oss 150 kroner!
Wolfgang Streeck skreiv 1. oktober i tidsskriftet Jacobin om de fem delstatsvalgene i 2026 og de tendensene han mener vi kan trekke av dem. For det første oppsummerer han at det er lenge til AfD får noe flertall i Tyskland. For det andre kommer de to store midtenpartiene, det høyreaktige CDU og det vensteaktige SPD, til å gå enda mer tilbake framover. Disse og kanskje flere partier vil splittes, tror Streeck.
Det vil bli mange flere partier representert, også. Streeck mener at sperregrensa må senkes til to-tre prosent. Det vil i framtida måtte gå mot treparti-regjeringer i Tyskland, tror Streeck. Med alle de velgerne som ikke fikk representasjon da partiet de stemte på ikke kom over sperregrensa, og de som ikke deltok og de som ikke fikk delta, så kan vi nærme oss 40 prosent av tyskerne som ikke er representert i de folkevalgte forsamlingene i de fem siste delstatsvalgene.
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss her
Om AfD skriver Streeck:
La oss ikke ta sorgene på forskudd. Det vil fortsatt ta noen år før AfD tar makten. AfD er det eneste partiet som har vunnet stemmer i alle de fem delstatsvalgene i året som nå går mot slutten, men ikke i noen delstat har partiet oppnådd absolutt flertall. Dets høyeste resultat, 43,8 prosent i Sachsen-Anhalt, er mer enn to og en halv ganger så høyt som det laveste, 16,3 prosent i Berlin. I gjennomsnittet av alle fem valgene lå AfD på 27,3 prosent.
Valgresultatene
I årets fem delstatsvalg har valgresultatet vist en kraftig tilbakegang for CDU og og en katastrofe for sosialdemokratene. En stor tilbakegang for de to styringspartiene i midten. De grønne gikk tilbake i tre av fem valg, mens Die Linke gikk fram i tre av fem valg. SPD, sosialdemokratene, har sluttet å være et folkeparti med fallet i oppslutning til nær 10 prosent, mener Streeck.
«Kampen mot høyresida» er tapt,
konstaterer Streeck.
Alle de antifascistiske demonstrasjonene, lærere som leder elever og journalister som viser holdning. Og den statlige myndigheten Forfatningsvernet som en sekularisert inkvisisjon («i deler med sikkerhet høyreekstrem») [en karakteristikk fra Forfatningsvernet om AfD, red mrkn], de stadig nye advarslene fra forbundspresidenten og alle de andre presidentene har ikke hjulpet; til slutt kan AfD ha vært takknemlig for dem. «De anstendiges opprør» og «alle demokrater» for «vårt demokrati» mot «ikke-demokratene» — en kan bane ane hvor stor andel av AfDs suksess som skyldtes dette, og hvor stor den vil være i framtida dersom alle fortsatt kjemper for «sosialt fellesskap». I et statlig alternativløst utformet samfunn som samtidig skal glemme inflasjon, boligmangel, fattigdom, ulikhet, utrygghet, tog som ikke går og skoler som forfaller.
Et sentrum i oppløsning, bristende brannmurer
Dette er den politiske utviklinga vi kan se, ifølge Streeck.
Først og fremst har imidlertid AfDs vekst begynt å drive koalisjonen mellom CDU og SPD fra hverandre og undergrave de forskjellige brannmurene fra de siste åra (alle mot AfD, CDU også mot Die Linke). CDU og SPD står som «folkepartier» foran et valgpolitisk intet. Som følge av dette begynner skinnenigheten om «de nødvendige reformene» å fordampe, sjøl om de er solgt inn av CDU som et bidrag til «konkurranseevnen» og av SPD som et bidrag til «rettferdighet».
Streeck mener det vil bli klart at valgresultatene vil skape forståelse for de grunnleggende motsetningene mellom CDU og SPD. «Rettferdighet etter SPDs oppskrift og konkurranseevne etter CDUs oppskrift vil stå i veien for hverandre.»
Dette svekker brannmuren mot AfD. Jo mer konflikten mellom de to regjeringspartiene øker, jo mer fristende blir det for CDU å gå til AfD for å søke støtte. Samtidig er den en Merkel-fraksjon i CDU, med grunnlag i Tysklands største delstat.
Forbud mot AfD — og Die Linke?
Samtidig raser konflikten om forbud mot AfD. Det lammer mye politisk virksomhet. Merz som leder CDU nå, kan tenkes å si at om han skal gå inn for forbud av AfD, må det også vurderes et forbud mot Die Linke. For Palestina-sympatiene i Die Linke går for å være antisemittisme blant Israel-vennene. Da blir det som Streeck hevder: Et forbud kommer sjelden aleine.
Et nytt partisystem
Uten et forbud mot AfD mener Streeck at partisystemet i Tyskland vil splittes opp i flere partier. Både CDU og SPD i minst to, og at det kommer fram nye partier på siden av disse. At det blir både nye partier og gamle som går i oppløsning. Og at regjeringene må bli trepartiregjeringer, og at det derfor vil ta lang tid etter et valg å «snekre sammen» en regjeringsplattform. Streeck hevder: «Til høyre for et etablert AfD kunne et gjenopplivet NPD [med et nazistisk preg, red mrkn] etablere seg, slik som i en rekke europeiske land nye høyrepartier har oppstått til høyre for den nye høyresiden, se Frankrike, Italia, Storbritannia, Nederland, Sverige og andre.»
«Hva det blir med BSW, står skrevet i stjernene»,
skriver Streeck. Han viser til den etterlyste nyopptellinga etter valget fra februar 2025 der BSW fikk 4,97 prosent og som fortsatt ikke er tatt stilling til. Streeck: «Mye taler for at BSW må tilkjennes fulle fem prosent av stemmene. Da vil personer og partier miste mandater på grunn av dette.»
Sett fra Norge virker det utenkelig at Tysklands høyesterettsdomstol i politiske og statsrettslige spørmål skal fatte en avgjørelse som dommerne veit vil oppløse en regjering, i denne krevende økonomiske og krigsliknende tida. For om BSW tilkjennes en ny opptelling eller direkte gis en oppslutning på 5,0 prosent, må Merz-regjeringa med samarbeidet mellom CDU og SPD oppløses. Streeck skriver: «Dermed ville Forbundsdagen ha vært feil sammensatt siden Merz-regjeringen tiltrådte, og den nåværende regjeringa ville ikke lenger ha flertall fram til neste forbundsdagsvalg som topartikoalisjon.»
De utafor — 40 prosent?
Streeck tar for seg de som ikke stemte, de som stemte på partier som ikke kom inn og kommer til at de utgjorde så mange som mer enn en tredel. I tillegg er det rundt ti prosent av befolkninga som ikke har tysk pass og derfor ikke kan stemme; det er noen millioner, rundt 8 millioner. Da er vi vel oppe i et omfang der nær 40 prosent av velgerne ikke har en representant i delstatsforsamlinga. Streeck kaller det representasjonsgap.
Senking av sperregrensa?
En påstått erfaring for nazismens maktovertaking i Tyskland i 1933 går dels på at det blei for mange småpartier, og at kommunistene gjorde feil ved ikke å samarbeide med sosialdemokratene. Det med oppsplitting i flere partier har blitt et argument for høye sperregrenser og å gjøre det vanskelig å danne nye partier og å stille til valg. Sånne tanker står sterkt ikke bare i Tyskland, men også i Norge og i andre land. Det er ikke måte på hindre som valgordningene er basert på for å holde opposisjon ute fra folkevalgte forsamlinger. Som også utregningsmetodene for mandatene som i Norge begunstiger de største partiene. Valgordningen i Norge er konstruert for å gi muligheten for at et parti som får rundt 42 prosent tilslutning, skal kunne få reint flertall av representantene i kommunestyrer og Stortinget.
Wolfgang Streeck skriver om sperregrensa:
På lengre sikt kan en økende fragmentering av partiene som tilbyr politiske alternativer tilsi en senking av sperregrensen til to eller tre prosent, for å sikre en bedre parlamentarisk representasjon av velgernes interesser. Dette kunne muligens til og med tvinges fram forfatningsrettslig. Det tradisjonelle argumentet for femprosentssperra — at tapet av representativitet oppveies av at det blir lettere å danne regjering – kan uansett ikke lenger gjelde i et fragmentert partisystem, hvor behovet for å danne trepartikoalisjoner uansett gjør det lite sannsynlig raskt å danne en ny regjering.
Oversetting ved Politikus.
