oss 150 kroner!
Dorothea Siems er en kjent tysk journalist og økonom, som i dag fungerer som sjeføkonom i den store tyske riksavisa Die Welt. I en artikkel i Die Welt 22. oktober 2026 skriver hun at eurokrisas tilbakekomst bare er et spørsmål om tid og at denne gangen er det Frankrike det handler om. Vi gjengir hele artikkelen:
Av Dorothea Siems, sjefsøkonom
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herFrankrikes budsjettkrise truer med å kaste Europa ut i en gjeldskrise av helt nye dimensjoner. Konsekvensene for tyskernes kjøpekraft vil sannsynligvis bli dramatiske.
Inn for en krone, inn for et pund: Akkurat som et klatrelag på et fjell, i en monetær union slipper ingen unna konsekvensene hvis ett medlem faller i avgrunnen. Og hvis – noe som ikke lenger kan utelukkes – en tungvekter som Frankrike kollapser, er alle de andre i faresonen. Det gjelder til og med Tyskland.
Da Hellas sto overfor konkurs i 2010 på grunn av uansvarlig finansforvaltning, lærte tyskerne at euroen aldri ville gi dem den tryggheten som den tyske marken en gang hadde gitt. Traktatene forhandlet frem av tidligere finansminister Helmut Kohl, som garanterte at hver stat ville bli holdt ansvarlig for sine egne finanspolitiske synder, ble gjort verdiløse.
Det var ikke bare grekerne som ble reddet. Italia, Portugal og Spania, som også var under angrep fra finansmarkedene på grunn av sin statsgjeld, mottok hjelp fra Den europeiske sentralbanken (ESB), noe som viste seg å være spesielt kostbart for tyske sparere: Pengemyndighetene presset rentene til null og kjøpte statsobligasjoner i stor skala, noe som ikke er noe annet enn å trykke penger.
De som, i likhet med daværende ECB-president Mario Draghi, håpet at de gjeldstyngede landene ville bruke den ekstra tiden de fikk til å konsolidere budsjettene sine, ble skuffet. Flere regjeringer benyttet muligheten til å få tilgang til billige lån takket være den ultraløse pengepolitikken til å kontinuerlig øke utgiftene, spesielt på sosiale programmer, i stedet for å pålegge velgerne upopulære reformer.
Siden han tiltrådte for ni år siden har Frankrikes president Emmanuel Macron forvandlet seg fra et håpets fyrtårn til Europas gjeldskonge. Landet betaler nå enda høyere renter enn Italia eller Hellas. Politisk lammet og med en stillestående økonomi trenger Frankrike stadig større deler av skatteinntektene sine for å betjene gjelden sin – og glir dermed stadig nærmere randen av gjeld.
Eurokrisens tilbakekomst er derfor bare et spørsmål om tid. Den vil imidlertid sannsynligvis utvikle seg annerledes enn første gang. Frankrikes gjeldsbyrde er rett og slett for enorm for en redningspakke som den som var mulig i tilfellet med det mye mindre Hellas. Dessuten oppfyller ikke lenger Tyskland sin tidligere rolle som stabilitetsankeret for den monetære unionen, men akkumulerer i stedet ny gjeld i et pustende tempo og er ikke lenger en garantist for politisk stabilitet. Kredittvurderingen er svekket.
Frankrikes rentehopp og «den store ydmykelsen»
Flere økonomiske kommentatorer har fulgt opp Siems’ advarsler ved å peke på det franske rentemarkedet. Frankrikes lånekostnader (statsrenter) har skutt i været og ligger i perioder høyere enn rentene til land som Italia og Hellas. Dette beskrives som en dyp psykologisk og politisk ydmykelse for Paris, og trekker direkte historiske linjer tilbake til den forrige eurokrisa.
For Frankrike – som historisk sett har plassert seg i eurosonens økonomiske kjerne sammen med Tyskland – er det et enormt prestisjetap å bli vurdert som mer risikabelt enn Hellas og Italia i obligasjonsmarkedet.
Frankrikes statsgjeld nærmer seg 120% av BNP. Siden enorme lån fra perioden med nullrente nå må refinansieres til dagens høye renter, øker Frankrikes renteutgifter dramatisk. Det anslås at landet må bruke svimlende summer bare på å betjene selve gjelden i årene fremover.
Markedets mistillit forsterkes av dyp politisk splittelse i Paris, noe som gjør det ekstremt vanskelig å gjennomføre nødvendige budsjettkutt. Situasjonen forverres ytterligere av omfattende sosiale protester og gateopptøyer mot de foreslåtte innsparingene.
Mens Hellas i sin tid kunne «reddes» av resten av EU, det vil si settes under administrasjon, advarer økonomer og nobelprisvinnere om at den franske økonomien er så enorm at Europa ikke vil ha finansielle muskler til å stable Frankrike på beina hvis markedet kollapser fullstendig.
Dersom Frankrike misligholder sin statsgjeld (default), vil det utløse et økonomisk og politisk ragnarok uten sidestykke i moderne europeisk historie.
Vi ba Google AI om å vurdere konsekvensen av en slik situasjon og fikk til svar:
1. Globalt finansielt sjokk og bankkrise
Franske statsobligasjoner regnes i dag som sikre aktiva og eies av pensjonsfond, sentralbanker og forretningsbanker over hele verden. Hvis disse papirene plutselig mister sin verdi eller fryses, vil det skape et akutt likviditetssjokk i det globale banksystemet. Europeiske banker vil oppleve enorme tap, kredittmarkedene vil tørke inn, og vi vil stå overfor en finanskrise som kan overgå finanskrisen i 2008.
2. Dominoeffekt og euroens kollaps
Markedet vil umiddelbart snu seg mot andre sårbare og høyt gjeldsatte land som Italia, Spania og Hellas. Investorer vil flykte i panikk. Lånekostnadene for disse landene vil skyte i været over natten fordi investorene vil frykte at de er de neste som faller. Dette vil true selve eksistensen til fellesvalutaen euro, da markedet vil vedde på en fullstendig oppløsning av eurosonen.
3. Tyskland trekkes ned i dragsuget
Det finnes ingen redningsmekanismer i EU som er store nok til å «redde» Frankrike. Siden Tyskland er eurosonens største økonomi, vil det reises umiddelbare krav om at tyske skattebetalere må garantere for den franske gjelden for å avverge total kollaps. Dette vil ramme tysk kredittverdighet hardt, barbere tysk kjøpekraft og kaste hele EU ut i en dyp, langvarig resesjon.
4. Europeisk sentralbank (ESB) i spagaten
ESB vil bli tvunget til å intervenere i et desperat forsøk på å roe markedene, sannsynligvis ved å trykke opp enorme mengder penger for å kjøpe opp fransk og søreuropeisk gjeld. Dette vil bryte med sentralbankens prinsipper, undergrave tilliten til euroen på verdensbasis, og kunne utløse en ukontrollerbar hyperinflasjon.
5. Politisk lammelse og sosialt kaos i Frankrike
For den franske staten vil et mislighold bety at de mister tilgangen til internasjonale finansmarkeder. Statsskatollet vil tømmes raskt. Staten vil ikke lenger kunne låne penger for å dekke løpende utgifter, noe som vil tvinge frem umiddelbare og brutale kutt i offentlige lønninger, pensjoner, politi og helsevesen. Dette vil etter alt å dømme føre til massive opptøyer, generalstreiker og en dyp konstitusjonell krise.
Alle krisers mor
Det er altså ikke vi som «roper ulv». Den fundamentale krisa i EU er et faktum. Unionen ser kanskje sterk ut utenfra for utrente øyne. Men den er en koloss på leirføtter. Unionen står på et fundament av kvikkleire. Euroen er ikke fundert på en felles økonomi og EU har ikke noe finansdepartement som kan styre den. Den tilsynelatende enheten mellom Tyskland og Frankrike er nettopp det, tilsynelatende. Nå er begge landene i eksistensiell krise og da er parolen: Redd seg den som kan! Og foreløpig har ingen av dem funnet ut hvordan det skal gå for seg. Merz mener at militarisering og gjeldsbasert investering i en tapt krig er løsning. Det er det ikke mange av hans landsmenn som tror på.
Og Macron er bare opptatt av hvordan han sjøl skal redde seg ut av det brennende huset.
Dette bekrefter det vi skrev i en artikkelserie i fjor:
Du kan lese hele artikkelserien her.
