Kondolerer på etterskudd! 75 år – Har NATO overlevd seg selv?

6. april 2024

nato kake 1969 — NATO Secretary General Manlio Brosio, Prime Minister Bjarni Benediktsson og Secretary of State William Rogers cutting a NATO cake on the Alliance’s 20th anniversary in 1969 in Washington D.C.

Over tre tiår etter slutten på den kalde krigen, oppmuntrer alliansen til pervers og farlig atferd i sine medlemsland.

The American Conservative – 3. april 2024

For syttifem år siden, den 4. april 1949, møttes utenriksministrene fra 12 europeiske og nordamerikanske land i Washington og undertegnet Den nordatlantiske traktat som etablerte NATO.

Med krig som raser i Øst-Europa og oppfordringer fra en rekke NATO-allierte om å eskalere den krigen, må upopulære, men kritiske spørsmål tas opp med hensyn til alliansens historie, dens fortsettelse og utvidelse, så vel som dens konsekvenser for USAs nasjonale sikkerhet. Flere artikler fra noen av de sterkt troende, med hensyn til NATOs suksesser og uunnværlighet viser seg faktisk å være, selv ved overfladisk undersøkelse, høyst tvilsomme – om ikke helt feilaktige.

Mens kritikk av alliansen effektivt sett er verboten i dagens Washington, advarte noen fremtredende amerikanske utenrikspolitiske tenkere, som Walter Lippmann, da den ble grunnlagt, at «en stormakt som USA oppnår ingen fordeler, og den mister prestisje ved å tilby, faktisk, å selge sine allianser til alle og enhver. En allianse bør være hard diplomatisk valuta, verdifull og vanskelig å få tak i».

Det kan argumenteres for at ved slutten av sitt første tiår var NATO allerede foreldet. Den store ungarsk-amerikanske historikeren John Lukacs har hevdet at på midten av 1950-tallet, slo sovjeterne (etter Stalin, etter Beria) en retrett fra sentrum av Europa. I 1954-55 ble de enige om, med Lukacs ord, en «gjensidig tilbaketrekning» i Østerrike, og banet veien for landets nøytralitet i den kalde krigen. Innen et år oppga sovjeterne sin marinebase i Finland (som heretter også skulle forfølge nøytral status – det vil si inntil i fjor) og reparerte båndene med Titos Jugoslavia. Ifølge Lukacs beretning var 1956 «vendepunktet i den kalde krigen. Kanskje til og med slutten på den, hvis ‘kald krig’ betyr direkte utsikter til en faktisk krig mellom amerikanske og russiske væpnede styrker i Europa».

I fravær av de konkurrerende alliansesystemene kunne Den kalde krigen ha kommet til en slutt flere tiår tidligere. Tyrkias innlemmelse i alliansen i 1952 og den påfølgende beslutningen om å utplassere Jupiter-missiler der, bestykket med atomvåpen, gjorde lite for å fremme fred og stabilitet mellom øst og vest. Faktisk bidro det til å sette scenen for Cubakrisen i oktober 1962.

Ikke desto mindre ble beslutningen om å fortsette, og faktisk utvide alliansen, tatt innen bare 24 måneder etter oppløsningen av Sovjetunionen. For Clinton kom drivkraften til å ekspandere NATO fra innenrikspolitikk, snarere enn kravene til USAs nasjonale sikkerhet.

Som ambassadør Jack Matlock nylig har bemerket,

Den virkelige grunnen til at Clinton gikk for den [NATO-utvidelsen] var innenrikspolitikk. Jeg vitnet i Kongressen mot NATO-utvidelse og sa at det ville være en stor «feil». Da jeg kom ut etter dette vitneutsagnet, sa et par personer som observerte: «Jack, hvorfor kjemper du mot dette?» Og jeg sa: «Fordi jeg synes det er en dårlig idé». De sa: «Se nå her, Clinton ønsker å bli gjenvalgt. Han trenger Pennsylvania, Michigan, Illinois».

Som mange på den tiden visste, var prosjektet risikofylt. Men i Washington DC for tretti år siden kunne man ha en faktisk debatt om fordelene ved en eller annen utenrikspolitikk, uten å bli stemplet som «lettlurt» av utenlandsk propaganda eller en russisk «apologet». I disse årene gjorde dusinvis av medlemmer av Washington-etablissementet, ikke minst senatorene Daniel Patrick Moynihan og John Warner, kjent sine innvendinger mot det ekspansjonistiske prosjektet.

En gruppe som protesterte ble ledet av president Dwight Eisenhowers barnebarn. I 1997 publiserte Susan Eisenhower et åpent brev i et forsøk på å overtale Clinton til å revurdere sin valgte kurs. Brevets 50 underskrivere kalte NATO-utvidelsen en «politisk feil av historiske proporsjoner», deriblant de mangeårige haukene Paul Nitze og Richard Pipes, de fremtredende demokratiske senatorene Bill Bradley og Sam Nunn, og intellektuelle som David Calleo og Owen Harries, og underskriverne advarte om at:

I Russland vil NATO-utvidelse, som hele det politiske spekteret fortsetter å være imot, styrke den ikke-demokratiske opposisjonen, undergrave de som favoriserer reform og samarbeid med Vesten, få russerne til å stille spørsmål ved hele løsningen etter Den kalde krigen.

Omtrent samtidig bemerket en artikkel fra World Policy Institutes Sherle Schwenninger:

NATOs utvidelse truer med å skape spenninger og konflikter i hjertet av Sentral- og Øst-Europa som ellers ikke ville eksistere … Clinton-administrasjonen rettferdiggjør NATO-utvidelsen delvis som et forsøk på å unngå et nytt sikkerhetsvakuum i Sentral-Europa, men selv når den fjerner noen land fra konkurranse mellom øst og vest, øker den bare den potensielle intensiteten i rivaliseringen over andre, som de baltiske landene og Ukraina.

Som de av oss som var heldige nok til å kjenne og jobbe med ham visste, hadde Sherle en spesiell evne til å forutse, og hans advarsler var da intet unntak.

I dag vil NATOs forsvarere uten tvil spørre: Etter den russiske invasjonen av Ukraina trengs vel NATO mer enn noen gang, for å holde Europa trygt fra den russiske bjørnen?

Egentlig ikke.

For det første, som den anerkjente statsviteren John Mearsheimer og andre utrettelig har påpekt, er det lite bevis for at Putin vil ha hele Ukraina, langt mindre mer eiendom i Øst-Europa. Tror vi virkelig at Russland ønsker å ta på seg byrden med å støtte tre fjerdedels million polske pensjonister? Eller kaste bort mer blod og økonomiske midler i det som helt sikkert ville bli hard geriljamotstand i Galicia? Faktum er at Russland mangler både midler og vilje til å etablere politisk, økonomisk og territorielt hegemoni på kontinentet. Argumenter for det motsatte er, for å være høflig, basert på en misforståelse av russiske nasjonale sikkerhetsmål. Den franske politiske filosofen Emmanuel Todd (mindre høflig) mener at ideen om at Russland har Europa i sikte, er «fantasi og propaganda».

«Sannheten er at Russland», som Todd skriver i sin nye bok La Dafaite de la Occident (Vestens nederlag), «med en krympende befolkning og et territorium på 17 millioner kvadratkilometer, langt fra å ville erobre nye territorier, fremfor alt lurer på hvordan hun vil fortsette å okkupere de landet allerede besitter».

Så la oss kalle NATO for hva det er: en unødvendig allianse som utgjør en fare for USAs egentlige, nasjonale sikkerhetsinteresser. NATO oppmuntrer til gratiskjøring fra våre partnere. Alliansen oppmuntrer til hensynsløshet fra strategisk ubetydelige, men vilt krigerske klientstater. Alliansen oppmuntrer til utrolig selvødeleggende oppførsel fra de nasjonene som ønsker å bli med i organisasjonen. Alliansen oppmuntrer og bidrar til å gjøre det mulig for USA å blande seg inn i Midtøsten og Nord-Afrika, hvor vi praktisk talt ikke har noen grunn til å være.

Showet har vært på veien altfor lenge. 75 år med NATO er definitivt nok – og åtte tiår etter slutten av andre verdenskrig er tiden overmoden for at Europa står på egne ben.

Artikkelen er hentet fra The American Conservative: