oss 100 kroner!
Krigene i Midt-Østen er uvirkelige. Klarer vi å ta inn over oss hva som egentlig foregår? Et angivelig sivilisert og demokratisk land som påstås å dele våre vestlige verdier, bomber folk og land tilbake til steinalderen.
- Hundretusener av drepte og lemlestede i en krig som aldri synes å ta slutt.
- Utsulting, hungersnød og epidemier.
- Folk som stadig jages på flukt. Ingen trygghet verken i Gaza, på den okkuperte Vestbredden eller i Sør-Libanon.
- Gjentagne løftebrudd
Kanskje er det som nå skjer i Midt-Østen verre enn nazistenes jødeforfølgelser under siste verdenskrig?
Israel – som i sin tid ble opprettet av et USA-kontrollert FN – bryter alle internasjonale regler.
De neglisjerer og saboterer alle FN-vedtak.
Allikevel forsvarer «verdenssamfunnet», det vil si de vestlige land, Israels rett til å forsvare seg.
Her hjemme er støttegruppa «Med Israel for fred», MIFF, den største pådriver.
Et Israel som gjennom hele sin eksistens har latt det gå sport i å bryte all verdens folkerett og menneskerettskonvensjoner, har ingen eksistens-berettigelse.
Moralsk har landet degenerert som nasjon.
De som har rett til å forsvare seg, er de som utsettes for Israels gjentagne krigsforbrytelser: Folkene i Gaza, Palestina og Libanon.
Som stat er Israel bygd på løgner.
Om at jødene er et herrefolk som har en slags gudegitt eiendomsrett til Palestina og nærliggende områder. Dommedag har en sentral plass. Det må bli verre før det blir bedre, og jo før det blir verre, desto bedre.
Stadig flere deler nå oppfatningen at Israels gjengjeldelser – angivelig svar på Hamas-angrepet 7. oktober i fjor – var planlagt. At alt var en felle, lagd av noen israelske politikere/militære.
Nødvendig for at den stadig mer upopulære Netanyahu kunne fortsette som statsminister. Og fordi Israel trengte påskudd til eskalering, total krig og massedrap.
Med sofistikerte spionasjedroner og avlyttingsutstyr henger det ikke på greip at opprøret kom overraskende. Noen visste hva Hamas planla.
Det sås også tvil om hvor mange som egentlig ble drept av Hamas.
Kanskje flertallet av de 1.200 døde av Israels egne bomber?
Ikke minst av hensyn til egen opinion, kommer Vesten med protester og fredsforslag samtidig som de stilltiende aksepterer Israels voldsomme gjengjeldelser.
Israel fores fortsatt med våpen sånn at herjingene kan fortsette.
Uten bomber, ammunisjon, jagerfly og annet materiell fra Vesten, ville Israel for lengst blitt tvunget til å stoppe blodbadet.
USA er her verstingen. Sterke kristen-fundamentalistiske organisasjoner ser Israel som Guds vilje. En mektig Israel-lobby kjøper opp politikere og får flertall for stadig større krigsbevilgninger.
Religiøse fanatikere og korrupte politikere seirer. Freden taper.
Nylig ble det kjent at USA nå gir nærmere 100 milliarder kroner i ekstra våpenhjelp til Israels kriger i Gaza og Libanon.
EU – og Norge – er heller ikke beskjedne. De fleste EU-land støtter Israel og anerkjenner ikke Palestina som egen stat.
Mens Israel får milliarder til våpen og okkupasjon, stoppes humanitær hjelp til ofrene.
Blant de mest Israel-vennlige hører de mektigste EU-landene: Tyskland – som er nest største våpenleverandør – og Frankrike.
EU sponser også utvikling av stadig mer moderne drapsvåpen. Gjennom flere år har EU og Israel samarbeidet om såkalt sikkerhetsforskning, «Horisont Europa». Her bidrar Norge årlig med rause 5 milliarder kroner. Etter at Israel begynte sin massive bombing av Gaza har Israel mottatt 1,5 milliarder kroner fordelt på hele 130 forskningsprosjekter, jamfør Klassekampen sist fredag.
Andre EU-fond gir milliarder i støtte til europeiske våpenprodusenter. De har Israel som lukrativ storkunde. Den norske våpenprodusenten Nammo får blant annet støtte til å væpne Israel med ammunisjon og raketter.
Våpen er en ting, kampen om opinionen en annen.
Tyskland, som etter annen verdenskrigs jødeutryddinger, føler de har et spesielt garanti-ansvar for Israels eksistens. All debatt om Israel-boikott kriminaliseres. Propalestinske demonstrasjoner forbys. Å bære palestinske symboler som for eksempel palestinaskjerf eller vifte med palestinsk flagg, medfører arrestasjon.
Frankrike – som har Europas største jødiske befolkning – innskrenker også ytringsfriheten. Støttemarkeringer for Palestina forbys.
Påskuddet er å sikre ro og orden. Strenge straffer venter de som bryter forbudet.
Vestens politikere snakker fromt om vestlige verdier, menneskeretter og en regelbasert verdensorden.
Israels kriger i MidtØsten viser at dette kun er tomme fraser.
Øynene lukkes for Israels krigsforbrytelser. De såkalte forhandlings-bestrebelsene virker mest som spill for galleriet og som et skalkeskjul for støtte til fortsatt krig.
Israel vil aldri vil gå med på noe fred før Hamas og Hizbollah er utsletta.
Er sånn utsletting mulig?
Selvsagt ikke!
Dermed kan krigen bli evigvarende.
Til flere bomber, drepte og sårede, til sterkere smis den folkelige motstanden mot Israel. Både i nære og fjerne områder.
Men om det hadde vært vilje til å umiddelbart stanse Israels kriger i Midt-Østen?
Da hadde FN vedtatt flyforbudsone over Gaza, Vestbredden og Libanon. Og satt makt bak kravet: Brudd førte automatisk til nedskyting.
Samtidig måtte det bli forbudt å eksportere våpen, ammunisjon etc. til Israel.
Når skal norske partier som har ivret for luftvernstøtte til Ukraina, foreslå de samme beskyttelsestiltak for sivilbefolkningen i Palestina?
Norge har ingen ærerik historie i Midt-Østen. Nordmannen Trygve Lie, FNs første generalsekretær, manipulerte fram vedtaket om en egen jødisk stat. Norsk tungtvanneksport på 50-tallet satte i Israel i stand til å lage sine egne atombomber.
De 30 år gamle Oslo-avtalene var en felle som sementerte okkupasjonen og la forholdene bedre til rette for nye konflikter.
I tillegg kommer både direkte og indirekte våpeneksport, samt diverse hjelpeprogrammer.
Nevnes må også våre medias ensidig positive omtale av Israel. Davids kamp mot Goliat. For mange har dette gjort det stuereint å støtte opp om Israels statsterrorisme overfor palestinerne.
Riktignok har vi i det siste sett tegn til mer selvstendig norsk opptreden:
Norge stanset ikke den økonomiske støtten til UNRWA – FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger. Mens de fleste vestlige land, inkludert Sverige, Danmark og Finland, tok Israels terror-anklager som god fisk og stoppet støtten, fortsatte Norge sin humanitære bistand.
Norge har – som en av få vestlige land – anerkjent Palestina som egen stat.
Nå er fortsettelsen viktig: Å presse fram nye konkrete tiltak, for eksempel med:
- Økonomisk og kulturell boikott av Israel. Ingen varer verken fra Israel eller okkuperte områder i norske butikkhyller! Norge må ikke delta i noen former for samarbeidsprosjekter med Israel. Støtte til den internasjonale BDS-bevegelsen*.
- Forbud mot norske investeringer i Israel eller på okkuperte områder. Oljefondet må trekke seg helt ut.
- Forbud mot norsk våpeneksport til Israel. Både fra statlige Nammos fabrikker, og indirekte gjennom NATO-leveranser til USA/andre vestlige land.
- Støtte til Sør-Afrikas folkemord-anklager mot Israel i Den internasjonale domstol (ICJ).
- Frysing av diplomatiske forbindelser med Israel. Hjemkalling av Norges ambassadør som et første skritt.
Israels økonomi er sterkt avhengig av andre land. Forutsatt god oppslutning både fra og utafor «verdenssamfunnet», kan ulike boikottaksjoner tvinge fram et politisk skifte. På samme måte som press utafra i sin tid tvang Sør-Afrikas daværende rasist-regime til å oppgi sin apartheidpolitikk.
Som rikt, fritt og selvstendig land har Norge alle muligheter til å være et foregangsland i kampen mot rasisme og for menneskeverd.
Om folkeopinion og politikere vil, kan vi opptre uavhengig av både USA og EU.
Vi kan – som overfor Sør-Afrikas rasistregime – gå i bresjen for tiltak som på fredelig vis tvinger fram endringer.
I Sør-Afrika tok det nesten 50 år.
I Israel/Palestina?
Jan Christensen
