oss 100 kroner!
Kan organisasjoner som er avhengig av pengestøtte fra andre, være uavhengig i forhold til sine bidragsytere? Kan store pengebidrag utenfra svekke egen suverenitet og handlekraft? Og i verste fall gjøre organisasjonen til et redskap for de med penger, og medlemmene til nyttige idioter?
NGO er forkortelse for Non-Governmental Organisations, frivillige ikke-statlige organisasjoner. De jobber på ulike felt, blant annet nødhjelp, miljøvern, utdanning og menneskerettigheter. NGOene er i hovedsak ikke-kommersielle. De største har observatørstatus i FN.
Noen NGOere er nasjonale, og har kun virksomhet i eget land.
Finansieringa skjer enten med egne midler, for eksempel gjennom medlemskontingent og pengeinnsamlinger.
Andre kan i tillegg få offentlig støtte.
Nei til EU og Ungdom mot EU er eksempler på helnorske NGO-ere.
I 2023 mottok Ungdom mot EU nærmere 600.000 kroner i statsstøtte, eller nesten 3.000 kroner pr. medlem. Til sammenligning antas samla medlemskontingent å utgjøre rundt 10.000 kroner.
I Nei til EU, som i år har et budsjett på over 14 millioner kroner, er medlemskontingenten over halvparten av inntektene. Drøye 20% er direkte og indirekte statsstøtte.
Andre NGOere er internasjonale og har virksomhet i flere land.
Eksempler kan være Amnesty International, Helsingforskomiteen og Soros Foundation. Eller mer regjeringsfinansierte som amerikanske US Agency for International Development (USAID) og National Endowment for Democracy (NED).
Når offentlige tjenester ikke strekker til, kan NGOere fylle et tomrom og ende opp som stat i staten. Til fattigere landet er, til mer avhengig kan landet bli av bistand.
Selv om mange NGOere gjør nyttig innsats og har lokalt ansatte, kan NGO-organisasjonenes eget verdigrunnlag og framtidsønsker dominere bistandens mål og mening.
Noen ganger kan denne være den motsatte av oppgitt hensikt: Ikke å gjøre livet bedre for folk flest, men å støtte opp under krefter som ønsker dominans.
Av den grunn er også NGOere helt/delvis forbudt, eller sterkt kontrollert, i flere land. Frykten er utenlandsk infiltrering og innblanding.
Før kunne det være statlige Central Intelligence Agency, CIA. Nå har mange avslørt at USAID jobber for det samme, men med litt «mykere» metoder.
India, verdens mest folkerike land, sies å ha flest NGOere. Over 200.000. Her har myndighetene gradvis strammet inn på mulighetene for å motta donasjoner, støtte og annen finansiering fra utlandet. Indias statsminister Modi, karakteriserer NGOerne som en «sykdom».
Haiti, den første frie svarte republikken på det amerikanske kontinent, har flest NGOere i forhold til folketallet. Dette har ikke hindret dagens lovløse tilstander, med gjenger som kontrollerer det meste.
Kombinasjonen av utenlandske invasjoner og innblanding, beinhardt diktatur, jordskjelv og ekstremvær, er noe av bakteppet.
NGOere promoterer eksportrettet jordbruksproduksjon og halvparten av folket sulter. Tollvernet er fjernet for landbruksimport, og landet er blitt et dumpingsområde for amerikansk overproduksjon.
I Ukraina førte demonstrasjoner både i 2004 og i 2014 til at den valgte presidenten måtte gå av. Om Oransjerevolusjonen i 2004 kan vi blant annet lese på NRK/Urix:
«En amerikansk professor, Mark R. Beissinger, skriver at amerikanske myndigheter brukte 65 millioner dollar, eller om lag 400 millioner kroner i årene som ledet opp til revolusjonen.
En stor del av pengene ble kanalisert gjennom ikke-statlige organisasjoner (NGO’er) til lignende organisasjoner inne i Ukraina.
Samtlige fargerevolusjoner hentet inspirasjon fra anti-Milosevic- bevegelsen «Otpor» i Serbia, som igjen var inspirert av en amerikanske guru for ikkevoldelig motstand, Gene Sharp.
Våren 2004 ble for eksempel 14 aktivister fra den ukrainske ungdomsbevegelsen «Pora» sendt til Serbia for opplæring – finansiert av USA.
Serbiske aktivister drev også opplæring i Ukraina. Samme serbiske organisasjon var en hovedinspirator for aktivistene som var drivkraften i revolusjonen på Tahir-plassen i Kairo flere år senere.
Blant sentrale amerikanske ikke-statlige organisasjoner var Soros Foundation, Freedom House, National Endowment for Democracy, National Democratic Institute og International Republican Institute.
Den statlige bistandsorganisasjonen USAID sendte også millioner av dollar til en polsk-amerikansk-ukrainsk organisasjon, PAUCI, som så fordelte midlene videre til ukrainske organisasjoner».
Ovennevnte pengestøtte var på et vis bortkastet: Janukovitsj som etter manges mening ble snytt for seieren i 2004, ble på nytt demokratisk valgt president i 2010. Han prøvde å balansere Ukraina mellom øst og vest, men nektet å kutte energisubsidier, offentlig forbruk og statlige reguleringer som var betingelse for vestlige lån. Dermed ble det ingen avtale med EU.
I stedet brøt det ut store og voldelige EU-vennlige demonstrasjoner på Majdan-plassen i hovedstaden Kiev.
USAs viseutenriksminister Nuland, som selv deltok, har fortalt at USA alene brukte 5 milliarder dollars i årene 1991-2014 for å hjelpe Ukraina til å nå «den fremtiden landet fortjener».
Ifølge «Global-giving»-databasen er det registrert over 41.000 NGOere i Ukraina.
Den siste tids demonstrasjoner i Georgia, handler om deres nye «agentlov», eller «russerloven» som noen kaller den. NGOere med over 20% utenlandsk-finansiering må registrere seg som «agenter under utenlandsk innflytelse».
Lovens tilhengere mener at den vil stoppe utenlandsk innblanding, og gi større innsikt i hvem som finansierer ulike organisasjoner.
Lovens motstandere mener den er et forsøk på å hindre et uavhengig sivilsamfunn, og frykter at den kan gjøre det vanskeligere for landet å bli EU-medlem.
«Global-giving» har registrert nærmere 10.000 NGO-organisasjoner i Georgia. Andre mener antallet er det dobbelte.
For å gjøre bildet mer komplett:
Det finnes «agentlover» i mange land. USA, Russland og – Norge – for å nevne noen. Alle med det formål å hindre at landets politiske utvikling skal bestemmes av utenlandske pengesterke krefter.
Flere land har også lovverk for å forhindre at innenlandske rikfolk bruker sin formue til politisk påvirkning.
I Norge har vi ingen grense for sånn støtte, kun krav om at eventuelle bidrag skal offentliggjøres.
Vi har nettopp feira 17. mai og hyllet vår nasjonalarv.
Mens det hos oss fortsatt er stort flertall for sjølråderett og mot EU-medlemskap og EU-kontroll over vår energi, gikk ukrainere – for 10 år siden – i døden for det motsatte. De kjemper fortsatt.
I dagens Georgia krever demonstranter at utenlandsk-finansierte organisasjoner skal gis fritt spillerom.
Den sjølstendighet både Ukraina og Georgia fikk da SovjetUnionen ble oppløst, ønsker de å skifte ut med medlemskap i Den europeiske union.
Som norsk EU-motstander er det lett å bli forvirret.
Er sånt en frihet i folks interesse – eller resultat av manglende kunnskap kombinert med utenlandsk-finansiert påvirkning?
Kan sånt få følger for en kommende norsk EU-kamp?
Jan Christensen
Denne artikkelen ble publisert i nyhetsbrevet til Drammen nei til EU.
