oss 150 kroner!
Norske skrivebordskrigere er seg sjøl lik. De går nå hverandre en høy gang for å gi bort mest mulig av norske skattepenger til amerikansk våpenindustri og de korrupte oligarkene i Ukraina. Guri Melby vil gi 105 milliarder kroner og Kristin Clemet i Minerva ville først gi 300 milliarder og så høynet hun til 500 milliarder.
For å lansere slike vanvittige forslag benytter de seg av den norske skamfølelsen. Vi skal skamme oss over det som er igjen av vår velstand, sjøl om den nå forsvinner i rekordhastighet, og vi skal ikke minst skamme oss over inntektene til Oljefondet eller Statens pensjonsfond utland, fondet som angivelig skal sikre kommende generasjoner av nordmenn pensjoner og fortsatt velstand.
Og denne skammen gjør at vi fortest mulig bør kvitte oss med disse inntektene. Og her kommer Melby og Clemet inn på banen med forslag som angivelig skal vise hvor godhjertet og solidariske de er. Men merk at de er «solidariske» og «godhjertet» med andres penger. Verken Melby eller Clemet ofrer noe personlig. Det koster dem ingenting. Null!
Hadde de krigerske overklassedamene gitt halve lønna si til Ukraina, så hadde de da i det minste vist at de putter pengene sine der munnen deres er, men neida. De ofrer ikke en nikkel.
Og nå er også Kjetil Rolness kommet på banen for å følge opp en artikkel i Minerva.
I et innlegg på Facebook skriver han:
Selv med Trumps plan (som man kan mene mye om), blir vi nødt til å gi Ukraina langt større militær støtte, for at Russland skal skjønne at kostnadene ved å fortsette krigen blir større enn kostnadene ved å avslutte den. Men hva gjør Norge i denne situasjonen? Nils August Andresen tenker høyt – og sammenligner tall:
«NATOs samlede planlagte militære bistand til Ukraina for 2025 beløper seg til bare 43 milliarder dollar, eller rundt 480 milliarder kroner.
Til sammenligning: Oljefondet hatt et verdistigning bare hittil i år på rundt 3800 milliarder kroner.
Norge kunne altså alene båret den FULLE økonomiske kostnaden av selv en vesentlig større våpenstøtte i mange år uten å bli ÉN KRONE FATTIGERE enn vi var ved inngangen til året. Det hører med at mange av oljefondets milliarder de siste årene er tjent på gassinntekter som har vært særskilt høye nettopp på grunn av krigen.
Asle Tojes edruelighet
En som setter foten ned for denne bisarre givergleden er Asle Toje, som skriver i en kommentar på veggen til Rolness:
Om det var penger det skortet på, ville dette vært klokt, men det er mannskaper. Den tingen som ikke kan kjøpes for penger. Akkurat nå virker Norge mer ivrig på å kjempe enn hva Ukraina selv er. Kanskje pga våre mediers tendens til å ikke dekke nyheter som ikke passer narrativet. I Kiev snakker man nå forhandlinger. Jeg antar denne saken bekrefter det gamle dictum: når det eneste verktøy du har, er en hammer vil stadig flere problemer se ut som en spiker. Og til sist. Minerva presenterer hva vi før kalte ‘sosialist-matte’: Summen han foreslår å gi bort, tilhører ikke Andresen (Nils August Andresen, ansvarlig redaktør i Minerva, red.) og det er åpenbart ikke nok penger, siden Ukraina er i ferd med å tape på det budsjettet. Pengene brenner i lommene. Høyre vil skusle våre kollektive sparepenger (de vi skulle investere) bort på en tapt krig, Ap på en havarert klima-kamp. Etter at det var åpenbart at begge deler er forfeilet. Dette, kjære venner, er sinnelaget som har ført til Europa opp i stry.
Presist. Klokkerent.
Og når vi først er innom virkelighetsfjerne holdninger til Ukrainakrigen:
Sånn argumenterer Lars Borgersrud i ‘Aktiv i Rødt’:
Jeg er enig med Sindre Bruset at vi skal sloss mer mot hjemlig imperialisme. Men samtidig er det etter mitt syn viktig å ta Ukraina-krigen på mer alvor innad i Rødt. Det er neppe tvil om at Ukraina-krigen er blitt et slags tabu for mange av de som ønsker å omgjøre vår politikk både når det gjelder Ukraina og Forsvaret. Ganske så typisk er det at Rødts teoretiske organ «Gnist» ikke har skrevet et ord om Ukraina siden krigen startet i 2022. Det er ikke tilfeldig.
Bruset mener at Ukraina er blitt en «propagandasak for kreter som er interessert i å fremme USA og NATO …» Det stemmer selvfølgelig for høyresida. Men flere av våre egne er usikre på å gi ukrainerne nødvendig støtte, fordi de er redd for å bli tatt til inntekt for NATO. Samtidig som de mest aktive på den siden nekter å godta at også vi er mot NATO fordi vi støtter ukrainerne! Det er en underlig logikk. Det stemmer jo heller ikke for ukrainerne, som kjemper for å overleve og derfor tar i mot all den støtten de kan få, uansett hvem som gir den! Det er slett ikke «overdrevet», tvertimot. Nå, med ny amerikansk president, står ukrainerne overfor en stor fare også «bakfra» og «innenfra», og det er mer enn noensinne grunn til å støtte dem både politisk på landsmøtet og gjennom støttearbeidet.
