Jordskjelv i Europa

EU-kommisjonen foreslår at medlemslandene må øke de årlige bidragene til EUs budsjett med 81% neste år.

The Strategic Culture Foundation, 3. November 2026.

Å forme den europeiske fiendtligheten mot Russland har vært Europas langvarige prosjekt, i hvert fall siden 1990-tallet. Den amerikanske sikkerhets-kadren omfavnet lenge Europas østlige ekspansjon som et sentralt etterkrigsmål – først for å bekjempe kommunismen i etterkrigstidens Europa; og for det andre tjente utvidelsen av NATO og deretter EU til å låse EU-statene fast i en USA-ledet sikkerhetsarkitektur.

Denne strukturelle ingeniørkunsten førte til at EUs utenriks- og sikkerhetsstrukturer ble dysfunksjonelle, fanget i «frontlysene» mellom den «nye europeiske» overtakelsen av det «gamle Europa» (som USAs forsvarsminister Rumsfeld hånet i 2003, ved NATOs hovedkvarter i Brussel), noe som effektivt undergravde ethvert forsøk på å ha en selvstendig utenrikspolitikk i EU.

Utvidelsen mot øst uthulte også i realiteten EUs politiske prosjekt — ideen hadde vært at EU kunne bli en «global geopolitisk aktør» – en motvekt til amerikansk unipolaritet. EU ble derfor i all hovedsak forvandlet til en stor regulert handelssone med liten politisk samhørighet og ingen klar overordnet visjon for hva det betydde å være europeisk.

Med den amerikansk-inspirerte oversvømmelsen av nye medlemsstater i unionen, hvis sikkerhets- og utenrikspolitiske lojalitet lå mer hos Washington enn hos borgerne i kjernen av europeiske stater, hindret dette tapet av et klart formål utviklingen av ethvert sammenhengende europeisk ‘prosjekt’.

Så, i fravær av noen sammenhengende europeisk identitet («Det nye Europa» eller «Det gamle Europa»), eller av noe verdisystem etablert i offentlig bevissthet, førte forsvaret av «liberalt demokrati» i Ukraina uunngåelig til en plan B — «Ukraina» ble prosjektet som europeiske ledere forestilte seg kunne holde Europas samhold noenlunde intakt.

Å opprettholde ‘Ukraina-prosjektet’ ble redningsvesten.

‘Ukraina’ var dermed ment å tilføre formål og retning – særlig etter splittelsen i forbindelse med Irak-krigen i 2003, da Frankrike og Tyskland nektet å støtte den USA-ledede invasjonen av Irak. Stemningen var giftig (så vidt jeg husker fra å ha jobbet som rådgiver for Javier Solana, daværende utenrikspolitisk sjef i EU, mellom 1997 og 2023).

Nå har imidlertid ‘Ukraina’-prosjektet blitt et problem. Mens skillet mellom «Det nye Europa og Det gamle Europa» som prosjektet skulle dekke over, ikke lenger er så tydelig, har et annet skisma erstattet det — det nåværende skismaet ligger på den ene siden mellom Europas distanserte, herskende- og oligarkiske klasse, og på den andre siden, den stadig mer desperate befolkningen. Dette nye skismaet utgjør en annen type krise — for den er eksistensiell for EU.

Ingen fremtredende europeiske ledere har noen gjennomførbar plan for hvordan de skal få slutt på floken i Ukraina, eller noen klar idé om hvordan de skal finansiere en fortsettelse av krigen, uten å krasje den finansielle arkitekturen som ligger til grunn for det ‘liberale’ Europa. Dette vil risikere en kollaps i EUs grunnleggende myte om å garantere borgerne en velstående levestandard.

Dilemmaet er klart: Å støtte Ukraina som et symbol på ‘liberalt demokrati’ har blitt paradoksalt, ettersom den liberale moderniteten selv kollapser. Europas egen påberopelse om demokrati blir i økende grad stilt spørsmål ved – sist av hendelser i Polen, hvor EUs trofaste statsminister Donald Tusk insisterer på at EU-lov trumfer Polens grunnlov.

Med Washington som nå insisterer på at Europa skal bli deres stedfortreder i fortsettelsen av utmattelseskrigen mot Russland, har dilemmaet blitt skjerpet til et valg der et svar er reelt – EU kan forsøke å redde sin eksisterende finansielle arkitektur, eller fortsette å finansiere Zelenskys krig. Men innenfor EUs egen ramme kan det ikke gjøre begge deler:

Betalinger til Zelensky fra EUs støttelån på 90 milliarder euro til Ukraina i 2026–2027, fortsetter å bli utbetalt av EU; men Zelensky sier denne summen allerede nesten er brukt opp, noe som har ført til ‘akutt’ behov for ytterligere 70 milliarder euro:

«Vi trenger minst 70 milliarder euro mer fra dere – til forsvar, til våpen og til vår motstandskraft. Dette er et realistisk beløp. Og jeg ber dere finne denne støtten».

Utrolig nok dukket ikke EUs låneordning på 90 milliarder euro opp som ‘en spesifisert post’ i det nåværende EU-budsjettet. Det ble ikke skrevet ut sjekker på til sammen 90 milliarder euro til Brussel. Det budsjettet ga, var bare en garanti for at hvis Ukraina ikke betalte tilbake dette lånet, ville EU selv innfri gjelden til obligasjonseierne. (En rekke EU-land nektet likevel å delta i EU-garantien og sier at de vil nekte igjen hvis de på nytt blir bedt om å garantere en slik låneordning).

I tillegg gikk de 90 milliardene euro aldri inn i EUs budsjett som spesifiserte ‘utgifter’. Kommisjonen sier bare at lånet ble gitt under ‘handlingsrommet’ i budsjettet. (EU definerer dette som forskjellen mellom det absolutte taket som medlemslandene har blitt enige om at Kommisjonen kan kreve at de betaler, og de syvårige nominelle budsjettbevilgningene). Inntil nå har «Ukraina»-subsidiene blitt «muliggjort» av denne «villedende»-prosedyren knyttet til handlingsrommet — men dette kan ikke fortsette.

Denne praksisen kan ikke fortsette fordi ytterligere subsidier av denne typen må falle inn under EUs syvårige budsjettrammeverk, som nå er gjenstand for heftig debatt.

Det nåværende budsjettforslaget antar at det å opprettholde EUs eksisterende utgifter, krever at medlemslandene bidrar med mye mer penger for hvert av de neste syv årene. Kommisjonen foreslår at de totale årlige nasjonale bidragene øker til 235 milliarder euro — en økning på 81% med dagens prisnivå. Selv Berlins ambassadør kalte dette «rett og slett ikke overkommelig».

Uten at det syvårige EU-budsjettet er gjort opp, kan det ikke finnes en økonomisk løsning på Ukrainas økende krav til EUs medlemsland.

Det syvårige budsjettet er i tillegg langt fra avklart – et økonomisk presset Tyskland får beskjed fra Kommisjonen om å øke sine bidrag fra omtrent 40 milliarder til 60 milliarder, og et enda mer økonomisk ødelagt Frankrike får beskjed om å øke sitt bidrag de neste syv årene, fra omtrent 30 milliarder til 40 milliarder euro i året. Dette er alvorlige krav.

For å gjøre en lang historie kort – EU har ikke råd til å finansiere Ukraina uten å ty til blodige innstramminger hjemme, noe som forverrer det sosiale og politiske sammenbruddet i Europa.

Walter Münchau peker på en mer alvorlig side:

«Jeg sliter med å se hvordan Frankrike kan ende opp med en regjering som lykkes med alt dette: (1) å få budsjettunderskuddet under kontroll; (2) unngå sosial uro; (3) overholdelse av europeiske regler; og (4) å bli værende i eurosonen. Noe må gi etter her».

Marine Le Pen har avvist tanken om økte bidrag fra Frankrike til EU-budsjettet – dersom hun lykkes med å bli Frankrikes president neste år. Tvert imot har hun sagt at hun vil forsøke å redusere Frankrikes bidrag, fra det foreslåtte nivået (€30 milliarder) til €10 milliarder – og å stanse alle franske bidrag til Ukraina.

Sluttresultatet, dersom hun overtar presidentembetet, vil sannsynligvis være at Frankrike henvender seg til ECB for å be om en redningspakke som, hvis den avslås, kan føre til mislighold av betalinger til obligasjonseiere av fransk gjeld.

Situasjonen er kritisk fordi, som Münchau antyder,

«Frankrikes misligholdelse av sin gjeld vil sannsynligvis føre til en fransk utmelding fra euroen. Skulle vi noen gang komme til dette punktet, vil den påfølgende finanskrisen overskygge alt vi noen gang har opplevd.

 Finansinstitusjoner ville gå konkurs over hele verden. For sin del kan eurosonen kanskje ikke overleve, ettersom andre land misligholder sine gjeldbyrder og kollapser i retur. Ironisk nok ville et av de europeiske landene som blir hardest rammet i dette scenariet være Storbritannia. Selv om Storbritannias kapitalmarked ikke er medlem av EU, langt mindre eurosonen, vil det være dypt sårbart for kaos på den andre siden av kanalen».

(Münchau påpeker at han ikke antyder at dette utfallet ville være Le Pens foretrukne alternativ)

Men når dette sammenlignes med Marine Le Pens trussel om kraftige reduksjoner i Frankrikes bidrag til EUs budsjett og å la Ukraina klare seg på egen hånd, fremstår hun ikke som særlig forpliktet til EU (selv om hun avviser at hun ønsker å trekke Frankrike ut av eurosonen)

Likevel, hvis mislighold av gjelden skulle bli uunngåelig, kan Frankrikes utgang fra eurosonen, gjennom misligholdets dør, skje ved force majeure, snarere enn et bevisst valg. Dette utfallet — selv om det er svært betydningsfullt for Europa, som Münchau advarer — vil da gjøre det mulig for Frankrike å innføre en mer konkurransedyktig valutakurs og sette renter som passer bedre til omstendighetene.

Brussel har få alternativer: Om de fortsetter å finansiere Kiev eller ikke, er krigen tapt. Dermed ligger en dypere trussel i vente —

Se på hva som har skjedd siden Ukraina- og Iran-krigene startet: Priser på naturgass: +206%; dieselpriser: +39%; bensinpriser: +27%; priser på råolje: +50%; inflasjon i eurosonen: 1,9% → 3,8%.

Vinteren kommer. Alt vil endre seg, ettersom Europas herskende eliter prøver å late som ingenting har skjedd.

Kontakt oss: info@strategic-culture.su

Denne artikkelen er hentet fra The Strategic Culture Foundation:

The ground on which Europe stands is shaking

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.