oss 100 kroner!
Ukrainakrigen står ved et veiskille. Den går inn i en ny fase. Militære og politiske strategier på begge sider er i endring. Både Ukraina og Russland har åpnet nye fronter og offensiver – Ukraina i den nordlige Kursk-grenseregionen og Russland i Kharkov og sentrale Donbassområdet i Donetsk. Ytterligere nye fronter er sannsynlig.
Dette skriver analytikeren Jack Rasmus i en større artikkel om krigen i Ukraina med tittelen A Tale of Two Offensives: Endgames in the Ukraine War?
I artikkelen reiser Rasmus følgende spørsmål som han søker å besvare:
- Hvorfor invaderte Ukraina Kursk, hva er deres mulige mål, og kan de nå disse målene?
- Har Ukraina faktisk bestemt seg for å ofre Donbass?
- Hvorfor invaderte Russland Kharkov-regionen med en utilstrekkelig styrke?
- Ble Russland overrasket av Kursk-invasjonen?
- Er vi vitne til den økende betydningen av reserver i krigen?
- Hva er Russlands strategiske alternativer med hensyn til Kursk-invasjonen? Er det Donbass-offensiv?
Det er vel verdt å lese hele artikkelen. Her gjengir vi bare konklusjonen:
Politiske konsekvenser av Kursk- og Donbass-offensivene
Den offentlige opinionen i Russland har styrket Putins hånd i krigen som en konsekvens av de to offensivene. Problemet hans nå er ikke å sikre at den russiske opinionen fortsetter å støtte hans regjering og SMO (Den spesielle militære operasjonen, offisiell russisk betegnelse på felttoget i Ukraina, red.), men at voksende deler av russisk opinion og russiske medier nå krever at han tar enda mer aggressive militæraksjoner som svar på Kursk-invasjonen.
Putins utfordring nå er å ikke falle for Ukrainas Kursk-provokasjon, forlate SMO og eskalere konflikten til en enda mer intensiv og bredere krig som vil kreve en mye større militærstyrke enn SMO og falle i NATOs krigshaukfelle for å bruke en russisk eskalering som en unnskyldning for å få NATO enda mer direkte involvert på bakken i krigen enn de allerede er.
Zelensky ønsker tydeligvis å manøvrere hendelsene i den retningen – dvs. en mer direkte konflikt mellom Russland og NATO. Det er kanskje den viktigste begrunnelsen bak Kursk-offensiven. Men Putin ønsker til sjuende og sist en form for forhandlet oppgjør, om enn på Russlands to vilkår som ble annonsert tidligere i sommer. Han vil derfor sannsynligvis vente til utfallet av valget i USA for å avgjøre om det er nødvendig å forlate SMO og gå inn for en større konflikt. Ledelsen i Ukraina og Zelensky er desperate og hensynsløse. Putin er beregnende og tar typisk inn det større politiske bildet.
For øyeblikket kunngjorde imidlertid Putins betingelser for å starte forhandlinger for et par måneder siden – dvs. Ukraina forlater de fire provinsene og godtar nøytralitet – ikke lenger ligger på bordet.
Å redusere muligheten for forhandlinger (som Kina forsøkte å arrangere i juli i fjor) kan også ha vært en del av målet med Ukrainas Kursk-offensiv. Ukraina og Zelensky har lang erfaring med å late som interesse for forhandlinger som et dekke for en planlagt eskalering. Ukrainas diplomatiske manøvrer i Beijing i juli og i Qatar i august er bevis på at Ukraina ikke har til hensikt å forhandle noe seriøst. Snarere tvert imot. Selv om ingenting er nært forestående, kan USA og Russland fortsette å utforske muligheten for forhandlinger gjennom bakkanaler, slik de har gjort de siste månedene, men det er klart at det ikke vil bli noen forhandlinger av noe slag før etter valget i USA tidligst, og mer sannsynlig ikke før Biden-administrasjonen avsluttes 20. januar 2025.
Gjennom sommeren har det vokst en oppfatning blant NATO-eliter og vestlige medier om at Ukraina ikke kan holde på Donbass eller til og med de fire provinsene som ble annektert i 2022 av Russland. Russlands fortsatte suksesser i Donbass-offensiven bekrefter dette synet ytterligere, og befester det dersom Russland skulle ta Pokrovsk neste måned. Motsatt kan NATO-elitens oppfatning skifte ytterligere mot å la Ukraina angripe inne i Russland ved å bruke ATACMS, kryssermissiler og til og med F-16 for å gjøre det mulig for Ukraina å holde på Kursk-territoriet ettersom Ukraina taper Donbass. Testen av denne NATO-elitens skifte vil være åpenbar dersom USA i løpet av de kommende ukene tillater ytterligere forsendelser av britiske Storm Shadow kryssermissiler til Ukraina. Å miste Donbass betyr logisk nok å rulle militærterningene enda lenger i Kursk og ved den nordlige grensa.
Amerikanske neocons og krigshauker vil forsøke å skape ytterligere eskalering i Ukraina-krigen mellom nå og januar 2025 for å gjøre det ekstremt vanskelig for enhver ny amerikansk president valgt i november å redusere USAs/NATO-forpliktelsene til Ukraina, enn si trekke seg ut.
Skulle Harris vinne i november, vil Biden-administrasjonens politikk mot krigen nesten helt sikkert fortsette. Harris vil være formbar for det utenrikspolitiske/neokoniske etablissementet som har drevet USAs utenrikspolitikk og kriger siden minst 2001 og kanskje enda tidligere siden slutten av 1990-tallet.
Skulle Trump vinne – og djupstaten tillate ham å faktisk tiltre i januar uten en større amerikansk konstitusjonell krise (som er mer sannsynlig enn det motsatte) – er det usannsynlig at Trump vil være i stand til å avslutte Ukraina-krigen på kort sikt etter å ha tatt over Det ovale kontoret 20. januar. Selv med Trump i embetet, vil krigen derfor fortsette langt inn i 2025. Den eneste faktoren som kan fremskynde en tidligere slutt på krigen er om Russland svekker Ukrainas militære ressurser i en slik grad at disse styrkene effektivt kollapser både på Donbass- og Kurskfronten.
Russland har aldri tenkt å «erobre» hele Ukraina, inkludert Kiev. Putins SMO har alltid vært å drive ukrainske styrker ut av de russisktalende provinsene og deretter sikre en slags nøytralitet av det som er igjen av en ukrainsk stat.
Men før det kan skje, må Russland definitivt drive Ukraina tilbake over grensa fra Kursk og ta de strategiske Donbass-byene Pokrovsk og Slavyansk. Først da er Sluttspillet tydelig. Først da vil Ukrainas styrker trekke seg tilbake til det som er igjen av Ukraina. Først da vil USA/NATO bestemme seg for å kutte tapene og forlate «Ukraina-prosjektet» helt.
Dr. Jack Rasmus er forfatter av The Scourge of Neoliberalism: US Economic Policy From Reagan to Trump, Clarity Press, 2020 og den kommende Twilight of American Imperialism, 2024, også Clarity Press. Han blogger på http://jackrasmus.com, er vertskap for det ukentlige radioprogrammet, Alternative Visions, og poster daglig på ‘X’ på @drjackrasmus.
I motsetning tll det inntrykket som blir skapt i Norge, pågår det en ganske skarp debatt i Russland om krigen i Ukraina og måten den føres på. Blant annet er det en skarp kritikk av generalstabssjef Valerj Gerasimov der han blir gitt ansvaret for at Russland ble tatt på senga i Kursk. I den grad det er kritikk av Putin går den i økende grad ut på at han ikke fører krigen hardt og besluttsomt nok.
For å få en smakebit av denne diskusjonen kan man lese artikkelen til den Moskva-baserte australske journalisten John Helmer: KURSK, BELGOROD, BRYANSK — IS PRESIDENT PUTIN PREPARING FOR ISTANBUL-II?
