oss 150 kroner!
ScheerPost 30. desember 2025.
Jimmy Carter, ute av presidentembetet, hadde mot til å rope ut den «avskyelige undertrykkelsen og forfølgelsen» og «strenge segregeringen» av palestinere på Vestbredden og Gaza, i sin bok fra 2006, «Palestine: Peace Not Apartheid». Han dedikerte seg til å overvåke valg, inkludert hans kontroversielle forsvar av valget av Hugo Chavez i 2006 i Venezuela, og kjempet for menneskerettigheter over hele verden. Han kritiserte den amerikanske politiske prosessen for å være et «oligarki», der «ubegrensede politiske bestikkelser» skapte «en fullstendig undergraving av vårt politiske system, som en belønning til store bidragsytere».
Men Carters år som ekspresident bør ikke skjule hans iherdige tjeneste for imperiet, forkjærlighet for å oppildne til katastrofale stedfortrederkriger, svik mot palestinerne, omfavnelse av en straffende nyliberal politikk og hans underdanighet overfor storkapitalen da han var i embetet.
Carter spilte en betydelig rolle i å demontere New Deal-lovgivningen med deregulering av store industrier, inkludert flyselskaper, bank, lastebiltransport, telekommunikasjon, naturgass og jernbaner. Han utnevnte Paul Volcker til Federal Reserve, som i et forsøk på å bekjempe inflasjonen drev opp rentene og presset USA inn i den dypeste resesjonen siden den store depresjonen, et trekk som så starten på straffende innstrammingskutt. Carter er gudfaren til plyndringen kjent som nyliberalisme, en plyndring som kollegaen og Demokraten Bill Clinton drev til nye høyder.
Carter falt inn under den katastrofale innflytelsen fra sin Svengali*-lignende nasjonale sikkerhetsrådgiver, Zbigniew Brzezinski, en eksilpolakk, som avviste Nixon og Kissingers tillit til avspenning med Sovjetunionen. Brzezinskis livsoppgave, en som betydde at han så verden i svart-hvitt, var å konfrontere og ødelegge Sovjetunionen, sammen med enhver regjering eller bevegelse han anså for å være under kommunistisk innflytelse eller sympatisk innstilt til den.
*(en person som utøver en kontrollerende eller hypnotiserende innflytelse på en annen, spesielt for et skummelt formål. Kilde: Oxford Languages. O. a.)
Carter, under Brzezinskis innflytelse, gikk bort fra Strategic Arms Limitation Talks-traktaten (SALT II) med Sovjetunionen, en avtale som forsøkte å begrense utplasseringen av atomvåpen. Han økte militærutgiftene. Han sendte militærhjelp til den indonesiske Ny Orden-regjeringen under den indonesiske invasjonen og okkupasjonen av Øst-Timor, som mange har karakterisert som et folkemord. Han støttet, sammen med apartheidstaten Sør-Afrika, den morderiske kontrarevolusjonære gruppen, National Union for the Total Independence of Angola (UNITA), ledet av Jonas Savimbi. Han ga hjelp til den brutale diktatoren MobutuSese Seko i Zaire. Han støttet Røde Khmer.
Han instruerte Central Intelligence Agency om å støtte opposisjonsgrupper og politiske partier, for å felle sandinistregjeringen i Nicaragua så snart den tok makten i 1979, noe som under Reagan-administrasjonen førte til dannelsen av Contras og et blodig og meningsløst USA-støttet opprør. Han ga militær hjelp til diktaturet i El Salvador, og ignorerte en appell fra erkebiskop Oscar Romero – senere myrdet – om å stanse amerikanske våpenforsendelser.
Han forgiftet USAs forhold til Iran ved å støtte det undertrykkende regimet til Shah Mohammad Reza Pahlavi, til siste øyeblikk og deretter la den avsatte sjahen søke medisinsk behandling i New York, noe som utløste okkupasjonen av den amerikanske ambassaden i Teheran og en 444-dagers gisselkrise. Carters krigerskhet – han frøs iranske eiendeler, sluttet å importere olje fra Iran og utviste 183 iranske diplomater fra USA – spilte iranerne inn i Ayatollah Khomeinis demonisering av USA og oppfordringer til islamsk styre. Han utslettet troverdigheten til Irans sekulære opposisjon.
Carter ga Filippinenes president Ferdinand Marcos, selv om han styrte under unntakstilstand, milliarder i militærhjelp. Han bevæpnet mujahedin i Afghanistan etter* den sovjetiske intervensjonen i 1979, en beslutning som kostet USA 3 milliarder dollar, så 1,5 millioner afghanere bli drept noe som førte til opprettelsen av Taliban og Al Qaida. Tilbakeslaget fra denne Carter-politikken alene er katastrofalt.
*(De første 500 millioner dollar ble i all hemmelighet bevilget av Carter, 3. juli 1979, altså før Sovjets intervensjon 24. desember, samme år. Kilde: John Pilger, «Freedom Next Time, Random House, s. 273. O.a)
Han støttet det sørkoreanske militæret i 1980 da det beleiret byen Gwangju, der demonstranter hadde dannet en milits, som førte til massakren på rundt 2.000 mennesker.
Til slutt solgte han ut palestinerne da han forhandlet frem en egen fredsavtale, kjent som Camp David-avtalen, i 1979, mellom Egypts president Anwar Sadat og Israels statsminister Menachem Begin. Avtalen ekskluderte Den palestinske frigjøringsorganisasjonen fra samtalene. Israel forsøkte aldri, som Carter ble lovet, å løse Palestina-spørsmålet med involvering fra Jordan og Egypt. Den tillot aldri palestinsk selvstyre på Vestbredden og i Gaza i løpet av fem år. Den avsluttet ikke israelske bosetninger – et avslag som førte til at Carter senere hevdet at Begin hadde løyet for ham. Men siden det ikke var noen mekanisme i avtalen for håndhevelse, og siden Carter ikke var villig til å trosse Israel-lobbyen for å innføre sanksjoner mot Israel, fant palestinerne seg nok en gang maktesløse og forlatt.
Carter, til hans ære, utnevnte borgerrettighetsaktivisten Patricia Derian til sin assisterende utenriksminister for menneskerettigheter og humanitære saker, noe som førte til blokkering av lån og reduksjon av militærhjelp til militærjuntaen i Argentina under den skitne krigen, restriksjoner som Reagan-administrasjonen fjernet. Derians engasjement for menneskerettigheter var ekte. Hun støttet Filippinenes leder Benigno S. Aquino Jr. og den sørkoreanske dissidenten og tidligere president Kim Dae-jung. Carter tillot henne å gjøre noen av våre mest undertrykkende allierte sinte. Men hans menneskerettighetspolitikk var først og fremst utformet for å støtte demokratiske dissidenter og arbeiderbevegelser i Sentral- og Øst-Europa, spesielt Polen, i et forsøk på å svekke Sovjetunionen.
Carter hadde en anstendighet de fleste politikere mangler, men hans moralske korstog, som kom når han var ute av makten, virker som en form for botsøvelse. Hans historikk som president er blodig og dyster, men ikke så blodig og dyster som presidentene som fulgte etterpå. Det er det beste vi kan si om ham.
Artikkelen er hentet fra SheerPost.com:
Chris Hedges: Don’t Deify Jimmy Carter
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Filmtips: Oliver Stones
Salvador Official Trailer #1 – James Woods Movie (1986) HD
Salvador er tilgjengelig på Apple TV, Pluto TV, Amazon Prime Video, Vudu, The Roku Channel og Google Play, ifølge Copilot.
Chris Hedges er en Pulitzer-prisvinnende journalist som var utenrikskorrespondent i 15 år for The New York Times, hvor han fungerte som Midtøsten-byråsjef og Balkan-byråsjef for avisen. Han har tidligere jobbet utenlands for The Dallas Morning News, The Christian Science Monitor og NPR. Han er programleder for showet «The Chris Hedges Report».
