oss 100 kroner!
USA spiller hasard og kan komme til å velte en verdensorden de har dominert.
Da Donald Trump innførte en rekke tollsatser på kinesiske varer for drøyt fem år siden, var Joe Biden blant hans argeste kritikere. Trump, sa han, «knuste» amerikanske bønder, arbeidere og forbrukere ved å utløse en «uansvarlig handelskrig», og han sverget å reversere denne «sanseløse politikken». Men da han først var ved makta, gjorde Biden det stikk motsatte: han forsterket faktisk Trumps proteksjonistiske politikk, og lanserte «en fullverdig økonomisk krig mot Kina».
Forrige uke eskalerte krigen til nesten kjernefysisk nivå da Det hvite hus kunngjorde massive tolløkninger på en rekke kinesiske importvarer – inkludert 25% på stål og aluminium, 50% på halvledere og solcellepaneler og svimlende 100% på elektriske kjøretøy (EV-er). Dette trekket, sier de, er et svar på «Kinas urettferdige handelspraksis». USA anklager Beijing for å bruke heftige statlige subsidier for å oversvømme globale markeder med kunstig lavpriseksport. Ved å innføre sine ekstreme importavgifter håper USA å skape «like konkurransevilkår i bransjer som er avgjørende for framtida vår», og «sikre at Amerika leder verden» i disse sektorene.
Det er ganske ironisk at Biden prøver å «utjevne spillefeltet» ved å omfavne lignende taktikker som Beijing bruker. Hans administrasjons høyt hyllede inflasjonsreduksjonslov inkluderer nesten 400 milliarder dollar i subsidier (gjennom tilskudd, lån og skattefradrag) rettet mot å øke den amerikanske cleantech-sektoren. Så Bidens forsøk på å framstille Kina som en useriøs nasjon som bruker «ikke-markedspraksis» for å «rigge systemet» synes drevet av frykt for at de kinesiske subsidiene risikerer å oppheve effekten av USAs egne subsidier.
USAs finansminister Janet Yellen erkjente det da hun sa at «Kina spiller virkelig ikke etter reglene i den forstand at de har enorme subsidier på kritiske områder av avansert produksjon» og «[Biden] ønsker å sørge for at stimulansen som blir gitt gjennom inflasjonsreduksjonsloven støtter disse næringene”. Hun virket lykkelig uvitende om den selvmotsigende karakteren av sin egen uttalelse, knapt skjult av dobbelttale: Kina «subsidierer» sine industrier (dårlig), mens USA «støtter» dem (bra).
Men ideen om Amerika som en bastion for det frie markedet, hvis selskaper oppnådde global suksess ganske enkelt ved å stole på kapitalismens vesen og den rene oppfinnsomheten til garasjeoppfinnere à la Steve Jobs, er i stor grad en myte. Alle vet at Silicon Valleys transformasjon til et arnested for innovasjon, og den påfølgende fremveksten av den amerikanske teknologiindustrien, ble muliggjort takket være massiv finansiering fra den amerikanske regjeringa og militæret under den kalde krigen. Elon Musk er bare den siste i rekken av angivelig selfmade garasjeoppfinnere som i realiteten har bygd sitt teknologiimperium ved hjelp av milliarder av dollar i amerikanske statssubsidier. Bare i fjor mottok Tesla 7,5 milliarder dollar fra den amerikanske regjeringen. (Som kjent har Tesla også hatt stort utbytte av den norske regjeringas subsidier, o.a.)
Kina gjør egentlig ikke noe annerledes enn det USA alltid har gjort. Men Amerika er opprørt fordi Kina vinner. Og etter å ha tatt på seg rollen som «frihandel»-forsvarer anklager Biden-administrasjonen for å «hindre den normale funksjonen til globale industri- og forsyningskjeder», samtidig tvinger Beijing USA til å innta en stadig mer proteksjonistisk holdning.
Dette særegne byttet av roller er karakteristisk for det betydelige globale økonomiske og geopolitiske maktskiftet som pågår. «Frihandel» har generelt en tendens til å være til fordel for den dominerende økonomiske makten, på bekostning av svakere økonomier. Det er ingen tilfeldighet at USA begynte å forkynne «frihandel» først etter at de oppnådde økonomisk dominans, på midten av 1900-tallet, etter å ha tydd til sterkt proteksjonistiske tiltak for å støtte sine produksjonssektorer, akkurat som Storbritannia hadde gjort før det.
Men Kina har siden overgått USA som verdens produksjonskraftsenter – og har nå klatret helt til toppen av verdikjeden. USAs omfavnelse av proteksjonisme er derfor en innrømmelse av svakhet, ettersom det er degradert til ikke-lenger-hegemonisk status. I denne forbindelse er det fornuftig for USA å ikke ønske å være helt avhengig av Kina i stadig mer kritiske produksjonssektorer, og å bygge opp sin egen cleantech industrielle base.
For å styrke denne industrien har USA forsøkt å dyrke fram en innenlandsk forsyningskjede for solenergi gjennom en blanding av skatteinsentiver og avgifter i over et tiår – men har så langt mislykkes katastrofalt. Som den franske gründeren og politiske kommentatoren Arnaud Bertrand bemerket, mens avgiftene reduserte antallet kinesiske solcellepaneler som kom til USA betraktelig (med et fall på 86% i perioden 2012-2020), førte ikke milliardene i subsidier, fra først Obama og siden Biden, til noen revitalisering av den amerikanske solenergiindustrien.
Tvert imot, den amerikanske globale markedsandelen til solenergiindustrien har sunket betraktelig siden de opprinnelige tariffene ble plassert på kinesiske solcellepaneler – fra 9% i 2010 til 2% i dag. I mellomtida steg Kinas andel av denne industrien fra 59% til 78%. Det er ingen grunn til å tro at den siste tarifføkningen vil snu denne trenden. Det er enda mindre håp om at de vil bidra til å stimulere en innenlandsk EV-industri. (EV = electric vehicle, elektrisk kjøretøy, o.a.)
«USA vil ha flaks hvis de kan få sine keiserlige vasaller i Europa og Asia til å komme ombord med sin kortsiktige handelskrig».
Det er også en catch-22-situasjon på spill her. For ved å skjerme amerikanske bilprodusenter mot kinesisk konkurranse, vil trolig enhver utvikling hindres. Men uten tollsatsene vil amerikanske bilprodusenter slite med å overleve tiåret siden amerikanske biler koster mellom det dobbelte og tredobbelte av sine kinesiske ekvivalenter. Så regjeringa kan kunstig støtte den amerikanske bilindustrien i noen år til, på bekostning av amerikanske forbrukere – men ved å gjøre det forsinker den bare industriens død, den redder den ikke.
Ideen om at tollsatsene vil hjelpe USA med å «lede verden» i denne eller andre sektorer der Kina allerede kontrollerer det meste av den globale markedsandelen – som stål, aluminium og elbiler – er økonomisk analfabetisme. Spesielt når man tenker på at det amerikanske markedet representerer en relativt liten andel av det kinesiske globale salget, og at USAs synkende globale status betyr at de ikke lenger kan påtvinge andre land sin vilje. USA vil ha flaks hvis de kan få sine keiserlige vasaller i Europa og Asia til å komme ombord med sin kortsiktige handelskrig.
Faktisk svekker Bidens EV-tarifføkning allerede USAs smuldrende kraftsenterstatus ytterligere. De EU-medlemslandene med store bilbånd til Kina, som Tyskland og Sverige, har gitt uttrykk for sine innvendinger – og uttrykt sin motvilje mot å følge USA, eller å sette toll på import i det hele tatt. «Vi ønsker ikke å avvikle global handel, det er en dum idé», sa Sveriges statsminister Ulf Kristersson. «Straffetoller som en løsning som passer alle er ikke en god idé for importerende og eksporterende land».
Når vi vurderer hva slags teknologier som avgiftene er målrettet mot, er optikken (det vi si hvordan det framtrer, o.a.) enda verre for Biden. I årevis har han presentert seg selv som en forkjemper for klimapolitikk og understreket behovet for å bevege seg mot lavutslippsteknologier, et av de uttalte målene med inflasjonsreduksjonsloven. Likevel prøver han nå å straffe Kina for å ha klart å produsere rimelig grønn teknologi, inkludert elbiler, som kan sette turbofart på verdens neste industrielle revolusjon. Kina har faktisk vært i stand til å oppnå forbløffende resultater i denne sektoren i stor grad fordi det har omfavnet mye mer ambisiøs grønn industripolitikk enn Vesten. Dessuten risikerer Bidens innføring av disse tariffene å hindre innføringen av lavutslippsteknologier blant amerikanske bedrifter og forbrukere – og dermed hindre USAs egne klimamål. Det er et rotete selvmål.
De som er skeptiske til behovet for klimapolitikk synes nok ikke dette er en stor sak. Men det er en stor sak for mange mennesker – spesielt Biden-velgere. Og denne politikken, selv om den sannsynligvis hadde som mål å støtte opp om presidenten ved å vise velgerne at han er tøff mot Kina, kan støte fra seg mange av disse velgerne.
Økonomen Dani Rodrik fanget følelsene til mange i den progressive leiren da han sa: «Sett opp tollen hvis du må, men de moralske, økonomiske og miljømessige argumentene tilhører dem som subsidierer grønne produkter, ikke dem som vil skattlegge dem». Du trenger ikke være enig med ham for å forstå den enorme politiske sjansen Biden har tatt ved å erklære en fullverdig handelskrig mot Kina, hvis utilsiktede konsekvenser kan koste ham presidentskapet og slå den siste spikeren i kista til USAs status som globalt kraftsenter.
Denne artikkelen ble publisert av UnHerd.
