Hjem Internasjonalt

Asia og Stillehavsregionen sikter mot himmelen mens Vest-Asia styrtes ned i helvete

0
Offisielt foto fra Asia-Pacific Economic Cooperation (APEC) i 2026.

Historien sørger alltid for poetisk rettferdighet på mystiske måter.

SHENZHEN – Historien sørger alltid for poetisk rettferdighet på mystiske måter. Den avdøde «lille rormannen» Deng Xiaoping sitter kanskje i sin himmelske bolig og funderer over hvor passende det er at toppmøtet i Asia-Pacific Economic Cooperation (APEC) i 2026 – med et toppmøte mellom Kina, Russland og USA på sidelinjen – finner sted i Shenzhen, Kinas KI-hovedstad.

Pepe Escobar.

18. november 2026

En rekke superlativer passer på Shenzhen: Fra en liten fiskerlandsby til et futuristisk, høyteknologisk storbylandskap i løpet av fire tiår – alt omhyggelig planlagt, rent og med en ultramoderne teknologisk effektivitet.

Din støtte holder oss gående!

steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.

Støtt oss her

Tillat meg et lite personlig tilbakeblikk. Mitt første møte med Shenzhen fant sted under en episk ryggsekktur gjennom Asia vinteren 1992. Det var bare noen dager etter Dengs avgjørende reise til Sør-Kina, der han personlig satte turbo på politikken for «reform og åpning» for å modernisere Kina på rekordtid.

I dag tilsvarer det nominelle BNP i Guangdong-provinsen, som omfatter Shenzhen, 47 prosent av Japans BNP. Målt etter kjøpekraftsparitet (PPP) nærmer det seg 60 prosent – 4,29 billioner dollar, sammenlignet med Japans 7,26 billioner.

Siden Dengs reformer begynte, har BNP per innbygger i Shenzhen økt hele 190 ganger målt i nominelle verdier og 26 ganger i reelle verdier, til tross for at befolkningen har vokst til 19 millioner – og fortsetter å vokse. I dag er BNP per innbygger i Shenzhen dobbelt så høyt som gjennomsnittet i Kina.

Hele Asia og Stillehavsregionen er samlet i byen – fulle av beundring. («Indo-Stillehavsregionen» eksisterer ikke. Det er en elendig konstruksjon fra Pentagon.)

Putin, som ankom i sitt spesialfly, ble tatt imot av Cai Qi, et høytstående medlem av Politbyråets stående komité. Trump ble tatt imot av Xi Jinping personlig – som en gjengjeldelse av den diplomatiske høfligheten Trump viste under Xis nylige besøk i USA.

Bilaterale møter er viktige. Det viktigste bilaterale møtet på den første dagen var mellom Putin og Xi. Xi beskrev det som «symbolsk». Dette skjedde før noen av dem møtte Trump.

Putin konsentrerte seg om to punkter:

  1. Vestlige sanksjoner klarte ikke å knekke Russland. Tvert imot har Russland vokst til å bli Europas største økonomi.
  2. Han roste Shenzhen direkte som «en av de mest moderne og dynamiske storbyene» og knyttet dette til investeringer av høy kvalitet i hele Asia og Stillehavsregionen.

Xis hovedtale på APEC-toppmøtets første dag var enda mer dristig og inneholdt en rekke dårlig skjulte budskap til den amerikanske sjefssosiopaten.

  1. Ingen flere kriger: Diplomati må alltid ha forrang.
  2. Ingen proteksjonisme: Ingen flere tollsatser, handelshindringer, sekundærsanksjoner eller frakobling og oppsplitting av forsyningskjedene.
  3. La oss samarbeide om KI og teknologi. Teknologisk samarbeid bør være normen.
  4. Kom og invester i Kina – særlig i nye næringer: robotteknologi, KI, ny energi og selvkjørende kjøretøy.
  5. Kina vil fortsette å «åpne opp», i Dengs ånd.

Velkommen til globalisering 3.0

Så kommer det store spenningsmomentet: Trepartsmøtet mellom Xi, Putin og Trump. Dette er ikke (kursiveringen er min) Jalta 2.0. Jalta, i februar 1945 på Krim – som nå igjen er i overskriftene, nærmest som et urverk, etter et omhyggelig NATO-planlagt angrep på Kertsjbroen – var stedet der seierherrene fra andre verdenskrig tegnet verdenskartet på nytt, med tilhørende interessesfærer. De som ikke satt ved bordet, måtte bare finne seg i resultatet.

Nå er spillet et helt annet.

Beijing har allerede understreket med stor styrke at dette ikke handler om å etablere interessesfærer. Kort sagt dreier det seg først og fremst om at verdens tre største atommakter forsøker å bli enige om grunnleggende prinsipper for internasjonale forbindelser.

Likevel vet alle hvem som ikke sitter ved bordet: EU-søppelet som bestemte seg for å begå politisk selvmord.

Ukraina – eller land 404 – kommer ikke til å bli diskutert, slik Putins rådgiver Usjakov har bekreftet, fordi dette spørsmålet behandles i et annet forum. Den siste runden fant sted i Abu Dhabi, etterfulgt av Knoll og Totts besøk i Moskva.

I Shenzhen er det viktig at det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina møttes ansikt til ansikt før hver av partene møtte Trump.

I praksis: I samme grad som NATO lider et strategisk nederlag i Ukraina, lider USA et strategisk nederlag i Iran – som har full støtte fra Russland og Kina.

Det er gode muligheter for at det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina vil stille Trump overfor en siste sjanse:

Hvis du velger diplomati for å komme deg ut av den knipen du selv har satt deg i Iran, vil vi støtte deg. Hvis ikke, må du klare deg selv – med utsikter til et katastrofalt resultat.

Det avgjørende ved dette møtet er det visuelle og symbolske bildet: En svekket sjefssosiopat ankommer Shenzhen og blir tvunget til å anerkjenne Russland og Kina både som jevnbyrdige konkurrenter og som supermakter.

Det er det ultimate marerittet for Mackinder, Mahan og Brzezinski.

Dette er deres første møte i dette nye formatet. Derfor er det selvsagt urealistisk å forvente noe gjennombrudd – særlig med tanke på den forvirrede tilstanden USAs president befinner seg i.

De amerikanske herskende klassene, som står over presidenten, vil ikke akseptere en ny, flersentrert og multipolar verden.

De kan kanskje godta overfladiske diskusjoner om atomvåpen, sikkerhet, handel, energi og teknologi. Men nok en gang er det den symbolske framstillingen som betyr mest.

Dette er ikke New York, Brussel, Genève – eller engang Island. Dette er Shenzhen – midt i hjertet av kinesisk teknologi.

Historien vil registrere dette som det definitive visuelle symbolet på konsolideringen av Asias – og Eurasias – århundre.

Ingen representanter for «Vesten» – splittet eller på annen måte – sitter ved bordet. De er fullstendig og totalt ignorert og marginalisert.

Avhengig av de praktiske resultatene fra trepartsmøtet kan vi stå overfor et politisk jordskjelv – en ny utforming av reglene for internasjonal sikkerhet.

Eller det kan ende med et lite klynk i stedet for et brak.

Likevel skjedde det allerede noe banebrytende på den første dagen i Shenzhen.

I sin hovedtale tok Xi til orde for intet mindre enn en gjensidig utveksling av ideer og teknologi mellom de tre ledende storbyregionene rundt store bukter – Guangdong, San Francisco og Tokyo – og Kinas 15. femårsplan.

Xi sa at Kina støtter opprettelsen av en «Verdensallianse for økonomisk samarbeid mellom bukteregioner» (World Bay Area Economic Cooperation Alliance), som direkte skal knytte sammen Guangdong-provinsen og storbyregionen rundt Hongkong, Macao og Zhuhai – Greater Bay Area – med San Francisco Bay Area og Tokyo Bay Area.

Deretter beskrev han den gjeldende femårsplanen som et investeringsparadis for globale selskaper – særlig innen nye energikjøretøy, smarthus og sølvøkonomien, altså næringer og tjenester rettet mot en aldrende befolkning.

Det kinesiske næringslivsledere sikter mot, er å løse problemet med «dataisolasjon mellom flere land».

Poenget er å investere i «lokale, kapitalintensive realaktiva» som er knyttet til eksport av hele industrielle produksjonskjeder.

TCL-grunnlegger Li Dongsheng erklærte at «globalisering 1.0» – å selge kinesiske produkter til verden – er over.

Han hyllet i stedet «globalisering 3.0»: å etablere selvstendige selskaper lokalt, bygge lokal forskning og utvikling og lokale forsyningskjeder, og flytte hele det industrielle økosystemet over – med hjelp fra robotteknologi.

For en slående kontrast til hegemonen som er fast bestemt på å ødelegge Vest-Asia: produktiv kapitalisme mot krig.

Dermed ble det nok en gang opp til Shenzhen å slå an den nye tonen: «KI i den fysiske verden». Det har utvilsomt langt bedre utsikter enn at atommaktenes trio, innestengt i et møterom, skal klare å bli enige om noe som helst.


Denne artikkelen bøe publisert av Strategic Culture.

Forrige artikkelUkraina prøver å sabotere det mest vellukkede avkoloniseringsprosjektet i Afrika, kvifor?
Pepe Escobar
Pepe Escobar er spaltist i The Cradle, redaktør i Asia Times og en uavhengig geopolitisk analytiker med fokus på Eurasia. Siden midten av 1980-tallet har han bodd og jobbet som utenrikskorrespondent i London, Paris, Milano, Los Angeles, Singapore og Bangkok. Han er forfatter av utallige bøker; hans siste er Raging Twenties.