Den siste uka har EU/EØS vært mer i fokus enn på lenge.
Først i forbindelse med landsmøtet i Ungdom mot EU og synet på norsk NATO-medlemskap. Overraskende ble det bestemt at Nei til EUs ungdomsorganisasjon går fra nøytralt til positivt standpunkt.
Så kom EUs energikommisær på banen, estlenderen Kadri Simson. Hun som etter skandaler i hjemlandet nærmest ble sparket over til Brussel og som nylig hadde vært på helikoptertur med klimaminister Bjelland Eriksen over våre vannmagasiner.
– Godkjenn EUs Fornybardirektiv, inkludert energipakke 4, innen 124 dager, kvitterte hun. Barth-Eide svarer positivt.
På torsdag kom rapporten fra det regjeringsoppnevnte EØS-utvalget. Med sju «hvitsnipp-eksperter» langt fra ståstedene til folk flest, var konklusjonene ikke altfor overraskende.
Både for Nei til EU og Ungdom mot EU har norsk NATO-medlemskap vært en ikke-sak.
Ikke fordi mange av medlemmene ikke er opptatt av NATO, men fordi sentrale vedtak her kan undergrave og splitte organisasjonen.
Når Ungdom mot EU – som i hovedsak har medlemmer fra Senterungdommen, Fremskrittspartiets Ungdom, Arbeidernes Ungdomsfylking, Sosialistisk Ungdom og Rød Ungdom – nå sier ja til NATO, er dette en klar vridning bort fra organisasjonens vedtekter og plattform.
Hvorfor vedtar en organisasjon – som i dag kun er en skygge av sin tidligere storhet – en sånn uttalelse?
«Vesten mot Resten»? Eller er det støtte til at viktige deler av norsk territorium nå er overgitt en fremmed makt: 12 militærbaser til USA/NATO?
Fornybardirektivet og deler av EUs energipakker ligger fortsatt på vent. Av frykt for ytterligere regjeringstrøbbel og splittelse, har statsminister Støre hittil ikke tvunget fram noen avgjørelse.
Når en av EU-sjefene nå presser Norge til rask godkjenning, forteller det at EU stadig forventer mer av vår EU-lydighet.
Ifølge EØS-avtalen har Norge handlingsrom (reservasjonsrett) når det gjelder innføring av EUs lover og regler («rettsakter»).
Vi har – på papiret – full rett til å avslå.
Samtidig har EU rett til å treffe tiltak om vi ikke gjør som de ønsker.
Hvor reelt er da vårt handlingsrom når underdanige norske politikeres frykt for mot-tiltak veier tyngre enn det norske folks interesser?
Med energikommissærens krav settes dette nå på spissen: Om vi ikke snarest innpasser EU-reglene i vårt lovverk, lover hun trøbbel med «alle mulige skritt»!
Få dager etter siterte Norsk TelegramByrå, NTB, utenriksminister Barth-Eide: «Regjeringen ønsker å imøtekomme EUs krav».
Barth-Eides raske svar er overraskende.
Det betyr at vindkraftkonsesjoner skal kunne avgjøres på rekordtid, at kommunene ytterligere skal kunne overstyres, og at opptil 70% av norsk strøm kan eksporteres. Alt for at EU skal komme nærmere sine urealistiske klimamål.
For Norge er alle fornybar-direktiver unødvendige. Vi har allerede tilstrekkelig med fornybar kraft.
Få av oss ønsker ødelagt norsk natur i bytte med status som «Europas grønne batteri».
Om regjeringa gjør som Barth-Eide antyder, vil norsk kraft i løpet av sommeren bli underlagt EUs byråkrater: Produksjon, eksport og prisberegning. Den samme kraftpris-uforutsigbarhet som vi har levd med de siste årene, vil fortsette. Med enda større svingninger for folk flest da strømstøtte-ordninga etter all sannsynlighet faller bort i løpet av neste år.
Den samme Barth-Eide er også positivt overrasket over EØS-utvalgets rapport. Spesielt var han glad for deres «samstemmighet» og synet på hvor «godt» EØS-avtalen har fungert. Bedre alternativ finnes ikke, får vi høre.
EØS-utvalget var Senterpartiets hjertebarn. Men allerede i utgangspunktet ble mandatet barbert. Ikke til seriøst å vurdere alternativer til EØS som for eksempel handelsavtale, men til kun å se på Norges erfaringer med EØS-avtalen gjennom de siste 10 år.
Utvalgets sammensetning er interessant. Bestående ensidig av akademikere fra sentrale strøk, hvorav mange med flerårig karriere i EU/EØS-systemet. Lønnsmessig plassert godt over norsk gjennomsnitt har de mer enn til salt i grøten.
De merker knapt høye strømpriser eller sosial dumping.
Deres jobb trues ikke av distriktsavfolking eller arbeidsinnvandring. Det er snarere sånn at et Norge mest mulig integrert i Europa, styrker deres karrieremuligheter.
De er selv byråkrater, og lar seg ikke nevneverdig bekymre av byråkrat/ekspertstyre på bekostning av folkestyre.
Et av utvalgets medlemmer, Smedshaug, kommer fra Senterpartiet. Utvalgets leder, Eldring, har ledende stilling i det nå EØS-skeptiske Fellesforbundet, og sitter endog som styremedlem i Klassekampen. Mens disse organisasjonene maner til tilbakeholdenhet når det gjelder EU sin innflytelse i Norge, ønsker de og øvrige utvalgsmedlemmer å knytte Norge raskere og tettere til EU.
EØS-avtalen er full av interessekonflikter. I rapporten er ja-sidens interesser dominerende.
Avtalens demokratiske underskudd ødelegger det norske folkestyret. Framfor å redde norske arbeidsplasser, er EØS snarere trussel enn mulighet.
Avtalen gjør Norge til råvareleverandør, ikke til jevnbyrdig handelspartner.
Jordbruk og fiske trues selv om dette er næringer som EØS-avtalen ikke skulle omfatte.
For å bli vedtatt måtte EØS-avtalen i sin tid lures inn bakveien. For å sikre oppslutningen må fordelene forstørres og ulempene forminskes. Debatten må skape minst mulig støy, og snarere undertrykkes enn fremmes.
Om EØS-utvalget hadde kommet til andre konklusjoner, ville rapporten blitt en skandale. Da ville også en EØS-folkeavstemning raskere tvunget seg fram. Nå kreves ytterligere tålmodighet kombinert med enda mer kunnskap og fakta.
Etter at EØS-utvalget la fram sin rapport sist torsdag, har rapporten blitt hyllet i toneangivende media.
I NRKs Dagsnytt 18 sa eksempelvis Europabevegelsens leder, stortingsrepresentant Lunde fra Høyre, at nå var sannheten sagt. Videre EØS-debatt måtte legges død.
Og Nei til EU?
De glimret med sitt fravær. Eller var det sånn at programleder Ingrid Stenvold ikke fant det interessant å høre organisasjonens synspunkter?
Jan Christensen
Denne artikkelen ble publisert i nyhetsbrevet til Drammen nei til EU.