Desperasjon i Europa når nederlag i Ukraina avslører løgner

Michael von der Schulenburg, et tysk medlem av Europaparlamentet og tidligere assisterende generalsekretær i FN med 34 års diplomatisk erfaring, argumenterer for at Europas Ukraina-politikk har kollapset under vekten av militære realiteter, mislykket diplomati og politiske illusjoner. Europeiske ledere må nå konfrontere konsekvensene av å avvise tidligere muligheter for fred, samtidig som de følger en strategi som har ødelagt Ukraina og svekket Europa selv.

Europas nektelse av å erkjenne virkeligheten

Europaparlamentet er fortsatt farlig frakoblet virkeligheten. Diskusjonene om å støtte Ukraina involverer i økende grad forslag som, hvis de implementeres, kan føre til en direkte europeisk krig med Russland. Diplomati har så godt som forsvunnet fra politisk tenkning.

Russland vinner krigen, mens Ukrainas forhandlingsposisjon forverres daglig. Europeiske ledere fortsetter å snakke som om militært press vil tvinge Moskva til innrømmelser, til tross for økende bevis på at strategien deres har mislyktes.

Ukraina viser i økende grad kjennetegn ved en mislykket stat: avfolking, desertering, tvangsrekruttering, svekket styresett og økende avhengighet av væpnede militser. Millioner av ukrainere står overfor ødeleggende humanitære forhold, men europeiske regjeringer fortsetter å argumentere for militære løsninger.

USA trekker seg i økende grad ut av krigen og kan prioritere å gjenopprette forholdet til Russland. Europa kan følgelig bli isolert, uten meningsfulle diplomatiske kontakter, en avtalt forhandlingsposisjon eller noen som er i stand til å forhandle med Moskva.

NATO-utvidelsen og freden som ble avvist

Det grunnleggende problemet bak krigen var sikkerhet, ikke territorium. NATOs utvidelse og nektelsen av å ta Russlands sikkerhetsbekymringer på alvor skapte forutsetninger for konfrontasjon.

Enhver mulig løsning som etablerer ukrainsk nøytralitet vil avsløre at Europas insistering på at krigen var fullstendig uprovosert, mislyktes. Europeiske ledere vil møte uunngåelige spørsmål om hvorfor årevis med kamper og enorme tap var nødvendige når nøytralitet kunne ha blitt forhandlet frem tidligere.

Istanbul-forhandlingene i 2022 representerte en ekstraordinær diplomatisk mulighet. Ukraina og Russland nærmet seg en avtale kort tid etter at kampene startet, men vestlig intervensjon, særlig fra Storbritannia, undergravde denne prosessen.

Ukraina kunne ha unngått territoriale tap gjennom en tidligere avtale. I stedet fulgte vestlige regjeringer illusjonen om at økonomisk overlegenhet, sanksjoner og militær bistand ville utmatte Russland.

De overså én avgjørende realitet: Europa kjempet gjennom ukrainere. Til syvende og sist var det Ukraina, snarere enn Russland, som ble utmattet.

Nøytralitet gir Ukraina en fremtid

Ukrainas overlevelse krever at man forlater ideen om at fremtiden må avgjøres gjennom konkurranse mellom Russland og Vesten.

Et suverent, demokratisk og nøytralt Ukraina kan opprettholde økonomiske forbindelser med både EU og BRICS-landene. Landets geografiske beliggenhet mellom Europa og Asia kan bli en fordel snarere enn en kilde til konfrontasjon.

NATO-medlemskap er uforenlig med en bærekraftig løsning. Medlemskap i EU er også urealistisk. Ukrainas krav til ødeleggelse, korrupsjon og gjenoppbygging ville påføre et allerede svekket EU enorme økonomiske byrder.

Prioriteten må i stedet være å bevare Ukraina som en fungerende stat. Russland og europeiske land deler ansvaret for å forhindre at landet kollapser fullstendig.

En løsning må også anerkjenne territoriale realiteter. Russland vil ikke gi fra seg territoriene det har ervervet, og Ukrainas evne til å beholde Odessa er spesielt viktig for landets økonomiske overlevelse.

Kompliserte territoriale utvekslinger, demilitariserte soner og internasjonale overvåkingsordninger kan ikke erstatte en grunnleggende politisk avtale.

Den europeiske union står overfor et oppgjør

Europas nederlag i Ukraina truer det politiske grunnlaget for EU.

Regjeringer over hele Europa er svekket av innenlandsk misnøye, økonomiske vanskeligheter og økende motstand mot å finansiere krigen. Tyskland illustrerer denne transformasjonen med økende støtte til politiske krefter som taler for forhandlinger, en slutt på sanksjoner og fornyede økonomiske forbindelser med Russland.

Europeisk enhet kan vike for nasjonale interesser. Land som Tyskland, Ungarn, Bulgaria, Romania og Tsjekkia har sterke grunner til å gjenopprette forholdet til Moskva.

Europa må også erkjenne at dens økonomiske fremtid er knyttet til Asia, særlig Kina, India og Russland.

Løsningen er ikke ytterligere militarisering, men fornyet diplomati. Tyskland og Russland deler en overordnet interesse i å unngå en ny militær konfrontasjon, samtidig som begge har grunner til å støtte Ukrainas gjenoppbygging.

Europeiske ledere må gi opp illusjonen om at Russland kan beseires gjennom Ukraina. Deres ansvar er å avslutte krigen, erkjenne feilene som forlenget den, og etablere en varig fred.

Uten denne endringen vil Ukrainas ødeleggelse forverres, Europas internasjonale innflytelse vil avta, og fremtidige generasjoner vil arve konsekvensene av en katastrofal politikk.

Denne artikkelen ble publisert på Greater Eurasia.