
Anthony Aguilar, en pensjonert oberstløytnant i den amerikanske hæren og tidligere soldat i spesialstyrkene Green Berets, med 25 års militær erfaring, hevder at Washingtons stadig mer omfattende militære utplasseringer og forberedelser til operasjoner mot Iran peker mot en ny, omfattende opptrapping. Samtidig er de amerikanske styrkene farlig overbelastet, Iran svekker systematisk USAs militære kapasitet, og selv en omfattende luft- og bakkeoffensiv vil ikke kunne sikre en avgjørende seier.

USAs militære styrker er farlig overbelastet
Ankomsten av USS Theodore Roosevelt og USS Makin Island til Midtøsten representerer mer enn en rutinemessig rotasjon av marinestyrker. Sammen med USS George H.W. Bush og USS Boxer innebærer disse utplasseringene en betydelig konsentrasjon av amerikansk militærmakt rundt Iran.
Samtidig er USS George Washington på vei tilbake til Stillehavet, noe som signaliserer Washingtons besluttsomhet når det gjelder å opprettholde presset mot Kina.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herUSA forsøker å demonstrere militær dominans på flere krigsskueplasser samtidig, til tross for kritisk mangel på avskjæringsmissiler, presisjonsmissiler, personell og vedlikeholdskapasitet.
Hangarskip har vært utplassert utover sine normale rotasjonsperioder, samtidig som marinens ressurser i økende grad overføres fra Europa og andre regioner.
Amerikansk militærmakt blir strukket farlig tynt utover.
Iran angriper USAs øyne og ører
Amerikanske angrep mot øya Qeshm, Bandar Abbas og andre iranske kystposisjoner legger til rette for mulige nye angrep.
Washington forsøker å ødelegge missilutskytningsramper og skape rom for at marinestyrker kan bevege seg nærmere Iran.
USA har imidlertid ikke oppnådd luftherredømme. Det iranske luftrommet er fortsatt omstridt, noe som tvinger amerikanske og israelske fly til å avfyre mange av våpnene sine fra betydelig avstand.
Iran svarer ved å angripe radarinstallasjoner og overvåkingskapasitet i Bahrain og Kuwait.
Når disse systemene settes ut av spill, blir de amerikanske styrkene i økende grad tvunget til å basere seg på luftbårne kommando- og kontrollfly, noe som skaper ytterligere sårbarheter.
Iran trenger ikke å ødelegge hele militærinstallasjoner. Skader på kritiske komponenter kan være tilstrekkelig til å gjøre avanserte systemer ubrukelige.
Landets drone- og missilkapasitet truer også amerikanske installasjoner langt utenfor Persiabukta, inkludert Diego Garcia og potensielt også baser i Europa.
Forberedelsene tyder på en omfattende opptrapping
Flere utviklingstrekk tyder på at Washington forbereder seg på en langvarig konfrontasjon.
Amerikanske militærinstallasjoner opererer angivelig innenfor en planleggingsramme på 90 dager, samtidig som beskyttelsestiltakene for høytstående tjenestemenn blir styrket.
Den nylige testen av det interkontinentale ballistiske missilet Minuteman III representerer også en betydelig demonstrasjon av USAs strategiske kapasitet.
Samtidig samordner høytstående amerikanske militære ledere sine aktiviteter med israelske militær- og etterretningsledere.
Washington har kjøpt inn ytterligere 17 beskyttende bunkersystemer som skal utplasseres rundt om i regionen. Ti av disse er øremerket Israel.
Disse forberedelsene sammenfaller med økende politisk usikkerhet i Israel og en nært forestående frist for å danne regjering.
Det samlede mønsteret tyder på forberedelser til opptrapping snarere enn tilbaketrekning.
Tre militære alternativer – ingen av dem gir seier
Washington har flere mulige handlingsalternativer.
Det første er en omfattende luftkampanje med jagerfly, strategiske bombefly og presisjonsvåpen rettet mot iranske militærinstallasjoner, infrastruktur og kommandosentre.
Irans størrelse, geografi og spredte militære kapasitet gjør det imidlertid umulig å oppnå en avgjørende seier gjennom bombing.
De amerikanske bombekampanjene i Vietnam demonstrerte begrensningene ved overveldende luftmakt mot en besluttsom motstander.
Et annet alternativ innebærer ukonvensjonell krigføring, der USA støtter væpnede kurdiske og balutsjiske grupper for å binde opp iranske styrker og åpne flere fronter.
Amerikansk spesialstyrkepersonell kan gi råd, utruste og følge disse styrkene, samtidig som bombekampanjen intensiveres.
Den tredje muligheten er en begrenset konvensjonell bakkeoperasjon, potensielt med amfibiske landsettinger på øya Qeshm eller langs Irans sørlige kyst.
Slike operasjoner vil utsette amerikanske soldater for store tap uten å garantere strategisk suksess.
Selv en kombinasjon av disse framgangsmåtene vil ikke gi det ønskede militære resultatet.
Iran er i ferd med å forandre moderne krigføring
Konfrontasjonen demonstrerer både en militær revolusjon og en revolusjon i militærvesenet.
De amerikanske styrkene oppdager at kostbare presisjonsvåpen og teknologisk overlegenhet ikke automatisk fører til seier.
Iran tilpasser seg gjennom billigere droner, våpen med lengre rekkevidde og desentraliserte kommandostrukturer.
Landets mosaikkbaserte kommandosystem gir operative og taktiske sjefer større selvstendighet, noe som gjør militæret mer motstandsdyktig mot angrep rettet mot den sentrale ledelsen.
Washington har begynt å ta i bruk lignende teknologi, inkludert droner som er modellert etter de iranske Shahed-systemene.
Konflikten tvinger begge lands militære styrker til å revurdere etablerte doktriner, samtidig som Kina, Russland og andre land studerer erfaringene.
Opptrappingen kan fortsette inn i 2027
USA står overfor et stadig vanskeligere strategisk dilemma.
Å fortsette med begrensede angrep tærer på våpenbeholdningene og avdekker sårbarheter. En opptrapping til en større militær kampanje innebærer risiko for betydelige tap uten at det sikrer iransk kapitulasjon.
Iran fortsetter på sin side å utvikle sin militære kapasitet og tilpasse seg de amerikanske operasjonene.
Diplomati som involverer Washington, Moskva og Beijing, kan fortsatt gi en mulighet til å forhindre ytterligere opptrapping.
Kombinasjonen av flere hangarskip, missiltester, militære forberedelser og intensivert samordning med Israel gir imidlertid få tegn til nedtrapping.
Uten et diplomatisk gjennombrudd vil krigen sannsynligvis bli intensivert og kan fortsette langt inn i 2027.
Denne artikkelen ble publisert på Greater Eurasia.
oss 150 kroner!


