Brussel-tyranniet eller det diskrete statskuppet

Thomas Fazi har nylig gitt ut boka The Brussels Empire: The EU’s Secret Coup Against Democracy, som han sjøl anser som det ultimate sammendraget av sitt halvannet tiår med arbeid om EU. Boka er nylig kommet på tysk under tittelen Die Brüsseler Tyrrannei oder Der diskrete Staatsstreich. Nedenfor presenterer han boka.

Thomas Fazi kommer kommer på Mot Dag-konferansen 17. oktober. Hør ham og møt ham der.

Jeg mottok nettopp dette flotte sitatet fra den kjente tyske sosiologen Wolfgang Streeck:

Som uavhengig journalist er Thomas Fazi en av de mest kunnskapsrike og skarpsindige observatørene av EU. Fazi er i stand til å identifisere og forklare utviklinger og sammenhenger som den konvensjonelle visdommen innen akademisk EU-forskning – i stor grad finansiert av selve enheten den studerer – nekter å engang vurdere. I motsetning til denne tilnærmingen behandler Fazis nye bok EU og dens funksjoner innenfor det europeiske statssystemet ikke på en teknokratisk måte, men snarere fra et politisk perspektiv. Den viser hvor langt EU allerede har lykkes med å undergrave medlemslandenes suverenitet – og med det deres demokratiske potensial.

Her er et detaljert sammendrag av boken:

Den europeiske union (EU) ble grunnlagt på løfter om fred, frihet, velstand og strategisk autonomi. Hva står den for i dag? Krig, sensur, autoritarisme, økonomisk stagnasjon, om ikke direkte deindustrialisering, og geopolitisk vasalisering til Washingtons diktater.

EU har ikke bare mislyktes økonomisk, og har stadig falt bak verdens andre store avanserte økonomier. Langt mer bekymringsfullt er det at den har mutert til en kvasi-diktatorisk, pseudo-imperial makt – en som setter vilkårene for 450 millioner menneskers arbeid, handel, forbruk og investering; som fortsetter å demontere Europas velferdsstater i innstrammingenes navn; som økonomisk tvinger hele stater til å overholde reglene; som omstyrter nasjonale lover og grunnlover etter eget forgodtbefinnende; som driver propagandaoperasjoner for flere milliarder euro og driver utbredt sensur på nett; som blander seg direkte inn i nasjonale valg (Romania, Ungarn, osv.); og som utenomrettslig sanksjonerer sine egne borgere og fratar dem grunnleggende borgerrettigheter. Alt dette, samtidig som det forblir nesten fullstendig isolert fra demokratisk press og i stor grad utenfor kontrollen til regjeringene som nominelt utgjør det.

Dette er et produkt av en lang prosess med snikende «kommisjonering» og overnasjonalisering av Europas beslutningsprosess. I løpet av det siste tiåret har EUs institusjonelle tyngdepunkt forskjøvet seg avgjørende mot Europakommisjonen, som jevnt og trutt har kolonisert politikkområder som en gang var forbeholdt nasjonale regjeringer – finanspolitikk, folkehelse, utenrikssaker, forsvar. Mekanismen har vært bemerkelsesverdig konsistent: hver påfølgende krise – statsgjeldskrisen, Brexit, Covid-19-pandemien, krigen i Ukraina – har tjent som et påskudd for Kommisjonen til å ta nye fullmakter, fatte «nødvedtak» og stille inn permanente endringer i arkitekturen til EUs myndighet. Ingenting av dette har krevd formell traktatendring. Det har skjedd i det skjulte, utenfor den offentlige debattens arena, gjennom det forskere kaller «integrering i det skjulte» – og resultatet har vært en jevn, kumulativ erosjon av nasjonal suverenitet og demokratisk ansvarlighet. Selv tidligere president for Det europeiske råd, Charles Michel, anklaget nylig von der Leyen for å skape «et superautoritært styresett».

For å gjøre saken enda verre, står EU nå i spissen for en aggressiv opprustnings-/krigskampanje mot Russland – en kampanje som allerede har påført europeiske økonomier alvorlig skade, og som risikerer å dra kontinentet inn i åpen konflikt med verdens største atommakt.

Likevel er de fleste innbyggere stort sett uvitende om EUs rolle i å stadig nedmontere europeernes demokratiske, økonomiske, politiske og sosiale rettigheter. Det er denne skjulte virkeligheten denne boken forsøker å avdekke: hvordan Brussels ugjennomsiktige maskineri faktisk fungerer, hvem det tjener og til hvilken kostnad.

Denne boken henvender seg imidlertid også til de kritikerne – både på venstre- og høyresiden – som utfordrer EUs nåværende politikk, men som likevel fortsetter å klamre seg til troen på at EU kan reformeres demokratisk. Selv blant de fleste samtidige kritikere blir EU sett på som et velmenende prosjekt som på et eller annet tidspunkt har gått seg vill – selv om det er uenighet om når det skjedde, hvorfor eller hvem som har skylden. Denne boken foreslår en annen tese: at EUs nåværende inkarnasjon ikke er et avvik fra en tidligere positiv vei, og heller ikke fra grunnleggernes opprinnelige intensjoner, men snarere den uunngåelige kulminasjonen av et prosjekt som iboende var elitistisk, antidemokratisk og autoritært fra starten av. Det vi er vitne til i dag er ikke en degenerasjon, men en åpenbaring – et prosjekt som endelig viser seg for det det alltid har vært.

Boken argumenterer for at hele den europeiske integrasjonsprosessen, selv i dens før-EU-utgaver, først og fremst ikke bør forstås som et økonomisk prosjekt, men som et politisk prosjekt: et prosjekt som tar sikte på å frata massedemokratiet makt, et prosjekt som eliten hadde forsøkt å begrense siden andre verdenskrig, og som på midten av 1970-tallet hadde blitt sett på som en dødelig trussel mot den kapitalistiske status quo. Middelet for dette var et angrep på nasjonalstaten – demokratiets primære institusjonelle uttrykk – til fordel for transnasjonal kapital og innenlandske oligarkier. Denne prosessen nådde et vendepunkt med undertegningen av Maastricht-traktaten, som effektivt integrerte nyliberalismen i selve EUs struktur – et skifte som etableringen av euroen deretter låste fast én gang for alle, ved å frata (de fleste) medlemslandene den mest grunnleggende pilaren i økonomisk suverenitet: makten til å utstede sin egen valuta. Dermed forvandlet den medlemslandene til noe som lignet koloniene Brussel og Frankfurt. Boken argumenterer for at dette ikke utgjorde noe mindre enn et konstitusjonelt og juridisk statskupp – om enn et uvanlig diskret et.

Boken viser også at EU ikke bare har tjent som et verktøy for å endre maktbalansen i kapitalens favør, men har vært et sentralt instrument for Europas underordning til Washington og den transatlantiske krigslobbyen. Faktisk har EU historisk sett spilt en nøkkelrolle i å befeste kontinentets avhengighet av USA. I motsetning til den populære fortellingen som rammer inn opprettelsen av EU – og før det, Det europeiske økonomiske fellesskapet (EØF) – som en motvekt til amerikansk makt, er realiteten at Washington aktivt kjempet for europeisk integrasjon som et kaldkrigsbolverk mot Sovjetunionen, og kanaliserte sin støtte gjennom organisasjoner som American Committee on United Europe (ACUE), hvis nestleder på den tiden var ingen ringere enn Allen Dulles, den gang sjefen for CIA. Denne støtten stammet sannsynligvis fra beregningen om at det ville vise seg enklere å utøve kontroll over en enkelt overnasjonal «regjering» enn å administrere dusinvis av individuelle nasjonale regjeringer. Faktisk har EU, også i sine tidligere iterasjoner, alltid vært knyttet til atlantismen, en troskap som bare har blitt intensivert siden slutten av den kalde krigen. Dette er grunnen til at EUs teknokratiske etablissement, og spesielt Europakommisjonen, historisk sett har vært tettere knyttet til Washington enn til Europas egne nasjonale regjeringer.

Nylige hendelser bekrefter dette. Ursula von der Leyen – kalt «Europas amerikanske president» – har brukt Ukraina-krisen til å presse gjennom en ytterligere utvidelse av Kommisjonens ovenfra-og-ned-utøvende makt, noe som de facto har ført til en overnasjonalisering av EUs utenrikspolitikk (til tross for at Kommisjonen ikke har noen formell kompetanse på dette området), samtidig som den har sikret blokkens tilpasning til – eller, mer presist, dens underordning til – USA-NATO-strategien (ikke bare om Russland, men også om Israel/Gaza), og støtt avvikende stemmer som Ungarn og Slovakia til side, alt på bekostning av Europas egne kjerneinteresser.

Til slutt konkluderer boken med at EU er strukturelt irreformerbar, fordi supranasjonalisme i seg selv er en iboende feilaktig modell. Denne feilen blir enda tydeligere når EUs tilnærming settes opp mot resten av verdens. De store endringene i den globale økonomien de siste tiårene – utviklingen av ny teknologi, spredningen av globale verdikjeder, veksten i handel, Kinas fremvekst – krevde ingen av betingelsene for det europeiske indre marked, langt mindre de for EU selv eller dens felles valuta. Tvert imot har økonomier utenfor EU – USA, Kina og de fremvoksende økonomiene i Asia og Latin-Amerika – oppnådd økende velstand og dypere internasjonal tilknytning uten sammenlignbare supranasjonale strukturer eller monetære ordninger. I stedet har disse landene utnyttet sin nasjonale autonomi til å tilpasse seg fleksibelt til globale endringer, og forfølger en mer desentralisert tilnærming til økonomisk og politisk samarbeid. Erfaringen fra ikke-vestlige nasjoner viser spesielt at nasjonal suverenitet ikke trenger å hindre internasjonalt partnerskap – og faktisk kan styrke det.

Disse landene favoriserer i økende grad løsere ordninger, som BRICS og ASEAN, fremfor EUs modell for supranasjonal integrasjon. Der EUs modell krever en høy grad av suverenitetsdeling, bindende regulering og en sterk sentral myndighet for å håndheve lover på tvers av medlemslandene, tillater BRICS og ASEAN land å samarbeide samtidig som de beholder betydelig kontroll over innenrikspolitikken. Slike ordninger gir økonomisk samarbeid uten å pålegge politisk harmonisering, slik at medlemslandene kan forfølge sine egne økonomiske modeller samtidig som de fremmer regional vekst gjennom et mer fleksibelt, konsensusbasert rammeverk – et med den ekstra fordelen at det muliggjør samarbeid mellom land med markant forskjellige politiske, økonomiske og verdisystemer.

Dette rammeverket gjenspeiler en fremvoksende preferanse for multipolaritet og former en ny modell for internasjonalt samarbeid som avviker kraftig fra EUs overnasjonale tilnærming. Kan denne modellen tjene som grunnlaget for et nytt rammeverk i Europa etter EU? Én ting er klart: Europeere som bryr seg om fred, demokrati og kontinentets fremtid, må forene seg i opposisjon til EU før det er for sent.

INDEX

• Introduksjon

Del 1: Skapelsen av Brussel-imperiet

• Kapittel 1. Liberalisme mot demokrati
• Kapittel 2. Et eliteprosjekt helt fra starten (1950-1960-tallet)
• Kapittel 3. Den eksterne begrensningen: Fra EMS til Maastricht (1970-tallet–begynnelsen av 1990-tallet)
• Kapittel 4. Euroen og tiåret før krisen (1990-2000-tallet)
• Kapittel 5. Krise og opprør: Eurokrisen og den første populistiske bølgen (2009–2019)
• Kapittel 6. Covid-19-pandemien: Unntakstilstanden som den nye normalen
• Kapittel 7. Russland-Ukraina-krigen: Von der Leyens «geopolitiske kupp»

Del 2: Maskinens anatomi

• Kapittel 8. Hvordan EU fungerer – og hvordan det undergraver demokratiet
• Kapittel 9. En økonomisk kritikk av overnasjonal integrasjon
• Kapittel 10. EUs propaganda-sensurkompleks
• Kapittel 11. Det lovløse imperiet: EUs sanksjonering av enkeltpersoner
• Kapittel 12. Den styrte stemmeseddelen: Fra myk makt til direkte valginnblanding
• Kapittel 13. Hypervassaliseringens politikk
• Kapittel 14. Hvilken fremtid for Europa?

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Thomas Fazi.

oss 150 kroner!

oss 250 kroner!

oss 500 kroner!

oss 1000 kroner!