavhengig festning og kanskje en dag en rival». Bush selv erkjente dette i en tale før Maastricht, der han refererte til «farene for at gamle allierte fra den kalde krigen vil bli nye økonomiske motstandere – kalde krigere som blir til handelskrigere».
I tillegg til å nøytralisere mulige økonomiske konkurrenter, sikrer NATOs europeiske okkupasjon også at medlemslandene forblir pålitelige profittkilder for amerikanske selskaper. Som alliansens tidligere øverstkommanderende Alexander Haig erkjente i januar 2002, var Washingtons enorme tilstedeværelse med tropper i Tyskland nødvendig, ikke bare fordi den besørget «grunnlaget for vår innflytelse i den europeiske regionen», men «det er også grunnlag for vår økonomiske suksess … det holder europeiske markeder åpne for oss». Skulle USA trekke seg ut, «ville disse markedene sannsynligvis være vanskeligere å få tilgang til».
Samme år ble kandidatmedlemmet til NATO, Bulgaria, informert i klare ordelag av Bruce Jackson, president for den amerikanske NATO-komiteen, om at landets medlemskap var betinget av privatisering av gjenværende statseide industrier, og salget av dem til de «riktige» utenlandske kjøperne. Jackson tiltrådte stillingen etter å ha tjent som visepresident for Lockheed Martin, den gigantiske amerikanske forsvarskontraktøren, i nesten et tiår. I 1977 ble det avslørt at selskapet i årevis hadde bestukket utenlandske regjeringer og ledere til å kjøpe utstyret deres.
I dag trenger ikke NATO å engasjere seg i en slik skamløs korrupsjon for å oppnå det samme målet. Alle medlemmene er forpliktet til konstant å kjøpe ublu prisede amerikanske og britiskproduserte våpensystemer i «interoperabilitetens navn», selv om den aktuelle ‘’klubba’’ ikke er egnet til formålet. For eksempel har mange NATO-land investert store summer i anskaffelsen av Lockheed Martins «notorisk upålitelige» F-35 jagerfly, som har styrtet så ofte at amerikanske embetsrepresentanter offentlig uttrykker bekymringer for sikkerheten.
«Feil konflikt»
Den ødeleggende arven etter Washingtons bevisste sabotasje av Europas selvstendige militære utvikling, og kontinentets resulterende påtvungne avhengighet av NATO, er tydelig beskrevet iPolitico-artikkelen. Nyhetskanalen bemerker at enhver diskusjon om europeisk strategisk autonomi finner sted «innenfor et system der Washington fortsatt kontrollerer kjerneverktøyene for militær mobilitet – flyene, skipene, drivstoff, satellittene, cyberforsvaret og standardene for interoperabilitet som holder det hele sammen». Og Europa mangler infrastrukturen for å «flytte tropper, stridsvogner og drivstoff» til enhver mulig lokal krigssone.
«Tunge transportfly, militære lasteskip og … spesialiserte kjøretøy» er nødvendig «for å flytte stridsvogner og pansrede enheter», som Europa ikke har. Dødelig, ville opphør av amerikansk militærstøtte etterlate NATO-medlemmene uten engang «grunnleggende lasteutstyr som ramper og lastevogner». Tidligere sjef for US Army Europe, Ben Hodges, sier til Politico at europeisk infrastruktur ikke kan håndtere oppgaven med å effektivt frakte våpen, utstyr eller soldater. Kontinentets eksisterende transportnettverk er ikke «designet for raske militære bevegelser i stor skala».
«Svake broer, skarpe kurver, smale tunneler og dårlig plasserte skilt gjør det vanskelig å flytte tung rustning raskt med jernbane – og veiene er ikke mye bedre», observerer Politico. For eksempel har skilting som indikerer hvor mye vekt en bro kan bære «blitt sjelden i mange land», ettersom «det meste av dagens infrastruktur aldri var ment for militær bruk». Andre steder er luft-til-luft-tanking – «avgjørende i omstridt luftrom» – i realiteten et amerikansk monopol. Europas forsvar av sin østlige flanke, «er avhengig av amerikansk-finansierte NATO-drivstoffnettverk som strekker seg over hele kontinentet».
Denne avhengigheten strekker seg utover logistikk, med Europa som også er avhengig av «amerikansk etterretning, cyberforsvar og hybrid trussel-deteksjon», for å forsvare sine militære nettverk og infrastruktur. «Hvis USA trekker seg tilbake, vil sanntidsetterretning og satellittovervåking være de første som lider», sier en Brussel-basert tenketank apparatchik til Politico. Uten amerikanske evner innen cybersikkerhet, ville Europa «blitt et lett mål for cyberangrep, sabotasje» og mer i tillegg. Og «selv med økte investeringer vil Europa slite med å erstatte disse evnene».
For øyeblikket er «det eneste organet som uten tvil har et fullstendig bilde av militær mobilitet i Europa» NATOs Joint Support and Enabling Command, lokalisert i en tysk-amerikansk militærbase, som «[overvåker] ruter, flaskehalser og bevegelsesplanlegging». JSEC faller inn under autoriteten til NATOs øverstkommanderende for de allierte styrker i Europa, en posisjon som alltid holdes av amerikanere, som betyr at all europeisk militærplanlegging til slutt, igjen «går gjennom Washington». Politico rapporterer at Trump-administrasjonen nå «vurderer å overlate den rollen til en europeer for første gang» siden NATOs grunnleggelse.
For Politico «[understreker] dette trekket Amerikas avtagende interesse for europeisk forsvar» – et vitnesbyrd om hvordan – «dersom amerikanerne til slutt ikke dukker opp» i tilfelle en krig, da kan ingen av «korridorene, havnene eller den omhyggelig utformede logistikken» som er konstruert for å forsvare seg mot russisk invasjon «ha en sjanse». Tross alt «kan skipene og flyene de stoler på, forbli parkert tusenvis av kilometer unna». Mediet avslutter med å advare:
«Ved å investere tungt i en krigsstrategi bygget på amerikansk støtte som kanskje aldri materialiserer seg, risikerer Europa å forberede seg på feil konflikt».
På en måte har NATOs stadig voksende medlemskap alltid vært «forberedelse til feil konflikt». Det «amerikanske kavaleriet» som europeiske land har blitt lovet i flere tiår ville komme dem til unnsetning i tilfelle krig, etter planen, vil aldri komme. 24. april rapporterte The Times i det stille, at Storbritannia ikke bare skrotet planene om å utplassere tropper til Ukraina, men «alltid» hadde vurdert risikoen for å gjøre det som «for høy», med hennes styrker «utilstrekkelige for en slik oppgave».
Dette fulgte etter måneder med bombastiske, krigerske uttalelser fra Keir Starmer. Han erklærte seg på forskjellige måter «klar og villig til å plassere britiske tropper i Ukraina», var forberedt på at de skulle forbli der «på ubestemt tid», og ville til og med forplikte jagerfly til å overvåke landets luftrom. Alle disse forpliktelsene var betinget av at amerikanske styrker besørget en «støtte», som Washington gjentatte ganger gjorde klart ikke ville skje. Hvis andre europeiske ledere på samme måte endelig har våknet opp til NATOs virkelighet, vil kanskje deres fantasier om å holde konflikten i knusende gang, også smuldre opp.
Alle mine undersøkelser er gratis å lese, takket være sjenerøsiteten til leserne mine. Uavhengig journalistikk krever likevel investeringer, så hvis du verdsetter denne artikkelen eller andre, bør du vurdere å dele, eller til og med bli en betalt abonnent. Din støtte blir alltid mottatt med takknemlighet, og vil aldri bli glemt. For å kjøpe meg en kaffe eller to, vennligst klikk på denne lenken.
Denne artikkelen er hentet fra Kit Klarenbergs Global Delinquents:
NATO Fraud Exposed: Europe Defenceless Without ‘US Cavalry’
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
I går kl. 22:25 DET NORSKE FORSVARET USA godkjenner mulig våpensalg til Norge
USA godkjenner mulig våpensalg til Norge verdt 370 millioner dollar, melder Reuters. Det tilsvarer om lag 3,8 milliarder norske kroner. Det mulige salget dreier seg om missil kalt AIM-9X. Det opplyser det amerikanske forsvarsdepartementet sent fredag. I sin pressemelding skriver Pentagon at dette er noe den norske regjeringen har bedt om å få kjøpe. Pentagon skriver også at det foreslåtte salget vil forbedre Norges evne til å møte nåværende og fremtidige trusler.
