Hjem I nyhetene

Tre år etter invasjonen har Russland vunnet krigen og Vesten tapt

0
Trump: Folk er leie av ødeleggelsene i Ukraina.

24. februar 2022 gikk Russland til invasjon av Ukraina etter i månedsvis nærmest å ha tryglet Vesten om sikkerhetsgarantier. Invasjonen var ikke «uprovosert» og heller ikke «fullskala» som det heter i talepunktene i vest. Men vi var imot invasjonen fra første øyeblikk og har ikke endret standpunkt til det. Vi advarte faktisk mot denne krigen fra og med vinteren 2014, men fikk dessverre aldri gehør for det. Derimot kan vi ikke gå god for de løgnene om krigen og dens bakgrunn som er blitt standardføde i vestlige medier. De møter nå veggen og blir avslørt en etter en. Det blir ikke morsomt for dem som har knyttet sin politiske karriere til å selge denne krigen. til sitt eget folk.

Krigen begynte ikke i 2022, men i 2014, da USA iverksatte et statskupp mot den lovlig valgte presidenten i Ukraina, og den kunne ha vært avverget mange ganger. Men Washington og London ville ha krig, ikke fordi de trodde Ukraina kunne vinne over Russland, men fordi de ønsket å skade Russland maksimalt. Det måtte ukrainerne blø for i form av hundretusener av drepte og enda hundretusener av sårede, samt en ødelagt økonomi og et desimert land.

Trump har innsett nederlaget og vil ha slutt på krigen

Donald Trump kan være vanskelig å forutse i detalj fordi han juger, overdriver, tverrvender og skyter ut prøveballonger. Det er en del av hans taktikk for å få oppmerksomhet og vinne initiativet.

Men det er ikke vanskelig å forstå hva han og hans administrasjon nå legger opp til.

Hvis man leser talene til JD Vance, Marco Rubio, Keith Kellogg og Pete Hegseth i sammenheng, danner det seg et ganske klart bilde, slik det ser ut for oss:

USA vil ha fred med Russland. Trump vet at det bare lar seg gjøre ved å innfri Russlands krav, og det betyr at Russland vil få beholde alt erobret land i Ukraina – og høyst sannsynlig også få mer. Kanskje vil Russland ta hele Novorossija, inkludert Odessa. Vi får se.

Alle sanksjoner vil bli opphevet og diplomatiske og handelsmessige forbindelser blir normalisert. Russland vil få tilbake kontrollen over sine «frosne fond» i utlandet.

Rest-Ukraina får ikke bli med i NATO, men antakelig i EU, hvis EU har råd til det. Det blir ingen NATO-styrker i Ukraina. Forut for en fredsavtale må Zelensky gå av som president og det blir nyvalg, ikke minst for å ha en lovlig president til å undertegne kapitulasjonen.

USA vil kreve gjenytelser. Trump har allerede krevd løvens andel av Ukrainas mineralressurser. Dette er sannsynligvis en villet grov overdrivelse. Han må vite at Ukraina vil ha tapt mye av dem, men det er for å legge inn høyeste bud med sikte på å dra inn en stor pott. Enkel, gammeldags imperialisme.

«Europa» vil få betale regninga. NATO går mot sin undergang. USA har ikke behov for å finansiere et oppblåst NATO og forlanger at Europa øker sine forsvarsutgifter til 5%.Det vil rasere den sosiale kontrakten i disse landene og få NATO til å bli sprengt.

Det plager ikke Trump. Han vet at «Europa» er knekt og ikke er noen verdig konkurrent.

Et hovedformål med denne politikken er å slanke USAs utenlandskostnader, som har vokst over alle støvleskaft. USA gir opp å være verdenshersker, men trimmer seg ned til å være en av tre stormakter sammen med Russland og Kina.

Et annet hovedformål er å slå en kile mellom Russland på den ene sida og Kina/BRICS på den andre.

Det var alltid gal manns verk for USA å gjøre begge de to stormaktene i Eurasia til sine fiender.

USAs og Trumps siktemål er å vinne den kommende kampen mot Kina. Det kan ikke gjøres så lenge Kina er alliert med Russland. For å vinne Russland er det nødvendig for USA å gi Russland store innrømmelser. Siden disse innrømmelsene ikke koster USA noe, men derimot skal betales av Ukraina og Europa, så har ikke Trump store problemer med å gi dem.

Vi kan ta feil, men det er slik det geopolitiske landskapet ser ut for oss ved treårsdagen for Russlands invasjon.

Det er mange skjær i sjøen før Trump kan seile denne skuta i havn, men hvis man ser bort fra løgner og overdrivelser så vil man se at han holder stø kurs.

Når skal Europa innse at de har solgt smør og ingen penger fått? Når skal de innse at det er livsfarlig å være USAs allierte? Når skal de begynne å ta vare på sine egne nasjonale interesser, siden ingen andre gjør det?

Når skal de innse at krigen i Ukraina er den største vanvittige politikken de noensinne har begitt seg ut på?

Foreløpig virker ikke læringsevnen å være særlig stor.

Den tapte krigen i Ukraina vil sannsynligvis gi næring til en ukrainsk «dolkestøtslegende» med svære grupper av velorganiserte kamptrente ukrainske nazister som vil ønske å «hevne seg på svikerne».

Europeerne har bare seg sjøl å takke.

Forrige artikkelRiksdagsvalget: Et splittet Tyskland
Neste artikkelKrever at EU må bli én stat
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).