oss 150 kroner!
Det må bli fred i Ukraina. Kiev og dets europeiske allierte må overtales eller presses av Trump.
Brave New Europe, 16.februar 2025
En avtale mellom Trump og Putin for å skape fred i Ukraina kan være nærmere enn noen tror. Det er nok av fallgruver som kan snu opp ned på den dramatiske vendingen i amerikansk-russiske relasjoner som ble innledet av Trumps telefonsamtale med Putin, men per nå er de to landene fristende nær enighet om de essensielle forutsetningene for en våpenhvile som vil stoppe fiendtlighetene i Ukraina og innlede forhandlinger om en detaljert fredsavtale.
Putins vilkår for en våpenhvile ble fastsatt i juni i fjor: Kievs avståelse av Krim og de fire provinsene – Donetsk, Lugansk, Kherson og Zaporizjzja – annektert av Russland i oktober 2022 – og aksept for Ukrainas nøytralisering.
Trumps administrasjon har innrømt at Ukraina ikke vil bli medlem av NATO. Å akseptere at Ukraina også vil avvike fra NATO og bli en permanent nøytral stat er ikke et så stort skritt.
Mer komplisert vil det være å utforme en troverdig internasjonal sikkerhetsgaranti for et nøytralt Ukraina. En mulighet, som lenge har vært forfektet av Moskva, er en pan-europeisk eller pan-eurasisk kollektiv sikkerhetstraktat, som vil inkludere Russland så vel som Ukraina. I henhold til vilkårene i denne traktaten vil Ukraina være beskyttet av de kollektive sikkerhetsforpliktelsene til en rekke land. Det er heller ingen grunn til at et slikt system ikke kan eksistere side om side med fortsettelsen av NATO (som vil holde amerikanerne involvert i Europa) og med den russisk-ledede Collective Security Treaty Organization i det tidligere sovjetiske rommet.
Putin har gjentatte ganger identifisert utkastene til traktater som ble parafert* av Moskva og Kiev i Istanbul våren 2022, som utgangspunktet for detaljerte fredsforhandlinger. Disse utkastene inkluderte bestemmelser for Ukrainas nedrustning og begrensninger på den fremtidige størrelsen til landets væpnede styrker.
*(Å parafere er å medunderskrive et dokument (mest innen offentlig administrasjon), som alt er underskrevet eller bestemt til å underskrives av en annen (hovedunderskriveren), som er ansvarlig for eventuelle beslutninger dokumentet inneholder. Den som paraferer, bekrefter at dokumentet er utstedt på foreskrevet måte. Innenfor forvaltningen er det i praksis også svært ofte den som paraferer som har utformet dokumentet, men det er likevel en annen som er hovedunderskriver og ansvarlig for beslutninger i dokumentet. Jamfør kontrasignatur. O.a. Kilde: snl.no)
I frykt for fremtidig opprustning av Ukraina, vil Putin sannsynligvis ønske en lignende prinsippavtale før han inngår våpenhvile. I Istanbul foreslo russerne ukrainske væpnede styrker på ikke mer enn 75 000, men de 200 000 som ble foreslått av den ukrainske dissidentpolitikeren Oleksiy Arestovych, er mer realistiske. Som Arestovych påpeker, har ukrainerne lange grenser og Russland er ikke den eneste mulige trusselen – Polen, Ungarn og Romania har alle historiske territorielle klager mot Ukraina som de kan bli fristet til å aktivere hvis landet er for svakt militært. Arestovych har også foreslått at Ukraina bør forplikte seg til å garantere Russlands sikkerhet ved aktivt å opprettholde seg selv som en buffersone mot NATO.
Uansett bør vestlige hauker som tror Trump kan presse Putin inn i en avtale som vil gjøre dem i stand til å gjenoppruste Ukraina for en fremtidig kamp med Russland, drømme videre.
Mens amerikanerne har innrømmet at Ukraina vil miste betydelige territorier som følge av krigen, er det territorielle spørsmålet fortsatt vanskelig på grunn av komplikasjonene i Russlands innenrikspolitikk. Putin trenger en slags seier for å rettferdiggjøre blodet og ressursene han har brukt. For Russlands hardlinere er intet mindre enn det fullstendige nederlaget for Ukraina og landets vestlige støttespillere, et akseptabelt resultat av krigen. Men mens Russlands «pro-krig»-parti er veldig veltalende, vil flertallet av russerne nøye seg med en kompromissfred som vil beskytte dem og beskytte deres russisktalende landsmenn, som fortsetter å bo på ukrainsk-kontrollert territorium.
Likevel, i det minste, må Putin fullføre erobringen av Donetsk og Lugansk. Det betyr erobringen av Pokrovsk og deretter en fremrykning til Slavjansk, Kramatorsk og Konstantinovka – store mål som vil ta uker, om ikke måneder å ta. Men i forhold til Kherson og Zaporizjzja kan Putin tenkes å innrømme hovedstedene i disse regionene til Ukraina. Han kunne også love å holde hendene unna Odessa, Dnipro og Kharkov. Alt dette vil øke Ukrainas fremtidige levedyktighet som en uavhengig stat.
Mer enkelt ville være Ukrainas tilbaketrekning fra Russlands Kursk-region, i bytte mot retur av russisk-okkupert territorium i Sumy-Kharkov-området.
Men hvorfor skulle Putin gjøre noen innrømmelser? Russland vinner krigen klart. Hvorfor ikke vente til Ukraina kollapser militært og deretter innføre fredsbetingelser etter eget valg?
Mens Trumps ouverture tilbyr den mest umiddelbare og sikre veien til en varig fred med Ukraina, like viktig er det at en slutt på krigen kan katalysere en radikal rekonstruksjon av russisk-amerikanske relasjoner – i retning av en global pakt mellom Washington og Moskva som, sammen med Kina og andre stormaktspartnere, vil understøtte et stabilt, multipolart system av suverene stater.
Putins overordnede globale ambisjon er å ivareta Russlands sikkerhet og sivilisasjon for all fremtid. For å nå dette målet trenger han fred og et rettferdig forhold til USA.
Blant høydepunktene i Trumps Truth Social-sammendrag av hans samtale med Putin, var hans referanse til den amerikansk-russiske alliansen fra andre verdenskrig og de store ofrene til de to landenes folk. Ryktene florerer om at Trumps planlagte besøk til Moskva vil finne sted på Seiersdagen 9. mai, da Russland skal feire 80-årsjubileet for krigens slutt. Han ville være i godt selskap. Kinas Xi Jinping vil være der, det samme vil topplederne i fra mange land i det globale sør – stater som vil være en formidabel lobby for fred i de kommende månedene.
Trumps bemerkning om amerikansk-russisk samarbeid under andre verdenskrig, var faktisk en reprise av det han sa på sin felles pressekonferanse med Putin i Helsingfors i juli 2018.
Trumps tilbakevending til dette temaet sammenfaller med 80-årsjubileet for Jalta-konferansen. På Jalta proklamerte lederne for den allierte koalisjonen – USA, Storbritannia og Sovjetunionen – en storallianse i fredstid, med den hensikt å bruke sin kollektive makt til å garantere fred og sikkerhet for alle land.
Dette samarbeidet skulle bli støttet av multilaterale institusjoner som det nyopprettede FN. FNs sikkerhetsråds mye utskjelte vetosystem ble utformet for å sikre stormaktskonsensus om kritiske sikkerhetsspørsmål, mens utenriksministerrådet, etablert på Potsdam-konferansen i juli 1945, fikk i oppgave å forhandle om etterkrigstidens europeiske territorial-politiske orden.
Denne nye verdensordenen burde være basert på noen felles verdier, inkludert beskyttelse av frihet, demokrati og menneskerettigheter. Men ingen av stormaktene ville ha rett til å påtvinge resten av verden sin politikk og kultur. Frihandelsøkonomien ville spre seg, men ville eksistere side om side med andre former for økonomisk organisering. Fremfor alt vil denne nye internasjonale orden være basert på én grunnleggende universell moralsk verdi: ingen flere kriger.
Akk, denne idealistiske stormaktspakten kollapset da den store alliansen selv gikk i oppløsning, kort tid etter krigen. Et langt verre alternativ – den kalde krigen – fulgte, og innledet en æra med farlig konflikt og konfrontasjon som skapte en rekke kriger, militære intervensjoner, brutale diktatorer, kupp og katastrofer, så vel som spredningen av atomvåpenarsenaler, som fortsetter å true selve menneskehetens eksistens.
Enhver ambisjon som Trump hadde om en fornyelse av Storalliansen, ble ødelagt av Russiagate-kontroversen. Men hvis Trumps nylige bemerkninger signaliserer en gjenoppliving av det prosjektet, vil han finne en villig partner i Putin. En lengsel etter en tilbakevending til Storalliansen har vært et vedvarende tema i russisk utenrikspolitikk. Etter 9/11 tilbød Putin en slik allianse til George W. Bush, men ble avvist til fordel for amerikansk unilateralisme i Irak og Afghanistan. Under Barack Obama lovet den såkalte tilbakestillingen i amerikansk-russiske relasjoner en tilbakevending til samarbeid, men slike håp ble knust av vestlig militærintervensjon i Libya i 2011 og av Russlands ensidige respons på den ukrainske borgerkrigen i 2014.
En ny stor allianse kan virke som en utopisk drøm. Men historien viser at samarbeid mellom verdens to store atommakter er både mulig og nødvendig. President Franklin Roosevelt samarbeidet med Stalin for å beseire Hitler. Eisenhower arbeidet for å dempe spenningene under den kalde krigen etter Stalins død i 1953. Bresjnev og Nixon skapte avspenningen på 1970-tallet. Ronald Reagan forlot den harde antisovjetiske politikken fra sin første presidentperiode og omfavnet Gorbatsjovs glasnostrevolusjon i Sovjetunionen.
Uhemmet av Russiagate, omgitt av lojale og dyktige hoffmenn, og bevæpnet med et sterkt mandat til å endre kursen for amerikansk utenrikspolitikk, er Trump mye mer i stand til å forfølge radikale, globale ambisjoner enn han var i 2018.
Men først må det bli fred i Ukraina. Kiev og dets europeiske allierte må overtales eller presses av Trump til å akseptere vilkårene for kompromissfreden som han forhandler med Putin. Av hensyn til freden og fremtiden for russisk-amerikanske relasjoner må Putin gjøre innrømmelser og ta sine egne risikoer.
Denne artikkelen er hentet fra Brave New Europe:
Geoffrey Roberts: Towards a New Grand Alliance? – Trump, Putin and the Path to Peace in Ukraine – Brave New Europe
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
Peter Ramsay – Vance Widens the Horizon
Geoff Roberts – Ukraine’s defeat by Russia will be a very bitter pill to swallow
⚠️Catastrophe Approaches🔥Presidential Elections To Be Held This Year🤝Military Summary For 2025.02.17
Larry C. Johnson: NATO in a state of Clinical DEATH
Geoffrey Roberts er professor emeritus i historie ved University College Cork og medlem av Royal Irish Academy.
Se bloggen hans her.
