oss 150 kroner!
I hvilken grad USA har begitt seg ut på et avvik fra virkeligheten, er bare et spørsmål for imperier i deres avtagende tiår.
Spesielt for Consortium News, 2. april 2025
Noen mennesker som er verdt å sitere denne uken. De snakker om forskjellige saker, men når vi legger alle eplene og appelsinene deres i en kurv, oppdager vi at de hører sammen, og deres lyse farger konfronterer oss med en utfordring: Det er på tide å gjøre noe – noe svært få av oss har vurdert til nå.
Rashid Khalidi spurte i en sviende kronikk i The Guardian: «Fortjener Columbia fortsatt tittelen universitet?» Khalidi stilte dette spørsmålet etter at universitetet der han underviste i mange år, kapitulerte for Trump-regimets krav om at det skulle gå på akkord med akademisk frihet, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, samtidig som det underkastet sine studieprogrammer til det politisk ansvarsområde. Alt dette som svar på anklager om at antisemittisme er utbredt blant studenter som demonstrerer mot Israels folkemord på palestinerne i Gaza.
Khalidi – litt poetisk rettferdighet her – er emeritus Edward Said professor i arabiske studier ved Columbia. Blant bøkene hans er The Hundred Years’ War on Palestine (Metropolitan, 2020). Her er en del av det han publiserte i The Guardian:
«Det handlet aldri om å eliminere antisemittisme. Det handlet alltid om å bringe Palestina til taushet. Det er det kneblingen av protesterende studenter, og nå kneblingen av fakultetet, alltid var ment å føre til …
Dette handlet alltid om å beskytte de monstrøse, gjennomsiktige løgnene om at en 17-måneders israelsk-amerikansk folkemordskrig, mot hele det palestinske folket, bare var en krig mot Hamas, eller at alt som ble gjort den 7. oktober 2023, rettferdiggjør seriemassakrene på minst 50 000 mennesker i Gaza, de fleste av dem kvinner, barn og gamle mennesker, og den etniske rensingen av det palestinske folket fra deres hjemland …
Disse løgnene, skapt av Israel og dets tilretteleggere, som gjennomsyrer vårt politiske system og våre pengesterke eliter, ble gjentatt uopphørlig av Biden- og Trump-administrasjonene, av The New York Times og Fox News, og har nå blitt offisielt sanksjonert av et en gang stort universitet …»
Da immigrasjons- og tollvesenet arresterte Mahmoud Khalil, en leder av fjorårets demonstrasjoner ved Columbia, sa Homeland Security først bare at han «engasjerte seg i aktiviteter på linje med Hamas». Utenriksdepartementet refererte deretter til en bestemmelse i Alien Enemies Act fra 1798, som hevdet at hans tilstedeværelse «ville ha potensielt alvorlige negative utenrikspolitiske konsekvenser for USA».
Rent falskspill
I forrige uke la Trump-regimet til nye påstander mot Mahmoud Khalil, og hevdet at han holdt tilbake informasjon om når han søkte om permanent oppholdsstatus i fjor. Selv den sionist-veiledede New York Times gjennomskuer dette knepet. «Trump-administrasjonen», rapporterte de, «ser ut til å bruke de nye påstandene delvis for å omgå First Amendment-problemene reist av Mr. Khalils sak».
Midt under disse juridiske manøvrene erklærte president Donald Trump på sosiale medier: «Vi vet at det er flere studenter ved Columbia og andre universiteter over hele landet som har engasjert seg i pro-terrorist, antisemittisk, antiamerikansk aktivitet, og Trump-administrasjonen vil ikke tolerere det».
Siden den gang har ICE-tjenestemenn – maskerte ICE-tjenestemenn – arrestert en student ved Tufts University, Rumeysa Ozturk, på samme grunnlag: En talsperson for DHS forklarte denne uka at «Ozturk engasjerte seg i aktiviteter til støtte for Hamas, en utenlandsk terrororganisasjon som liker drap på amerikanere». Tufts-tjenestemenn har blitt fortalt at Ozturks visum er tilbakekalt.
Jeg leste nå at en doktorgradskandidat ved University of Alabama ble arrestert tirsdag og tilsvarende siktet. Alireza Doroudi er en iraner i USA på studentvisum.
Tenk på disse hendelsene og hva Trump-regimets tjenestemenn sier om dem.
Imperativene pålagt av de sionistiske lobbyene i USA, har for lenge, lenge siden ødelagt den integriteten som var igjen blant amerikanske hovedstrømsmediene. Nå ødelegger de institusjoner for høyere utdanning, justis- og departementene for innenrikssikkerhet og i det hele tatt amerikansk lov.
Og alle disse institusjonene fortsetter, eller later som om de fortsetter, som om ingenting i det hele tatt er galt. Justisdepartementet later som om det er rettferdig, Homeland Security later som om det beskytter hjemlandet, Trump-regimet later som om det handler lovlig, Columbias administratorer – og her kommer mange andre kapitulasjonister som dem – later som om de er voktere av fri intellektuell undersøkelse og en usensurert diskurs på sine campuser.
I hvilken grad har USA begitt seg ut på et avvik fra virkeligheten som kan være uten sidestykke i historien, med unntak for imperier i deres avtagende tiår? Det faktum at dette er et alvorlig spørsmål, og jeg anser det som det, antyder nok at denne perverse nasjonale reisen har begynt.
Jeg tenker på et essay Arthur Miller publiserte i utgaven av New York Magazine, 30. desember 1974. «The Year It Came Apart» var et langt, forpint blikk tilbake til 1949, da etterkrigstidens USA begynte å gå seg vill. «Ingenting kunne lenger være hva det så ut til», skrev Miller. Dette er blant setningene jeg tenker på nå: Ingenting i vårt offentlige liv kan lenger tas for å være det det utgir seg for å være – autentisk som seg selv, vil dette si.
Miller på PEN-kongressen i 1986. (Bernard Gotfryd/U.S. Library of Congress/Wikimedia Commons/ Public domain)
Her er hele passasjen i Millers artikkel som jeg refererer til. Ellipsene er mine:
«Et indre stoff begynte å rives fra hverandre … Vi ville gå inn i en periode med det den puritanske teologien kaller spektrale bevis*….
En epoke kan sies å ta slutt når dens grunnleggende illusjoner er oppbrukt… En retrett begynte, fra den gamle tilliten til selve fornuften; ingenting kunne lenger være hva det så ut til… En slags politisk surrealisme kom dansende gjennom ruinene av det som nesten hadde vært en vakker moralsk og rasjonell verden … Hele stedet var i ferd med å bli umenneskelig, ikke bare fordi en uvant frykt spredte seg så raskt, men mer fordi ingen ville innrømme at de var redde».
*(Spektralbevis refererer til et vitneutsagn om at den siktede personens ånd eller spektrale form, viste seg for ham/hennes vitne i en drøm på det tidspunktet den siktede personens fysiske kropp var på et annet sted. Det ble akseptert i domstolene under hekseprosessene i Salem, USA. Kilde: Spectral Evidence – Salem Witch Museum O.a.)
Jeg kommer til Simius Cognitius, som publiserer en privat blogg fra gården sin, i det sentrale Massachusetts (heldig fyr). Her om dagen skrev han:
«For alle fornuftige og rasjonelle mennesker, har det som nå offisielt og juridisk blir definert som ‘antisemittisme’, i vår en gang så stolte, men nå ynkelig falne nasjon, nå blitt opphøyet til et moralsk imperativ.
Den eneste måten for et individ å opprettholde sin fornuft i vår moralsk ødelagte nasjon, som nå offisielt erklærer at det er ulovlig å uttrykke enhver kritikk, i det hele tatt, av en gruppe mennesker som hensynsløst myrder titusenvis av uskyldige mennesker, inkludert titusenvis av barn og babyer, rett ut på høylys dag, rett foran øynene våre… Den eneste måten å holde seg tilregnelig i en slik moralsk fordervet og sinnssyk nasjon, er å kritisere den gruppen kraftigere.
Nok en gang, for å understreke … Hvis det å kritisere jødiske mennesker [CN: Sionistledere] for deres fullstendige moralske fordervelse, for faktisk massemord på til og med barn og babyer, er antisemittisk, da blir det et moralsk imperativ å åpent uttrykke sin antisemittisme».
Jeg er enig med Simius Cognitius på dette punktet: Mens jeg registrerte den sterkeste innvendingen, erklærte jeg meg selv som antisemitt av den støtende, irrasjonelle definisjonen, som ble pålagt oss på tidspunktet for al-Aqsa-hendelsen i mai 2021*. Alternativet ville være tvungen taushet.
*( Al-Aqsa: Six times Israel attacked worshippers at the sacred site | Middle East Eye O.a.)
Men hvis de djevelske intrigene til sionistene og deres lobbyer har fremskyndet den hodestups nedstigningen av vår politikk, mistet USA all tilgang til en vakker moralsk verden lenge før landet sponset israelernes terrorkampanje i Gaza og i det siste på Vestbredden. Arthur Miller var i sorg på midten av 1970-tallet, la oss ikke glemme det.
Nærmere vår tid, publiserte Chris Hedges en bok med samme effekt for ikke så mange år siden. I Empire of Illusion (Nation Books, 2009) ser han ikke tilbake, men ut av vinduet sitt – og finner verden, slik vi har gjort den til en moralsk kollapset kultur, der virkeligheten uopphørlig forveksles med skuespill, selvbedrag og illusjon.
Jeg tilbyr leserne dette, min kurv med epler og appelsiner. Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal fange, med noen få ord, den forbløffende tilstanden av fritt fall som vi befinner oss i.
I løpet av den siste uken eller så, hadde tre av programmene vi ser regelmessig, gjester som til min store overraskelse, trakk de samme konklusjonene om hvilke reaksjonsmidler som er tilgjengelige, for oppmerksomme mennesker i vår ødelagte omstendighet.
John Mearsheimer, professor i utenrikssaker ved University of Chicago, og Chas Freeman, den anerkjente ambassadør emeritus, snakket i etterfølgende segmenter på Andrew Napolitanos Judging Freedom-program. Chris Hedges intervjuet Katherine Franke, som nylig ble tvunget ut av sin faste stilling som professor ved Columbia University Law School, for hennes utsagn på vegne av de som har demonstrert for den palestinske saken.
Alle sammen framtredende skikkelser. Og så merkelig at alle tre ble stilt det samme spørsmålet: Vi har en administrasjon som er åpent døve overfor sine borgere, likegyldig til deres konstitusjonelle rettigheter og misbruker loven; rettssystemet ser ut til å være på vei til å mislykkes: Hva synes du folk bør gjøre?
Jeg syntes spørsmålet alene var en interessant refleksjon av vår felles knipe. Og jeg likte ambassadør Freemans svar best, for hans rolige, saklige levering. Han parafraserte effektivt de andre, i alle fall.
«Vel», sa Freeman, «der er gatene».
Denne artikkelen er hentet fra Consortium News:
PATRICK LAWRENCE: American Freefall
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Patrick Lawrence, korrespondent i utlandet i mange år, hovedsakelig for The International Herald Tribune, er spaltist, essayist, foreleser og forfatter, sist av Journalists and Their Shadows, tilgjengelig fra Clarity Press eller via Amazon. Andre bøker inkluderer Time No Longer: Americans After the American Century. Twitter-kontoen hans, @thefloutist, har blitt permanent sensurert.
TIL MINE LESERE. Uavhengige publikasjoner og de som skriver for dem, når et øyeblikk som er vanskelig og fullt av løfter på en gang. På den ene siden påtar vi oss stadig større ansvar i møte med hovedstrømsmedienes voksende forsømmelser. På den andre siden har vi ikke funnet noen opprettholdende inntektsmodell, og må derfor henvende oss direkte til våre lesere for støtte. Jeg er forpliktet til uavhengig journalistikk så lenge: Jeg ser ingen annen fremtid for amerikanske medier. Men stien blir brattere, og mens den gjør det, trenger jeg din hjelp. Dette blir presserende nå. Som en anerkjennelse av engasjementet for uavhengig journalistikk, vennligst abonner på The Floutist, eller via min Patreon-konto.
Les:
