Narrativet om den «russiske hybridkrigen» – en ny NATO-strategi preget av spenning?

Støtter bevisene fortellingen? Eller peker det snarere på en «hybridkrig» – en kampanje med psykologisk krigføring – som føres av EU-NATO-etablissementet selv, mot sin egen befolkning?

Dette er en artikkel jeg har hatt lyst til å skrive lenge, siden «russisk drone»-hysteriet sent i 2025, men livet kom i veien. Den siste bølgen av påstander om «russisk hybridkrig» fikk meg endelig til å sette i gang med den. Så vidt jeg vet, er det den mest detaljerte kritiske analysen av fortellingen om «russisk hybridkrig» som er publisert så langt – og det er også derfor den er ganske lang. Som alltid er kommentarer, rettelser og tillegg velkomne.

---

I det siste har det ikke gått en dag i Europa uten at Russland får skylden for en eller annen droneskrekk, brann eller mørklegging. Vi får høre at disse hendelsene er en del av en nådeløs «hybridkrig» som Russland fører mot Europa – en krig som involverer droneangrep, luftromskrenkelser, sabotasje, brannstiftelse, cyberangrep og mer. Vi får høre at dette «inkluderer planer om å plassere brannbomber om bord på DHL-fraktfly, sprenge jernbanespor i Polen og brenne ned lagerbygninger og kjøpesentre over hele Europa», samt «sabotasjehandlinger mot forsvarsselskaper og forsvarsindustrien i Europa», og «angrep på europeisk kritisk infrastruktur» – men tilsynelatende også å sende hemmelige agenter for å gjøre sitt fornødne på toalettene til finske parlamentsmedlemmer. Vi får også høre at «slike angrep begynte kort tid etter at Russland lanserte sin fullskala invasjon av Ukraina i 2022», og har eskalert de siste månedene og ukene. Ifølge Kaja Kallas «står Europa overfor en rask spredning av sabotasjeangrep og luftromskrenkelser».

Spenningene eskalerte dramatisk forrige måned etter at Tyskland formelt tilskrev Russland et forsøk på å angripe Leipzig/Halle lufthavn med en eksplosiv dron. Etterfølgende etterforskninger skal angivelig ha sporet operasjonen tilbake til russisk militær etterretning. Dette økte innsatsen betraktelig: det var en av de mest alvorlige hendelsene på tysk jord som noen gang offisielt har blitt presset på Moskva av Berlin – om enn en «mislykket» en. Tysklands utenriksminister Johann Wadephul sa at angrepet «passer inn i et bredere mønster av russiske hybridoperasjoner i Europa».

I løpet av få timer hadde EU-NATO-ledere på tvers av flere hovedsteder ikke bare akseptert tilskrivelsen, men også blitt enige om hva hendelsen betydde: en del av en koordinert kampanje, med et kjent motiv, som krever en forhåndsbestemt respons, dvs. sanksjoner og mer støtte til Ukraina. «Bevisene er klare», sa NATOs generalsekretær Mark Rutte, samme dag som den tyske regjeringens kunngjøring – selv om tyskerne på det tidspunktet ennå ikke hadde delt noen bevis, verken med offentligheten eller, det ser ut til , med andre EU-NATO-regjeringer. Frankrikes president Emmanuel Macron sa også at angrepet var et klart bevis på at «den russiske hybridtrusselen mot europeere … har intensivert seg». Polens utenriksminister Radosław Sikorski advarte om at Russlands konfrontasjon med Europa ble stadig mer «kinetisk», og la til at «Russland er i krig med Europa». «Dette er den nye normalen», sa presidenten for EU-kommisjonen, Ursula von der Leyen. Bare noen uker senere, 29. september, anklaget den estiske regjeringen offisielt russiske spesialtjenester for å ha startet en brannstiftelse på bygningen til det estiske forsvarsselskapet Milrem – et nytt alvorlig steg opp fra det tidligere mønsteret med påståtte, men uoffisielle tilskrivelser til Russland, noe som tilsynelatende bekreftet dette.

Advarsler om verre ting som kommer

I mellomtiden får vi stadig vekk beskjed om at Russland har til hensikt å eskalere ytterligere – dvs. at vi bør forberede oss på mye mer alvorlige angrep mot Europa, muligens rett rundt hjørnet. I løpet av få dager ble det rapportert at «europeiske etterretningstjenestemenn har reist muligheten for en nært forestående russisk test av NATO, og én sier at et potensielt angrep kan komme i løpet av ‘måneder, ikke år’»; at ifølge FBI «planlegger Russland målrettede attentater over hele USA og i europeiske land»; og at det finnes en CIA-rapport som advarer Italia, Frankrike og Spania om en potensiell russisk operasjon som involverer droneangrep utført fra handelsskip i Middelhavet, eller det er i hvert fall det journalisten som publiserte «nyheten» i El Mundo hevdet å ha blitt fortalt av en anonym kilde nær det litauiske forsvarsdepartementet.

Artikkelen fikk massiv global dekning – men på under 24 timer benektet både den italienske forsvarsministeren Guido Crosetto og Macron bestemt at de hadde mottatt en slik advarsel og avfeide påstandene som grunnløse, og antydet at historien ble diktet opp enten av den «anonyme kilden» eller av journalisten selv. Episoden viser også at slike påstander, spesielt når de presenteres uten noen som helst støttende bevis, må behandles med ekstrem forsiktighet – spesielt når de i utgangspunktet hviler på usikker logikk. I dette tilfellet kan man for eksempel med rimelighet lure på hvilken interesse Russland ville ha i å angripe Spania og Italia, to av de minst entusiastiske støttespillerne til det evige krigende Ukraina.

Men det har kommet enda mer bisarre påstander. De siste ukene har det blitt koordinert meldingsutveksling på tvers av NATO om at Russland kan forberede et «falskt flagg-angrep … i løpet av de neste månedene» – dvs. et drone- eller missilangrep som Russland deretter ville hevde var en «ulykke» eller til og med forsøke å legge skylden på Ukraina. Men hvordan ville Russland dra nytte av et av disse scenariene? Begge har allerede skjedd – det har vært flere tilfeller av russiske og ukrainske droner som har kommet inn i NATOs luftrom nær grensen til Ukraina (se nedenfor) – og den eneste effekten har vært å forsterke NATOs holdning. Dessuten, hvis Russland siktet mot plausibel benektelse, hvorfor satte de angivelig igjen fingeravtrykk over hele det forsøkte droneangrepet i Leipzig/Halle? Og hvordan stemmer disse påstandene overens med den motsatte påstanden om at Russland kan iverksette et åpent angrep mot et NATO-land «innen måneder», som dansk etterretning nylig sa ? Hvilket er det? Men vi forventes ikke å stille spørsmål eller påpeke uoverensstemmelser i historien; vi forventes ganske enkelt å tro på det mediene og regjeringene våre forteller oss.

Er Russland i ferd med å angripe? Selv NATO er ikke sikker

Selvfølgelig har ingen av oss noen måte å vite hva Russland planlegger å gjøre, spesielt gitt at dette er en dynamisk situasjon der Russlands handlinger påvirkes av NATOs handlinger og omvendt. Russlands president Vladimir Putin benekter på sin side alle anklager, og har gjentatte ganger uttalt – senest 19. september – at Russland ikke har «noen aggressive intensjoner mot Europa eller europeiske land» og er klar til å gjenopprette forbindelsene og samarbeide med sine europeiske naboer – samtidig som han anklager europeiske ledere for å bruke den påståtte russiske trusselen til å rettferdiggjøre sin egen politikk og søke en eskalering med Moskva. Selvfølgelig kan man argumentere for at hvis Russland var klar til å angripe, ville de ikke fortelle europeerne det på forhånd, og derfor bør ikke ordene deres tas for pålydende.

Dette er selvsagt sant. Samtidig, i den grad de fleste stater er rasjonelle aktører som har en tendens til å tenke og handle strategisk – og Russland passer absolutt inn i beskrivelsen – kan man spørre seg hvilken rasjonell eller strategisk interesse Russland ville ha i å iverksette et angrep på Europa som lett kan føre til en total NATO-Russland-krig, spesielt siden Russlands nektelse så langt av å gjengjelde NATO-aktiverte ukrainske angrep på sitt territorium, inkludert mot sivile, sannsynligvis har vært motivert nettopp av et ønske om å unngå et slikt utfall. Interessant nok deles slik skepsis selv av noen stemmer innenfor NATO-etablissementet.

Estlands utenriksetterretningstjeneste skrev for eksempel i sin årsrapport for 2026, publisert i februar: «Det er … ingen grunn til panikk. I den estiske utenriksetterretningstjenestens vurdering har Russland ingen intensjon om å angripe Estland eller noen annen NATO-medlemsstat militært i det kommende året. Vi vil sannsynligvis komme frem til en lignende vurdering neste år». Selv Finlands president Alexander Stubb, ellers svært haukaktig overfor Russland, har avvist advarsler fra europeiske kolleger om at Russland kan angripe NATO i nær fremtid, og sagt at Helsinkis etterretning ikke ser noen bevis for en overhengende militær trussel. «Vi ser ikke bevis for det», sa Stubb. «I vår etterretning ser vi at det er aktivitet, men ingen overhengende militær trussel akkurat nå». Faktisk, som rapportert av Politico , er selv NATOs offisielle vurdering fortsatt at det ikke er noen overhengende trussel: «For øyeblikket ser vi ingen overhengende trussel om angrep», sa en NATO-tjenestemann som snakket på vegne av organisasjonen. Den 29. september, på en felles NATO-pressekonferanse, uttalte Litauens statsminister Mindaugas Sinkevičius at han ba Mark Rutte om reelle etterretningsbevis på at Russland forberedte et nært forestående angrep, og fikk bekreftet at det ikke fantes noe. «Jeg spurte [Rutte] om det finnes bevis, reelle bevis, på at Russland planlegger noe? Men det finnes faktisk ingenting», sa han.

Dette viser at selv NATOs egne vurderinger er svært motstridende. Når det gjelder den offentlige oppfatningen, spiller det imidlertid liten rolle, ettersom påstandene om et nært forestående angrep langt oppveier de mer forsiktige vurderingene, som generelt sett knapt får noen dekning. Uansett, i mangel av bevis som peker i den ene eller andre retningen, forblir spekulasjoner om fremtidige scenarier til slutt bare det: spekulasjoner – spesielt med tanke på at vi må anta at Russlands holdning ikke er fastlåst, men uunngåelig påvirkes av NATOs handlinger. Det vi kan vurdere med en viss sikkerhet er hva Russland har vært engasjert i så langt – som igjen gir oss best mulig innsikt i hva landet kan gjøre videre. Spørsmålet som må stilles er derfor: støtter bevisene vestlige påstander om at Russland er engasjert i en «hybridkrig» mot Europa?

Rapportene om «hybridkrigen» – og dens inkonsekvenser

Det finnes flere databaser og rapporter som påstår å kvantifisere russisk hybridkrigføring, som ofte siteres som bevis på en koordinert, eskalerende russisk kampanje. Disse inkluderer datasett og rapporter fra European Repository of Cyber ​​Incidents, som er strengt fokusert på cyberangrep, Leiden Universitet, Soufan Center, Associated Press, den USA-baserte tenketanken Center for Strategic and International Studies (CSIS), det Storbritannia-baserte International Institute for Strategic Studies (IISS) og den Bratislava-baserte tenketanken GLOBSEC. Sett hver for seg og for pålydende, maler hver av disse rapportene et tilsynelatende fordømmende bilde som omfatter dusinvis – og i noen tilfeller hundrevis – av påståtte sabotasjer, angrep og påvirkningsoperasjoner som spenner over flere europeiske land over mange år. Bekymringsfullt nok. Lest side om side og i detalj, forteller de imidlertid en helt annen historie: tallene avviker voldsomt; det sentrale konseptet er udefinert; tilskrivning hviler ofte på ikke annet enn pressemeldinger om offisiell mistenksomhet; og rapportenes egne forbehold – begravd i fotnoter, vedlegg og metodeavsnitt – undergraver ofte påstandene i sammendragene.

For det første stemmer ikke tallene. Avhengig av hvilken rapport du leser, utførte Russland et sted mellom 52 og 255 hybridangrep i Europa etter februar 2022 – en femdobling for det som angivelig er den samme kampanjen. Soufan-senteret, som bare dekker seks land – to av dem, Moldova og Georgia, utenfor EU – registrerer flere hendelser for 2025 alene enn CSIS gjør i tre år på tvers av hele kontinentet. Tallene avviker fordi det ikke finnes noe enighetssvar på det mest grunnleggende spørsmålet: hva er et hybridangrep? IISS-artikkelen innrømmer selv at hybridkrigføring er «et amorft begrep» med stor variasjon i definisjoner. Noen rapporter begrenser seg til fysiske angrep og komplotter, og selv da spenner disse fra brannstiftelse til å plassere pro-Kreml-klistremerker, hærverk og spraying av graffiti; andre inkluderer «påvirkningsoperasjoner» som månedlige fredsdemonstrasjoner i Amsterdam; og andre inkluderer til og med russiske marinepassasjer gjennom Den engelske kanal. Til syvende og sist kan begrepet brukes til å inkludere nesten hva som helst. Den største forskjellen i tall bestemmes av behandlingen av (påståtte) droneobservasjoner tilskrevet Russland – som teller i hundrevis, men i de fleste tilfeller til slutt avkreftet (se nedenfor) – og dermed ekskludert av de fleste rapporter, til tross for at de fikk enorm mediedekning og var en av de største bidragsyterne til «hybridkrig»-hysteriet.

Dessuten er bevisene som knytter Russland til hverandre i de fleste tilfeller svært svake – eller ikke-eksisterende. På tvers av disse rapportene består bevisene for at Russland sto bak en gitt hendelse vanligvis av en nyhetsartikkel som rapporterer at tjenestemenn mistenker den. Det finnes ingen uavhengig bekreftelse: hvis en regjering sier at «Russland gjorde det», havner den på listen – selv i mangel av bevis. Dessuten inkluderer Leiden-datasettet hendelser som ble knyttet til Russland av tjenestemenn eller politikere, eller avdekket av journalistiske undersøkelser – men også de som bare «så ut til å passe inn i et mønster» av lignende hendelser. Rapportene støtter seg også på hverandre. IISS sitt datasett er bygget på Leiden-datasettet; GLOBSEC siterer Leiden-tallene, IISS og en AP-telling; CSIS siterer Leiden-forskningen; Soufan Center intervjuet forfatteren av Leiden-datasettet. Til syvende og sist fører de fleste veier tilbake til den samme samlingen av medierapporter om offisielle påstander – i de fleste tilfeller om «mulig» eller «sannsynlig» russisk involvering. Og disse offisielle påstandene er ikke nøytrale. IISS-artikkelen sier bemerkelsesverdig nok det samme selv: avgjørelser om attribusjon «tas sjelden i et politisk vakuum», og offentlige uttalelser «reflekterer bredere strategiske beregninger like mye som deres tillit til bevisene».

Heller ikke kan mange av organisasjonene bak disse rapportene anses som nøytrale. IISS, CSIS og GLOBSEC har alle finansieringsbånd til amerikanske og europeiske våpenprodusenter (GLOBSEC teller blant sine givere forsvarsselskapet Helsing, som Ukraina-krigen har gjort til Europas mest verdifulle oppstartsbedrift ), så vel som til det transatlantiske etablissementet, og er kjent for sin haukeaktige tilnærming til Ukraina-krigen og til Russland. Selve språket i rapportene avslører deres ideologiske forpliktelse. CSIS-rapporten argumenterer for at NATO bør forlate sin «selvavskrekkingstankegang» og lansere en «kalibrert offensiv kampanje» mot Russland. IISS oppfordrer til en «mer selvsikker og proaktiv holdning», og lederen, Lord Mark Sedwill, sier at Storbritannia var i krig med Russland. GLOBSEC-rapporten snakker om «statsterrorisme».

Men som nevnt ovenfor inneholder rapportene i seg selv svært lite bevis, om noen, som støtter narrativet om at «Russland er i krig med Europa».

Bortsett fra de få sabotasjene som har resultert i domfellelser – som diskuteres nedenfor – og selv da kun svake koblinger til den russiske staten er trukket, er så godt som alle hendelsene som er registrert i disse rapportene utelukkende basert på ubegrunnede påstander fra vestlige tjenestemenn, sikkerhetstjenester eller mediehus, ofte uten å legge frem bevis (som vi skal se, gjelder dette også formelt tilskrevne handlinger som dronehendelsen i Leipzig/Halle). Som Associated Press innrømmer: «[d]et er ofte vanskelig å bevise Russlands involvering, og Kreml benektet å ha utført en sabotasjekampanje mot Vesten. Men flere og flere regjeringer tilskriver offentlig Russland angrep». Denne konstante praten om «mulige» eller «potensielle» russiske angrep genererer til slutt en offentlig oppfatning av en nådeløs kampanje som føres mot Europa, selv i mangel av bevis. Som Ivo Capaul fra ETH Zürich bemerket , er effekten av mediedekningen og det politiske klimaet (en helt tilsiktet en, vil jeg legge til) å skape «kognitive skjevheter i form av en klynge-illusjon» – å se mønstre mellom datapunkter som ikke nødvendigvis er forbundet, eller som i noen tilfeller ikke eksisterer i det hele tatt.

Påstandene tåler ikke gransking

Det som er forbløffende er hvor mange vidt omtalte påstander om russisk sabotasje som endte opp med å kollapse ved grunnleggende gransking. En av de mest beryktede sakene skjedde i september i fjor, da det ble bredt rapportert (opprinnelig av Financial Times ) at Russland «hensynsløst» hadde blokkert GPS-en til von der Leyens fly over Bulgaria, og tvunget piloter til å lande ved hjelp av «papirkart» etter å ha «sirklet rundt flyplassen i en time». NATOs generalsekretær Mark Rutte var rask med å antyde at hendelsen var en del av et større mønster av «hybridkrigføring» som inkluderte «cyberangrep og brudd på undersjøiske kabler». Offentlig ramaskrik fulgte. Historien kollapset imidlertid i løpet av timer: en flysporingstjeneste viste at signalet aldri gikk tapt, og at flyet faktisk bare var 9 minutter forsinket. Bulgarias statsminister Rosen Zhelyazkov uttalte at det ikke var noe å etterforske. Dette var et betydelig tilfelle der påstander fremmet av kilder nær toppen av EU-kommisjonen ble tydelig avslørt som falske, men påstandene ble aldri trukket tilbake eller avklart . De ga heller ikke opphav til bredere gransking av fortellingen om «russisk hybridkrigføring».

Men dette var ikke et isolert tilfelle: det har vært utallige påstander om russisk sabotasje eller hybridaktivitet som ble massivt forsterket av media, bare for senere å bli avkreftet eller bevist som falske – sistnevnte ble i stor grad ikke rapportert. I november 2024 ble en rekke hendelser som forårsaket skade på kabler i Østersjøen bredt rapportert i media. Dekningen ble drevet av europeiske beslutningstakere som åpent tilskrev hendelsene til Russland allerede før etterforskningen var avsluttet. Mangelen på klar informasjon utløste offentlige spekulasjoner om hvem som var ansvarlig for hendelsene og hvordan de egentlig hadde oppstått. Finske myndigheter arresterte et skip , mistenkt for å være en del av Russlands «skyggeflåte» som ble brukt til å unngå sanksjoner, etter at den kabelen og andre ble skadet. Det viste seg til slutt at de skadede undersjøiske kablene i Østersjøen hadde blitt forårsaket av skip med Hong Kong- og Kina -flagg – ikke av russiske fartøy. Den finske etterretningstjenesten SUPO observerte at «statistisk sett er antallet tilfeller av kabelskader de siste årene ganske typisk for Østersjøen». Igjen ble det ikke gitt noen unnskyldning fra europeiske myndigheter for den falske påstanden.

Samme måned styrtet et DHL-fly i Litauen. Flere europeiske tjenestemenn antydet at styrten kunne ha vært et resultat av russisk sabotasje, og disse påstandene ble forsterket i vestlige medier. Samme dag som styrten skjedde, før noen etterforskning var blitt utført, reiste Annalena Baerbock, Tysklands daværende utenriksminister, muligheten for at det kunne være en «hybridhendelse», med henvisning til den nylige avkuttingen av Østersjøkablene. General Carsten Breuer, Bundeswehrs forsvarssjef, gikk enda lenger og antydet at det kunne ha vært en «test» fra Russland for å undersøke svakheter, og sa: «Vi opplevde en lignende situasjon tidligere i år, og nå har det skjedd noe som passer til dette mønsteret», og at Kreml kan «sjekke sårbarheter». Noen dager etter styrten hevdet Sir Richard Moore, daværende sjef for MI6, at Russland hadde lansert en «sjokkerende hensynsløs sabotasjekampanje» i Europa. I mars 2025 avslørte litauernes omfattende undersøkelser at styrten var forårsaket av en pilotfeil, et funn som ikke ble rapportert med noe lignende fremtredende betydning som de opprinnelige påstandene om at flyet ble styrtet av russiske aksjoner. Nok en gang ble det vist at bemerkelsesverdige anklager beviselig var falske på en måte som burde reise spørsmål rundt den bredere fortellingen som ble fremmet – men det skjedde ikke.

En lignende situasjon utspilte seg da Heathrow flyplass nær London stengte 21. mars 2025, etter at en strømstasjon tok fyr. Påstander om at brannen var en del av en hybrid krigføringskampanje ble bredt omtalt. Philip Ingram, en tidligere oberst i britisk militær etterretning, ble sitert på å si at angrepene så ut som noe «rett ut av den russiske militære etterretningens håndbok». Noen måneder senere ble den virkelige årsaken til ulykken avslørt , og den viste seg å være langt mer hverdagslig: et privatisert strømselskap hadde ikke klart å vedlikeholde og oppgradere installasjonen på riktig måte. Det samme mønsteret av anklager som gikk foran fakta kunne sees i andre tilfeller, fra eksplosiver funnet i nærheten av en NATO-rørledning til et hull i gjerdet til et tysk vannbehandlingsanlegg.

Dronepanikken – mye ståhei for ingenting?

Et lignende mønster kan også observeres i «russisk drone»-hysteriet som har kommet til å dominere «hybridkrigen»-narrativet det siste året. Spesielt høsten 2025 opplevde et veritabelt medieoppstyr rundt problemet. Tallrike rapporter ble publisert om droneobservasjoner over hele Europa – i Tyskland, Polen, Frankrike, Norge, Litauen, Danmark og andre land – noe som ofte resulterte i flyplassstengninger. Europeiske ledere, som Tysklands kansler Friedrich Merz, ga åpent Russland skylden for dronene. «Vår mistanke er at Russland står bak de fleste av disse droneflyvningene», sa Merz etter hendelser på München lufthavn, uten å fremlegge noen bevis. Danmarks statsminister Mette Frederiksen og von der Leyen kalte det en «hybridkrig». Den danske justisministeren gikk så langt som å sammenligne situasjonen med 11. september. Krisen kom på et tidspunkt da europeiske ledere var opptatt av en intens debatt om Europas felles forsvarspolitikk, etter at USAs president Donald Trump hadde satt en (midlertidig) stopp for militære forsendelser til Ukraina. Flere av disse observasjonene skjedde faktisk rett før et toppmøte for europeiske ledere i København i oktober 2025, hvor finansiering av en «dronevegg» og andre forsvarstiltak sto høyt på agendaen.

Så godt som alle observasjoner av «russiske droner» viste seg imidlertid snart å være grunnløse. Dronehendelsen som førte til nedstengningen av Frankfurt lufthavn ble forårsaket av en 41 år gammel «amatørdronepilot». Det viste seg at nedstengningen av Litauens største flyplass ikke skyldtes russiske droner, men varmluftsballonger brukt av sigarettsmuglere. I et oppsiktsvekkende tilfelle ble det rapportert at, ifølge Polens statsminister Donald Tusk, hadde polsk statssikkerhet nøytralisert en drone over presidentpalasset, og at Polens president hadde bedt om NATO-støtte. Men statsministerens beretning var feil og ble senere korrigert; en av de arresterte var en ung ukrainsk mann, den andre personen hans 17 år gamle hviterussiske kjæreste. Jacek Dobrzynski, talsmann for ministeren for koordinering av spesialtjenester, avviste kort tid etter overfor Euronews ethvert rykte om at dette var en spionasjeoperasjon: «Vi avviser rykter om at dette er en storstilt spionasjeoperasjon. Dette er unge mennesker, kanskje det var uforsiktighet, kanskje uvitenhet, kanskje de ville lage en film».

Faktisk fant en undersøkelse utført av den nederlandske avisen Trouw at det i nesten 60 andre hendelser var «mye panikk og knapt noen bevis for russisk involvering». Bevisene i 41 av droneobservasjonene forble ufullstendige. Videre var det 14 tilfeller der andre flygende objekter (sivile fly, fugler) ble forvekslet med droner, og tre viste seg å være sivile «hobbydroner» operert av privatpersoner. For eksempel forvekslet folk i Belgia (små) fly og helikoptre med droner, mens de flygende objektene i Sør-Limburg og Billund i Danmark var stjerner. Undersøkelser i Danmark , Belgia og Norge kom til lignende konklusjoner: i de fleste tilfeller var droneobservasjonene unøyaktige og ubekreftede, og viste seg å være fly, helikoptre eller satellitter; det ble ikke funnet bevis for at disse på noen måte var knyttet til Russland.

Det har vært lignende tilfeller i den senere tid. I midten av september ble et NATO-jagerfly sendt i luften etter en mulig droneobservasjon i litauisk luftrom – men det viste seg å være en fugleflokk . Bare noen dager tidligere hevdet den norske statsministeren Jonas Gahr Støre at Zelenskys fly «nesten ble truffet av en drone» under avgang fra Moldova på vei til Oslo. Offisielle rapporter fra moldoviske myndigheter og ukrainske presidentkilder avklarte imidlertid senere hva som faktisk skjedde: den aktuelle dronen kom aldri i nærheten av flyplassen; den styrtet omtrent 160 kilometer unna, nær den moldovsk-ukrainske grensen. Og dermed forsvant historien stille fra forsidene, uten rettelser eller unnskyldninger – men mainstream-pressen, nå permanent på fotfeste fra tredje verdenskrig, hadde allerede oppnådd sitt mål: å peke fingeren mot Moskva og fyre opp en ny bølge av alarm.

Ringvirkninger fra krigen ved siden av

Moldoviske myndigheter og sikkerhetseksperter sa senere at dronen faktisk var av russisk opprinnelse. Selv om det som alltid ikke var mulig å bekrefte uavhengige situasjoner, er ikke dette usannsynlig. Det passer inn i et mønster. Det har vært en håndfull hendelser – i Romania, Moldova og Polen – der det ble bekreftet at russiske droner faktisk hadde kommet inn i disse landenes luftrom. Men i så godt som alle tilfeller skjedde disse luftromsbruddene nær disse landenes grense til Ukraina, under russiske angrep på ukrainske mål i nærheten, og var dermed mest sannsynlig bortkomne droner – dvs. droner som kom ut av kurs, muligens på grunn av ukrainsk antidronejamming. Med andre ord ser de mye mer ut som ringvirkninger fra krigen ved siden av enn en kampanje med bevisste inngrep.

Dette gjelder også det russiske cruisemissilet som styrtet på et jorde i Polen i juli, sannsynligvis fordi det enten fungerte feil eller ble kastet ut av kurs av forstyrrelser. Selv Polens statsminister Tusk understreket senere at «det ikke er noen grunn til å tro at Polen var det tiltenkte målet for dette missilet». I mellomtiden har nyheter om russiske jagerfly som av og til går inn i estisk luftrom, noen ganger bare i noen få sekunder , også en tendens til å tiltrekke seg mye medieoppmerksomhet i disse dager. Faktisk har disse hendelsene en tendens til å forekomme nær en smal stripe av internasjonalt luftrom over Finskebukta, hvor det er veldig lett å komme inn i Estlands luftrom ved et uhell, og har skjedd i årevis.

Den siste hendelsen hittil skjedde i Litauen 15. september, da en drone kom inn i landets luftrom fra Hviterussland og ble skutt ned i det sentrale Litauen. Den litauiske presidenten selv sa at hendelsen mest sannsynlig ikke var et bevisst angrep mot Litauen. «Mest sannsynlig var det en russisk drone beregnet på Ukraina som ble avledet fra kursen av ukrainske elektroniske krigføringstiltak og kom inn på vårt territorium, hvor den ble skutt ned», sa han. Det er faktisk ikke bare russisk at droner streifer bort. I mars og mai styrtet flere ukrainske droner i Finland, Latvia og de andre baltiske statene under Ukrainas langtrekkende angrep på russisk oljeinfrastruktur, muligens på grunn av russisk elektronisk krigføring. Russland på sin side benektet anklagene – og anklaget Baltikum/NATO for aktivt å la ukrainske droner bruke luftrommet sitt til angrep på Russland, og omtalte det som NATO-aggresjon. I ett tilfelle traff dronene oljeinfrastruktur i Latvia, noe som utløste avgang fra både den latviske statsministeren og forsvarsministeren, selv om historien knapt kom i overskriftene.

Det finnes imidlertid to hendelser (angivelig) som involverer russiske droner langt fra den ukrainske grensen: hendelsen i Polen i september 2025 og, selvfølgelig, det «mislykkede droneangrepet» på Leipzig/Halle flyplass i august, som diskuteres lenger nede. Natten 9.–10. september 2025 hevdet Polen å ha skutt ned flere russiske droner som hadde krysset luftrommet deres, i noen tilfeller nesten 300 kilometer inn i landet, med NATOs luftforsvar involvert i responsen. Dette skjedde midt i de pågående polske, litauiske og NATO-øvelsene som involverte 30 000 polske soldater og rett før de kommende russisk-hviterussiske Zapad 2025-øvelsene. Noen mistenker derfor at dette enten var en bevisst provokasjon fra Russland eller et mislykket rekognoseringsoppdrag, men det kan også ha skyldtes NATO-jamming . Dessuten ble et polsk hus hardt skadet. Bilder av det sterkt skadede hjemmet ble kringkastet over hele verden som bevis på Russlands frekke angrep i det aller første direkte engasjementet mellom NATO og Moskva. Det ble imidlertid senere avslørt at huset hadde blitt truffet av et missil avfyrt fra et polsk F-16-fly , ikke av en russisk drone, slik regjeringen i Warszawa opprinnelig hevdet. Uansett innrømmet selv vestlige etterretningstjenestemenn «privat» overfor CNN at den russiske inntrengingen sannsynligvis ikke var forsettlig, og at flyveiene antydet at dronene hadde mistet retningen på grunn av elektroniske krigføringstiltak.

Leipzig/Halle: en vurdering, men lite bevis

Det er én større dronehendelse – uten tvil den viktigste så langt med tanke på dens politiske konsekvenser – som gjenstår å diskutere: Leipzig/Halle-hendelsen. 5. august kunngjorde Tysklands innenriksdepartement at ansatte ved Leipzig/Halle lufthavn – et stort fraktknutepunkt som siden 2022 også har blitt et sentralt logistikksenter for NATO og for forsendelser til Ukraina, og Tysklands viktigste knutepunkt for flyvninger til landet – kvelden før hadde lagt merke til en liten drone som stod på rullebanen i nærheten av et parkert ukrainsk Antonov-frakteskip, angivelig med en eksplosiv ladning og en detonator. Ladningen gikk ikke av, og etterforskerne sa at eksplosjonsanordningen var uskadeliggjort. Rundt samme tid kolliderte et DHL-fraktfly som nærmet seg flyplassen angivelig med en annen drone i luften, men det ble ikke funnet vrakdeler, muligens fordi den var ødelagt i motorene. Omtrent tre uker etter angrepet fant etterforskerne en annen drone på et jorde i Kabelsketal, et område ved siden av flyplassen i Sachsen-Anhalt, muligens med militære eksplosiver.

1. september ga den tyske regjeringen offisielt Russland skylden for hendelsen, og sa at etterretningen peker mot at «personer som handlet på vegne av russiske statlige enheter var involvert». Dagen etter rapporterte tyske medier at det føderale påtalemyndigheten etterforsket to mistenkte – en hviterussisk og en russer, hvorav minst én skal ha tilknytning til en (ikke navngitt) russisk etterretningstjeneste – selv om dette ikke ble offisielt bekreftet. Så langt har ingen blitt arrestert eller siktet. Samme dag kunngjorde Tyskland også nedleggelsen av det russiske konsulatet i Bonn, Moskvas siste gjenværende konsulat i landet, og av «Det russiske huset» i Berlin – en ytterligere nedgradering av allerede minimale diplomatiske bånd.

Russland benektet involvering i hendelsen i Leipzig; Kremls talsmann Dmitrij Peskov hadde tidligere kalt påstandene om en russisk sabotasjekampanje i Europa «tomme og flyktige». Likevel, innen timer etter den tyske regjeringens kunngjøring – før noen mistenkte hadde blitt offentlig identifisert eller noen bevis ble offentliggjort – samlet NATO-, EU- og nasjonale ledere seg bak Tyskland, i en koreografert støttedemonstrasjon som antydet nøye forhåndskoordinering. De kom alle med nesten identiske uttalelser, der de uttrykte «full solidaritet» med Tyskland og anklaget Russland for å utføre et «hybridangrep» og til og med for å delta i «statsstøttet terrorisme», som Kaja Kallas kalte det. «Bevisene er klare», sa NATOs generalsekretær Mark Rutte.

Faktisk hadde ikke tyske myndigheter på det tidspunktet gitt noen faktiske bevis til offentligheten – eller, ser det ut til , til andre EU-regjeringer. Snarere hadde innenriksminister Alexander Dobrindt ganske enkelt uttalt at «samlet sett etablerer politietterforskning, mønstre i lovbruddene og etterretningsfunn russisk ansvar for angrepsforsøket på Leipzig lufthavn», og la til at «midlene som ble brukt til å utføre» sabotasjehandlingen i Leipzig – og han listet opp dronens konfigurasjon, ulike komponenter som ble brukt og eksplosiver – «er kjent for oss fra andre hybridoperasjoner utført av Russland og krigen mot Ukraina». Men dette er ikke bevis; det er en beskrivelse av en vurdering – en som offentligheten var forventet å ta for pålydende.

Selv stemmer og utsalgssteder tilknyttet etablissementet har uttrykt tvil. «Den tyske regjeringen hevder nå at modus operandi, samt politi- og etterretningsfunn, peker mot Russland som gjerningsmannen», sa Johannes Varwick, professor i internasjonale relasjoner og europeisk politikk ved Halle-Wittenberg Universitet, til EUobserver. «Det kan være plausibelt, men det finnes tydeligvis ingen bevis – i hvert fall ingen som har blitt offentliggjort, ikke engang i kvalifiserte eller indirekte termer», sa Varwick. Senere medieoppslag ga noen detaljer – typen eksplosiv, et antatt DNA-spor – men disse ble ikke bekreftet av myndighetene, noe som etterlot offentligheten med en rekke delvis overlappende anonyme lekkasjer, hver tilskrevet sikkerhetskretser. Gitt EU og NATOs merittliste når det gjelder «russisk hybridkrigføring», og deres mønster med å komme med bevisløse påstander mot Russland, hvorav flere senere i stillhet ble motbevist og mange flere aldri ble underbygget, virker en viss grad av skepsis berettiget. Faktisk har både AfD og det venstrepopulistiske BSW stilt spørsmål ved mangelen på bevis som ble presentert da Berlin-regjeringen kom med sin påstand.

Gitt de potensielle konsekvensene av å åpent anklage Russland for å forsøke å utføre et terrorangrep i Tyskland, er det minste tyske myndighetene kan gjøre å legge frem håndfaste bevis for offentligheten. Ellers kan folk bli fristet til å være enige med Maria Zakharova, talsperson for Russlands utenriksdepartement, som sa at bevis for russisk ansvar «rett og slett ikke eksisterer og ikke kan eksistere». Inntil da bør Leipzig/Halle-hendelsen behandles som nok en ubegrunnet påstand fra vestlige regjeringer og gjentatt av media, som offentligheten ganske enkelt blir bedt om å akseptere for pålydende.

Den tyske regjeringens behandling av hendelsen lignet sterkt på polske myndighetenes respons på jernbanesabotasjen i november 2025, da to eksplosive innretninger skadet deler av Warszawa-Lublin-linjen. Polens utenriksminister Radoslaw Sikorski beskrev umiddelbart handlingen som russisk «statsterrorisme», mens statsminister Tusk kalte hendelsen «sannsynligvis det verste angrepet på statens sikkerhet siden krigsutbruddet i Ukraina», og understreket at «en grense er krysset». I løpet av bare 70 timer hadde polske sikkerhetsstyrker identifisert to mistenkte som skal være ansvarlige for begge angrepene, og som allerede hadde flyktet til Hviterussland – begge ukrainere «med lang historie med samarbeid med russisk etterretning», ifølge Tusk. En tredje ukrainer ble deretter arrestert, men saken har ennå ikke kommet for retten. Det «verste angrepet» på flere år på Polens sikkerhet ser ut til å ha blitt raskt glemt.

Narrativet om «russisk desinformasjon»

Et annet poeng som fortjener en kort omtale er den påståtte informasjonsdimensjonen ved Russlands antatte hybridkrig. Vi får høre at Russland i årevis har vært engasjert i en massiv påvirknings- og desinformasjonskampanje som tar sikte på å manipulere hjelpeløse europeiske velgere. Faktisk har det nå blitt vanlig over hele Europa å skylde på russisk innblanding i praksis, inkludert den nylige islandske EU-folkeavstemningen. Likevel er dette sannsynligvis dimensjonen der bevisene er minst – og der konsekvensene har vært mest dramatiske. Det har gitt grunnlag for innføringen av sensurverktøy, som Digital Services Act (DSA), og for stadig mer utbredte verktøy for «valgintegritet», som Democracy Shield, som i praksis lar EU blande seg stadig mer inn i nasjonale valg, under dekke av å bekjempe russisk innblanding.

Romania representerer det mest åpenbare tilfellet. I november 2024 sto den uavhengige euroskeptiske og NATO-kritiske kandidaten Călin Georgescu frem som den overraskende vinneren av første runde av presidentvalget. Før omvalget, som meningsmålinger antydet at han ville vinne komfortabelt, kunne finne sted, annullerte konstitusjonsdomstolen resultatet i et enestående trekk, med henvisning til påstått russisk innblanding – nærmere bestemt en kampanje i sosiale medier på TikTok som støttet Georgescu. Ingen bevis ble noen gang fremlagt. Faktisk viste interne dokumenter som senere ble innhentet av den amerikanske justiskomitéen i Representantenes hus, at TikTok eksplisitt hadde informert kommisjonen om at de ikke hadde funnet «noen bevis» for et koordinert, uekte nettverk. Likevel utestengte valgbyrået senere Georgescu fra å delta i omvalget fullstendig.

Det som egentlig gjenstår

Som vi har sett så langt, er bildet som tegner seg ved nærmere ettersyn svært forskjellig fra det som er malt av Europas ledere og medier. Mange av de mest omtalte tilfellene av antatt russisk «hybridkrigføring» – von der Leyens fastkjørte fly, kabelkutt i Østersjøen, DHL-krasjet i Vilnius, Heathrow-brannen, bølgen av droneobservasjoner som feide over Europa høsten 2025, den rumenske TikTok-kampanjen – viste seg å være medieforsterkede spekulasjoner som kollapset under grunnleggende gransking, der eventuelle tilbaketrekninger bare fikk en brøkdel av dekningen av de opprinnelige påstandene. Mange andre ble rett og slett aldri underbygget. Der russiske droner påviselig kom inn i NATOs luftrom, gjorde de det nesten alltid nær den ukrainske grensen under angrep på ukrainske mål i nærheten, og mest sannsynlig ved et uhell – et biprodukt av krigen ved siden av snarere enn en bevisst kampanje mot Europa. Og selv i tilfellet Leipzig/Halle, den mest politisk betydningsfulle hendelsen hittil, har den tyske regjeringen ennå ikke offentliggjort noen faktiske bevis for russisk ansvar.

Når alle de spekulative, ubeviste eller direkte ikke-eksisterende «hendelsene» er lagt til side, gjenstår en håndfull tilfeller av påviselig sabotasje. Av de hundrevis av hendelsene som tilskrives Russland, har bare et lite antall ført til domfellelser – og selv i disse har koblingen til den russiske staten sjelden blitt påvist. Domstolene har dømt lavtstående, vanligvis betalte rekrutter; bevis for hvem som ga ordrene ble enten aldri testet i åpen rett, basert på skylderkjennelser eller gikk ikke lenger enn kontakt med anonyme håndterere på Telegram. I ingen tilfeller har en russisk tjenestemann blitt identifisert, langt mindre stilt for retten.

Polen har sikret seg flest domfellelser, inkludert 14 medlemmer av et nettverk som planla å avspore hjelpetog til Ukraina i 2023, og tre ukrainere som ble dømt i 2025 for å tilhøre en sabotasjegruppe. Likevel ble tiltalen for den mest beryktede brannen som tilskrives denne gruppen, ved Warszawas kjøpesenter Marywilska, først reist i april 2026, og aktoratet innrømmer at brannstifteren, samt den påståtte hjernen bak angrepet fra Russland, ikke er identifisert.

Saken som oftest siteres som bevis på en russisk pakkebombekampanje er enda mer uklar: I juli 2026 dømte en domstol Igor Rogov , en tidligere Navalnyj-kampanjearbeider som fikk asyl i Polen, til syv år for å ha spionert på russiske eksilanter for FSB, Russlands viktigste sikkerhetsbyrå, og for involvering i en eksplosivpakke som ble avlyttet i 2024. Rettssaken ble holdt for lukkede dører – og ifølge noen rapporter kan Rogov faktisk ha vært en del av en ukrainsk etterretningsoperasjon som smuglet eksplosive komponenter inn i Russland.

Andre steder gjentar mønsteret seg. I Litauen erklærte en ukrainsk tenåring seg skyldig i IKEA-brannstiftelsen i Vilnius, mens etterforskningen av hvem som bestilte den fortsetter. I Estland kom domfellelsen av en aktivist for å ha organisert et angrep på innenriksministerens bil på vegne av GRU, Russlands militære etterretningstjeneste, uten en offentlig høring. I London ble mennene som brente ned et lager som lagret Starlink-utstyr for Ukraina, dømt for å ha handlet for Wagner Group, men bevisene pekte mot en kontaktperson som ble kontaktet på Telegram, ikke et identifiserbart statlig organ. En colombianer som satte fyr på busser i Praha for lovede 3000 dollar ble dømt etter en avtale som aldri slo fast hvem som sto bak Telegram-kontakten hans.

Tysklands ene fullførte rettssak er talende. I august fant retten i Stuttgart at et russisk statlig organ sto bak GPS-tracker-pakker sendt til Ukraina, angivelig for å speide etter mål og transportruter for sabotasje. Den føderale aktor hadde hevdet at pakker med brannanordninger skulle følge, men den angivelige brannstiftelsesplanen kunne ikke bevises. Av de tre ukrainske tiltalte ble én kurér dømt og fikk en dom han allerede hadde sonet; de to andre ble frikjent. Det samme mønsteret gjelder saken som oftest siteres i vestlige hovedsteder som bevis på Russlands «hybridkrig»: brannpakkene som tok fyr på kurerknutepunkter i Birmingham, Leipzig og nær Warszawa i juli 2024. Etterforskerne mener pakkene – sendt fra Litauen og som inneholdt sexleketøy, kosmetikk og massasjeputer utstyrt med hjemmelagde magnesiumbaserte enheter – var en GRU-ledet «tørrkjøring» for angrep på fraktflyvninger til Nord-Amerika. Arrestasjoner fulgte i Polen og Litauen, og flere mistenkte er siktet for å ha handlet på vegne av russisk etterretning. Formelle terrorrettssaker startet tidlig i 2026 i både Warszawa og Vilnius, hvor påtalemyndighetene har som mål å bevise at operasjonen ble orkestrert av russisk militær etterretning.

Samlet sett viser disse sakene at det har funnet sted noen genuine sabotasjehandlinger, men mens etterretningstjenester i vestlige hovedsteder har en tendens til å tilskrive disse hybridaktivitetene til Russland, avslører de faktiske bevisene som testes i europeiske domstoler ofte en operasjonell virkelighet på et mye lavere nivå: betalte stedfortredere, anonyme digitale håndterere og tvetydige operasjoner som sjelden resulterer i å etablere beviste bånd til den russiske staten. Men selv om Russland sto bak hver eneste av disse sakene, ville vi fortsatt snakke om noen dusin hendelser i året på det meste – ingen av dem dødelige, og med skader som, selv om de noen ganger er alvorlige, har vært begrenset til individuelle steder. Et genuint kontraetterretningsproblem, kanskje, hvis det er reelt; men neppe den eksistensielle trusselen eller vedvarende total hybridkrig som europeiske ledere rutinemessig påberoper seg – og ikke engang i det fjerne sammenlignbar med den vedvarende kampanjen med droneangrep som NATO-landene har muliggjort dypt inne i Russland, inkludert mot sivile mål, ved å forsyne Ukraina med etterretning og satellittstøtte, og i økende grad dronene selv, samt langtrekkende missiler (mer om dette lenger nede).

Angrepene ingen snakker om

Men kanskje det mest gapende hullet i historien er det faktum at det faktisk har vært ett svært alvorlig angrep på Europas infrastruktur de siste årene – dette ble imidlertid ikke utført av Russland, men, ifølge tyske påtalemyndigheter selv, av Ukraina. Jeg refererer selvfølgelig til Nord Stream-bombingen i 2022. Om man tror at bombingen i praksis ble utført av en ukrainsk gruppe som handlet alene, eller at Ukraina brukes til å avlede oppmerksomheten fra USAs og NATOs rolle i sabotasjen, er irrelevant (personlig er jeg tilhenger av den siste forklaringen). En grundig analyse av selve sabotasjen er heller ikke innenfor rammen av denne artikkelen. Det som er viktig for den nåværende diskusjonens skyld, er at selv om vi antar den offisielle historien for å være sann – at dette var en utelukkende ukrainsk operasjon – er reaksjonen fra den tyske og andre EU-regjeringer likevel sjokkerende: landet som offisielt er anklaget for å ha utført det verste tilfellet av industriell terrorisme i Europas historie, i en plan som ifølge medieoppslag ble unnfanget på høyeste nivå i den ukrainske staten, ble ikke utsatt for sanksjoner eller politisk konfrontasjon; Tvert imot ble det lovet ubegrenset økonomisk og militær støtte, og overøst med hundrevis av milliarder av euro. I mellomtiden ble selve angrepet raskt feid under teppet – men ikke før vestlige medier absurd nok forsøkte å skylde på Russland som skyld i angrepet.

Foruten Nord Stream-sabotasjen har vi saken om bomben som eksploderte ved inngangen til en bygård i Monaco i juni, og som skadet en ukrainsk magnat med koblinger til Russland og familiemedlemmer hans alvorlig. Den mistenkte bombemannen, en ukrainsk kvinne, flyktet tilbake til Ukraina, hvor hun ble funnet skutt og drept noen dager senere. Selv om den ukrainske staten ikke er formelt implisert, tilsto en tjenestegjørende offiser i Ukrainas militære etterretningstjeneste først drapet hennes (selv om han senere trakk tilbake tilståelsen sin). Likevel forsvant også dette angrepet raskt fra overskriftene. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan Europas ledere og medier ville ha reagert dersom den aktuelle offiseren hadde tilhørt Russlands GRU.

Den virkelige hybridkrigen

Til syvende og sist kan en seriøs gransking av narrativet om «russisk hybridkrigføring» bare føre til én urovekkende konklusjon. Det føres riktignok en «hybridkrig» mot Europa – men den føres av EU-NATO-etablissementet selv, mot sin egen befolkning. Europeere blir utsatt for en vedvarende kampanje med kognitiv eller psykologisk krigføring som tar sikte på å betinge dem til å tro at Europa er under angrep fra Russland, og at disse hybridangrepene er et forspill til konvensjonelle fiendtligheter – en påstand som det stort sett finnes lite eller ingen bevis for. Det som faktisk peker på, er en bevisst kampanje med trusselinflasjon der regjeringer, mediehus og forsvarsfinansierte «tenketanker» har samarbeidet for å innpode en permanent følelse av frykt i befolkningen, gjennom nådeløs dekning av «hendelser», «angrep», «sabotasjer» og «kampanjer» som i de fleste tilfeller rett og slett ikke eksisterer. Som Mihail Evans, forsker ved Institute for Advanced Studies, New Europe College i Bucuresti, skrev :

Når en offisielt fremmet fortelling forblir ubestridt av mesteparten av media og faktisk aktivt styrkes, befinner vi oss i en ganske uvanlig situasjon. Noe lignende skjedde under pandemien, og man kan mistenke at mediehåndteringsteknikkene som ble finpusset den gang nå har blitt omgjort. I begge tilfeller er det et forsøk på å forme offentlige oppfatninger og atferd primært gjennom frykt. […] Etter å ha gransket det svake grunnlaget for påstander om «hybridkrig», kan vi begynne å mistenke at det faktisk finnes en «strategiplan» på gang, men en som styres av NATO og EU.

Denne psykologiske betingingen strekker seg faktisk langt utover nyhetssidene. Tenk for eksempel på den nesten samtidige utgivelsen av to spillefilmer i Storbritannia og Frankrike, som begge dreier seg om en NATO-Russland-konflikt. I Sky Original-dokumentarminiserien The Wargame , som ble utgitt forrige måned, må virkelige politiske skikkelser, som Michael Gove og Nicola Sturgeon, reagere i sanntid på et simulert russisk angrep på britisk jord. I mellomtiden, i den franske geopolitiske thrilleren Jupiter , som har kinopremiere i november, må en nyvalgt fransk president bestemme seg for om han skal iverksette et ensidig atomangrep på Russland som svar på at Russland har stilt et atomultimatum mot Ukraina. To filmer er ikke en konspirasjon, men de viser hvor grundig ideen om krig med Russland har migrert fra sikkerhetsetablissementet til mainstream underholdning.

Hva er bra?

Det er flere grunner til at EU-NATO-etablissementet kan ha en interesse i å blåse opp den russiske trusselen voldsomt. For det første er det betydelig og økende motstand i mange europeiske land mot den evige krigen i Ukraina – mot de enorme summene som fortsatt pøses inn i landet og mot de økonomiske kostnadene ved krigen – og mot det bredere opprustningsarbeidet mellom EU og NATO, som, etter europeiske lederes egen innrømmelse, vil kreve smertefulle kutt i velferdsstaten. Når europeere ser russiske styrker kjempe, mer enn fire år senere, for å rykke frem forbi Øst-Ukraina, kan de godt spørre hvorfor slike summer skal brukes på å forsvare kontinentet mot et land som verken har vist evne eller noen åpenbar intensjon om å angripe det. «Det er her ideen om en ‘hybridkrig’ kommer inn», argumenterer Evans. «Det lar forsvarsutgiftsøkere hevde at Russland offensivt angriper europeiske nasjoner på ikke-konvensjonelle måter og antyde at slik skjult aggresjon når som helst kan utvikle seg til åpne fiendtligheter».

En rekke respekterte forskere på internasjonale relasjoner har antydet at dette faktisk er hva som skjer. En rapport fra februar 2025 for det latviske instituttet for internasjonale anliggender av Galvin Wade – en tidligere direktør for Russland-, Baltikum- og Kaukasus-anliggender i det amerikanske nasjonale sikkerhetsrådet – hevder at bruken av det «tåkete slagordet» hybridkrig er «drevet like mye av behovet for å holde tritt med fallende forsvarsbudsjetter og avtagende NATO-samhold som av å analysere Moskvas oppførsel». Faktisk brukte EUs forsvarskommissær Andrius Kubilius sent i 2025 den (senere avkreftede) «russiske drone»-skrekken for å argumentere for økte evner mot droner. «Hele Europa er truet», sa han , og la til: «Russiske droner kan angripe Belgia, Nederland, Frankrike og mer. Fra skip kan droner målrette alle kyster av Europa. Alle medlemsstater trenger kapasitet til å oppdage droner».

Det virket. Sabotasjeanklager har ført til økninger i forsvarsbudsjettbevilgninger, inkludert en pakke på 250 millioner euro fra EU-kommisjonen for «drone- og antidronekapasiteter». Sommeren 2026 lovet NATO-landene 40 milliarder dollar (rundt 35 milliarder euro) til det samme. Dette betyr at den militærindustrielle sektoren også har en egeninteresse i å blåse opp den russiske trusselen. Som allerede nevnt har mange av tenketankene som fremmer «hybridkrig»-narrativet, som IISS, CSIS og GLOBSEC, alle finansieringsbånd til amerikanske og europeiske våpenprodusenter som tjener direkte på krigen i Ukraina – og på en oppblåst oppfatning av trusselen Russland utgjør for Europa. Siden starten av krigen i Ukraina har amerikanske forsvarsselskaper hatt jevn vekst , mens Europas opprustningskampanje har økt inntektene til europeiske våpenprodusenter kraftig . Det europeiske markedet for dronebekjempelse alene forventes å firedobles innen 2030. Nylig, etter El Mundo-rapporten om Russlands plan om å skyte opp droner fra skip mot middelhavsland (også raskt avkreftet), fortalte Robert Brovdi, sjef for Ukrainas droneenhet, den italienske avisen La Repubblica at «Italia må også sette opp sin egen brigade av ubemannede systemer; dette vil være avgjørende for å forsvare seg mot angrep fra havet».

Europas sikkerhets- og etterretningstjeneste vil også dra nytte av narrativet om den «russiske hybridkrigen». Det er ingen tilfeldighet at mange av disse påstandene stammer fra sikkerhetstjenestene selv – etater som kan få større budsjetter eller bredere fullmakter fra oppfatningen av en sabotasjetrussel, noe som reiser åpenbare spørsmål om interessekonflikter. Tysklands utenrikstjeneste, BND, har for eksempel påberopt seg faren for russisk sabotasje for å fjerne restriksjoner på sine aktiviteter som går tilbake til etterkrigstiden, og kan nå få tillatelse til å utføre sine egne sabotasjeoperasjoner, sammen med offensive cyberangrep og mer aggressiv spionasje. I Nederland pekte statsminister Rob Jetten på sabotasjetrusselen da han avduket en ny nasjonal sikkerhetslov som gir etterretningstjenester utvidede fullmakter.

Men det er ikke bare det militærindustrielle komplekset og forsvars- og sikkerhetsetablissementet som vil nyte godt av det alltid tilstedeværende spøkelset om en truende «russisk trussel». Dette gir også EU-etablissementet en bredere autoritær gevinst, i den grad det rutinemessig påberopes som en begrunnelse for de pågående angrepene på demokratiske normer og stadig mer autoritært styresett – fra sensur på nett til undertrykkelse av dissens og innblanding i nasjonale valg. Det forsyner den eksterne fienden som denne autoritære konsolideringen ville være langt vanskeligere å rettferdiggjøre uten – en permanent unntakstilstand krever tross alt en permanent trussel. Dette er blant grunnene til at EU-etablissementet har vist seg så motstandsdyktig mot enhver deeskalering med Russland.

Eskalering forkledd som forsvar

Et siste poeng fortjener å nevnes: Måten «hybridkrig»-narrativet lar vestlige regjeringer presentere sin egen eskalering mot Russland som en ren «respons» på russisk aggresjon. Admiral Giuseppe Cavo Dragone, den avtroppende lederen av NATOs militærkomité, uttalte åpent at NATO vurderte en langt mer «aggressiv» holdning overfor Russlands skjulte aktiviteter – inkludert forebyggende angrep, som han antydet kunne betraktes som en form for «forsvarsaksjon». I slutten av september, bare dager etter den siste bølgen av «hybridkrig»-alarmer, lanserte Ukraina mer enn 1000 droner mot Russland, inkludert det som ble beskrevet som landets største angrep noensinne på Moskva. Dette var bare det siste i en vedvarende kampanje med angrep mot Russlands største byer, dets strategiske infrastruktur og, i forlengelsen av dets lederskap – støttet av vestlig etterretning, utført med vestlige våpen og nå støttet av en eksplisitt G7-forpliktelse til å «akselerere» leveransen av langtrekkende kapabiliteter. Men den vestlige logikken er selvforsterkende: hvis Russland skulle gjengjelde, ville reaksjonen bli holdt frem som bevis på at advarslene hadde vært riktige hele tiden. Logikken er så frekk at man ikke kan unngå å lure på om vestlige eliter aktivt prøver å provosere frem en russisk reaksjon.

Uansett hva tilfellet måtte være, tjener den oppblåste «hybridkrig»-narrativet tydeligvis interessene til europeiske regjeringer og NATO langt bedre enn en faktisk hybridkrig ville tjene Russlands – for ikke å snakke om et konvensjonelt angrep på NATO. Ifølge europeiske tjenestemenn er russisk sabotasje ment å svekke europeisk støtte til Ukraina. Likevel virker det langt mer sannsynlig at det har motsatt effekt. I en kommentar til hendelsen i Leipzig/Halle spurte for eksempel statsviteren Johannes Varwick hvilken interesse Russland ville ha i et angrep som sannsynligvis ville føre til «en fordypning av trusseloppfatningen i Tyskland, en sterkere forpliktelse til å støtte Ukraina». «Selv russiske ‘planleggere’ ville sikkert ha erkjent at en vesentlig ubetydelig provokasjon til slutt skader Russland og gagner Ukraina», la han til. «Spørsmålet er derfor: cui bono?».

Fra Gladio til i dag

Cui bono? Hvem tjener på det? Dette fører til et urovekkende spørsmål: Gitt hvor mye europeiske regjeringer og NATO har investert i – og blitt avhengige av – «hybridkrig»-narrativet, og den bredere ideen om Russland som en eksistensiell trussel mot Europa, vil de fortsette å begrense seg til å blåse opp en trussel som har lite grunnlag i virkeligheten? Eller kan de på et tidspunkt føle seg tvunget til å gå lenger? Det finnes tross alt en historisk presedens som involverer NATO. I oktober 1990 bekreftet statsminister Giulio Andreotti overfor det italienske parlamentet eksistensen av «Gladio», et hemmelig paramilitært nettverk, etablert i de tidlige etterkrigsårene i forskjellige NATO-land under NATO-regi med CIA-involvering, utstyrt med skjulte våpenlagre og opprettholdt i fire tiår utenfor enhver parlamentarisk tilsyn. Europaparlamentets resolusjon fra november 1990 beskrev en organisasjon som hadde «unnsluppet all demokratisk kontroll» og hadde blitt implisert i visse medlemsstater, «som det fremgår av forskjellige rettslige undersøkelser», i alvorlige tilfeller av terrorisme.

Parlamentariske undersøkelser fulgte i Italia, Belgia, Sveits og Tyskland. I Italia kom disse undersøkelsene til de skarpeste konklusjonene. Et tiår senere konkluderte en rapport fra medlemmer av den parlamentariske massakrekommisjonen med at en «spenningsstrategi» – bombinger av sivile på offentlige steder, som venstresiden fikk skylden for å skremme velgerne mot den antikommunistiske høyresiden – hadde blitt «organisert eller fremmet eller støttet av menn i italienske statsinstitusjoner og, som det har blitt oppdaget nylig, av menn knyttet til strukturene i amerikansk etterretning». Dette er det som i dag er kjent som et falskt flagg: en skjult operasjon designet for å skjule hvem som virkelig er ansvarlig og legge skylden på noen andre. Det er derfor merkelig at europeiske og NATO-tjenestemenn selv har anklaget Russland for å planlegge falskflagg-angrep. Kan dette forberede offentligheten på et scenario der et angrep ikke bærer spor av Russland – og likevel blir skyldt på Moskva nettopp av den grunn, som et «russisk falskt flagg»?

En selvoppfyllende profeti

Uansett svar, er én fare allerede klar: den om en selvoppfyllende profeti. En fortelling som avbilder enhver ild, droneobservasjon eller skadet kabel som en krigshandling, feilbeskriver ikke bare virkeligheten; den begynner å omforme den. Regjeringer som har brukt år på å fortelle innbyggerne sine at de allerede er i krig med Russland, gir seg selv lite rom for tilbakeholdenhet når den neste hendelsen kommer – og hendelser vil fortsette å komme, enten de er forårsaket av droner som er blitt slått ut av kurs av elektronisk krigføring, av fugler, av pilotfeil eller av ekte sabotasje. Polen endrer sine engasjementsregler slik at piloter kan åpne ild kun basert på radardata; NATOs øverste militære tjenestemenn diskuterer åpent forebyggende angrep; Ukrainas angrep dypt inne i Russland, muliggjort av vestlig etterretning og våpen, fortsetter å intensiveres. Hvert skritt presenteres som et svar på russisk aggresjon. Sett fra Moskva ser hvert skritt ut som en bekreftelse på at NATO forbereder seg på krig – og Moskvas mottiltak vil på sin side bli lest i europeiske hovedsteder som bevis på at advarslene var riktige hele tiden.

Dette er det klassiske sikkerhetsdilemmaet, og i et slikt klima skal det svært lite til – en feilidentifisert drone, et feillest radarspor, en hendelse tilskrevet Russland før fakta er klare – for at en «hybridkrig» som i stor grad eksisterer på papiret, skal bli til en reell krig mellom atommakter. Det er den ultimate faren ved dagens spenningsstrategi: ikke bare at den overdriver en trussel, men at den, ved å overdrive den lenge nok, kan ende opp med å skape den. Å unngå dette resultatet krever nettopp det europeiske regjeringer så langt har nektet å tilby: bevis før anklager, korrigeringer like fremtredende som påstandene de trekker tilbake, og en vilje til å snakke med Moskva i stedet for bare om det.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Thomas Fazi.

Thomas Fazi kommer på Mot Dag-konferansen 17. oktober. Hør ham og møt ham der. Bestill billetter her.

---