oss 100 kroner!
Ja, nå skriver jeg til alle dere. Alle dere som leser. Som pleier å lese. Som leste «Kjære E» for noen uker siden. Og til dere som ikke har lest noe av det, -men som er her nå. Så hyggelig! Velkommen!
Sist forlot jeg hjemmet mitt, og nå er jeg her. Er det ikke rart? Først der, og nå plutselig, eller langsomt og så plutselig, er jeg her. På et helt nytt kontinent. Og nær sagt, i en helt ny verden.
Jeg innrømmer det gledelig. Det var ikke lenge etter at bagen var pakket ut og kroppen var innstilt i ny tidssone, at jeg skrev til kommunens spesialutsending for tilsyn med hjemmeskolen min. Altså den undervisningen jeg selv har sørget for å gi sønnene mine etter at de utviste betydelige symptomer på skadevirkninger fra den elektromagnetiske strålingen ved skolen sin (for en lang setning!). Hvordan vet jeg det? Jeg fikk nyss om det. Leste om det. Tok de ut av skolen, kablet nettet hjemme og fjernet strålekilder, og plagene deres forsvant i løpet av en uke. Kort fortalt. Vil du ha det lengre fortalt, anbefaler jeg at du leser denne.
Vel. Jeg skrev altså. Til spesialutsendingen (det er ikke ondt ment, men hva ellers skal man kalle det? En kommuneansatt? Så kjedelig! Dessuten, er det så mye mer. Kontrolløren? Det er så dystert). Vedkommende er for øvrig en tidligere kollega, vi var begge lærere, og takk og pris en jeg kom godt overens med. Da, vel og merke. Da vi ikke var under press. Da vi mer eller mindre kunne oppføre oss som vi ville. Heldigvis oppførte jeg meg ganske bra, tror jeg. Jeg fikk i alle fall ingen innvendinger på annet. Så litt greit var det jo, å ha kjent denne utsendingen fra før. Men nå var kortene på bordet ganske annerledes, selvsagt. Nå gjaldt det å prestere. Ikke over-prestere. Ikke under-prestere. Men være normal -og veldig flink. Innenfor rimelighetens grenser, selvfølgelig. Ingen liker de som er for flinke. Som gjør for mye. Vet for mye. Så jeg måtte være passe pluss, fant jeg ut. Passe pluss, var det jeg gikk for.
Hun kjente dessuten til saken. Ettersom vi en gang måtte utsette et møte, fordi vi stod i vårt livs mareritt. Jeg hadde blitt meldt til barnevernet. På grunn av tekstene og ytringene mine. Det var ingen annen måte å si det på. Heller ikke noe jeg ville skjule. Heller ikke noe jeg kunne ha skjult, ante det meg, om jeg så ville.
«Kjære H» startet jeg mailen, med hva jeg må innrømme var et smil om munnen. Fy pokker, så glad jeg var. Denne mailen hadde jeg fantasert om å skrive i over ett år nå. Intensivert fantasering, siste halvår. Ikke minst i korrelasjon med et stadig mer intensivert tilsyn (les: kontroll).
Kjære H
Ville bare gi beskjed om at vi har flyttet utenlands. Til det amerikanske kontinent[1]. Vi har vært i dialog med noen familiemedlemmer[2]en stund, mht mulighetene for å kjøpe noe til en fin pris, og nå ble det hele en realitet[3] og da var det ikke noe å vente på:)[4] Ungene stråler og har fått nye venner allerede[5], og vi er veldig glade for å være her[6]. Det formelle og «juridiske» er ikke helt på plass ennå, men det er en prosess vi holder på med[7]. Vi har lenge vært i dialog med skatteetaten etc og får god hjelp fra dem mtp papirarbeidet[8].
Takk for samarbeidet til nå [9]og så må dere ta godt vare på dere selv![10] Hils min søte tidligere passer i Klyve barnehage:)[11]
Mvh Julie og Co
Her trengs det seriøst med fotnoter. Jeg forsøker meg under. Rett under (ja, hvorfor ikke?)
- Man ønsker tross alt ikke å oppgi GPS-posisjonen sin. Alt tatt i betraktning. Dessuten, om de virkelig vil vite det, er informasjonen, etter alt å dømme, kun noen telefonsamtaler unna.
- Strengt tatt folk på reels og samhandling i form av likes, men vi føler dem virkelig. Tett på. Det er en udiskutabel connection der. Og folk blir generelt rolig av å høre at det er noen kjente dit en skal, hvorav familiemedlemmer er å anse som det aller straighteste. Så jeg prøver i grunn bare å berolige dem. Det er i det hele tatt, for deres skyld at jeg gjør det.
- Airbnb, strengt tatt. Ble en realitet. Kun noen tastetrykk unna (men vi vil investere så snart vi kan).
- Høres kjekt ut. «Det var ikke noe å vente på» fremfor «vi hev oss rundt» eller «vi var spontane», som i deres øyne er likestilt med sinnssykdom. Og uansvarlighet. Nå var det, for the record, en prosess som hadde pågått i hodene våre i nær ett år, men av hva som burde være åpenbare grunner har heller ikke myndighetene blitt en sparringspartner i forberedelsene til utflukten. Og det er klart, det hele vil fort kunne virke «plutselig» for dem. Det vil vi ikke. Vi går heller for litt lett ordmagi.
- Å si at de leker med sitt respektive søsken, og at de også rekker å kjede seg en hel del gjennom dagen, er jo fy-fy. Så her går vi for hamsterhjulets Grand Rule Number One -to Three. Du skal ikke være alene. Ha tid til å tenke. Eller bli kjent med deg selv. Vi blender, herved, inn. «Ungene har funnet seg nye venner allerede!». Åpenbart. Å være sammen som en familie er selvsagt underordnet behovet for at ungene skal være omgitt av folk på deres egen høyde dag inn og dag ut. Yes, sir! No, sir! Got it, sir!
- Ikke ljug. Ikke i det hele tatt.
- Alt igjen en del av at vi har tenkt gjennom alt. Eller egentlig at det er en pågående prosess. For så vidt ganske sant. At det ikke er helt på plass enda, fritar meg fra potensiell ljuge-karma. Vi sier det vi må, men vi ljuger heller ikke mer enn vi må.
- Namedropping. Viser at vi fullt ut forstår hvilke etater som er signifikante. Et (godt, om jeg skal si det selv) forsøk på å fremstå voksne, gjennomtenkte og A4.
- Short for «kontroll». Takk for kontrollen. Men vi bruker termene som dere så godt liker. Absolutt. Samarbeid.
- Det kan trenges. Jeg sier ikke mer.
- Life would have it at tilsynet økte med et ekstra menneske, på et tidspunkt, og dette mennesket, skulle det vise seg, passet meg da jeg gikk i barnehagen (hva gir du meg!). Det kan synes som jeg var et okay småbarn, og at jeg tilsynelatende også kom godt overens med vedkommende, -og visa versa. Det kan ha kommet meg til gode, i utfordrende tider som nå. Hvem vet? Det får jeg kanskje aldri vite. Ellers hører det vel med til historien, for nå, at barnevernssaken ble henlagt nokså kjapt, ikke minst takket være en eksepsjonell advokat. Men det er lite ved dette som har blitt lagt hen av oss. På godt og vondt blir du aldri den samme igjen.
Jeg har mye å melde fra det nye stedet, men det får jeg nok ta neste gang, – men jeg kan allerede nå nevne at det er fantastisk her. Vi stråler, faktisk, ja. Noen ganger går jeg rundt, helt alene, og smiler så, at jeg må ta meg i det. Og stoppe. Så ikke folk her òg tror jeg har blitt gæren. Men det fine er at de smiler så mye selv. De ler, skravler (selv om vi ikke forstår noe) og er, tilsynelatende, veldig morsomme. De er glade i hvert fall. Så faktisk er jeg takknemlig for at jeg ikke forstår ordene enda, for det gir meg en helt spesiell anledning til å se, virkelig se, kroppsspråket deres. Energien. Stemningen. Og jeg suger det inn. Og man kan gå litt inkognito. Være stille. Høre seg selv tenke. Og bli kjent med seg selv. Så tar vi ordene etter hvert. Her om dagen skrev barna, da vi var på stranden, med en pinne i sanden; Don’t send help. We’re not trapped. Det syns jeg var fint.
Pura Vida
(10) Julie Foss – Kopi av brev, sendt til Skien kommune (herunder… | Facebook
[1] Dette
[2] er
[3] helt
[4] utrolig
[5] Jeg
[6] får
[7] ikke fjernet
[8] disse
[9] Systemer
[10] altså
[11] Ikke mye ff (fornuft og fleksibilitet)
