oss 150 kroner!
Det vestlige etablissementet fortsetter sakte og smertefullt å bearbeide USAs hegemoniske kollaps i Midtøsten. Tidsskriftet til Council on Foreign Relations (CfR) har publisert sin nyeste rapport, skrevet av Marc Lynch, mannen som skapte begrepet den arabiske våren: The End of the American Middle East – Iran and the Last Gasp of a Failed Order.
Dette kommer fra det indre av djupstaten i USA. Vi har med god grunn kalt CfR «den amerikanske overklassens virkelige parti». Når deres tidsskrift boktavelig talt maler Fanden på veggen, er det derfra alarmen kommer.
Den første setningen forteller hele historien:
«Det amerikanske Midtøsten er over.
Den regionale ordenen som har rådet siden 1991 har vært et av de mange ofrene i den amerikansk-israelske krigen med Iran. Den amerikanske og israelske unnlatelsen av å fjerne regimet i Teheran har bevist konkursen etter flere tiår med sanksjoner og vold. USAs manglende evne til å beskytte sine allierte i Gulfen mot iranske angrep eller å holde Hormuzstredet åpent har fatalt undergravd den sentrale sikkerhetsavtalen som rettferdiggjorde nettverket av militærbaser i regionen. Og Israels stadig mer truende holdning og oppgivelse av enhver interesse for å oppnå en avtale med palestinerne har avsluttet Washingtons flere tiår lange oppdrag med å bringe sine arabiske allierte og Israel sammen i et varig sikkerhetspartnerskap».
Kort sagt: Israels urokkelige jakt på å framskynde sine geopolitiske planer har ødelagt selve det stoffet som sikret israelsk-amerikansk regional dominans.
En epoke er over
Marc Lynch hevder i artikkelen at den regionale ordenen USA har dominert siden 1991 er død. Den ble et av ofrene for den amerikansk-israelske krigen mot Iran. USA og Israels mislykkede forsøk på å fjerne regimet i Teheran har avslørt konkursen i tiår med sanksjoner og vold. USAs manglende evne til å beskytte Gulf-allierte mot iranske angrep eller holde Hormuzstredet åpent har undergravd den grunnleggende sikkerhetsavtalen som legitimerte det amerikanske basenettet. Israels stadig mer truende holdning og fullstendige oppgivelse av pretensjoner om en løsning med palestinerne har avsluttet Washingtons langvarige prosjekt om å samle arabiske allierte og Israel i et varig sikkerhetspartnerskap.
USAs hovedmål i tre og et halvt tiår har vært å låse allierte inn i en orden bygget rundt beskyttelse av Israel og innkapsling av først Iran og Irak, deretter Iran og dets ikke-statlige allierte. Trump-administrasjonens krig var ikke et avvik, men den logiske slutten på denne strategien: Å fjerne den iranske trusselen med makt i ett slag. Som før Irak-invasjonen i 2003 og Israels kriger mot Hizbollah og Hamas, overdrev arkitektene hva militærmakt kunne oppnå, undervurderte motstandernes tilpasningsevne, tok alliertes lojalitet for gitt og ignorerte vanlige menneskers liv. Miseren var det ultimate uttrykket for den iboende svakheten i USAs Midtøsten-strategi.
I den amerikanske fortellinga ga ordenen stabilitet og beskyttet oljehandel, israelsk sikkerhet og terrorbekjempelse. Israel har ikke møtt en statlig trussel eller kjempet mot en likeverdig motstander siden 1973. Arabiske land samarbeidet med Israel mot felles fiender til tross for manglende rettferdig løsning på den israelsk-palestinske konflikten. Oljen fløt stort sett stabilt, og ingen rivaliserende stormakt (heller ikke Kina) utfordret amerikansk primat seriøst.
For de som bor i regionen var prisen imidlertid enorm. De siste 35 årene har sett israelske kriger mot svakere naboer, total kollaps i fredsprosessen, Hamas’ angrep 7. oktober og Israels påfølgende ødeleggelse av Gaza. I Irak harde sanksjoner, bombing, mislykket regimeskifte og den katastrofale invasjonen i 2003. Under amerikansk ledelse har katastrofale kriger knust Libanon, Libya, Sudan, Syria og Jemen. Ordenen hvilte på sikkerhetsgarantier ikke bare til arabiske stater, men til autokratene som styrte dem.
Å holde demokratiske ambisjoner i sjakk var like viktig som beskyttelse mot Iran. Under de arabiske opprørene 2010–11 så det ut til at endring var uunngåelig, men ellers fungerte avtalen: Nesten alle regimer i det amerikanske systemet beholdt makten og strammet grepet. Amerikansk støtte til nyliberale reformer drev privatisering som økte elitekorrupsjon og gjorde flertallet fattigere. Terrorbekjempelse oppmuntret til overvåking og undertrykkelse. For de fleste betydde den amerikanske ordenen vold, håpløshet og deprivasjon. Midtøsten under amerikansk dominans har prestert dårligere enn noen annen region på økonomiske, politiske og utviklingsmessige indikatorer.
Det dobbelte slaget: Gaza og Iran-krigen
Ordenen har vært rystet før (Irak 2003, opprørene 2011), men rekonstituerte seg alltid. Denne gangen er det annerledes. Den israelske ødeleggelsen av Gaza (særlig under Biden) feide bort rester av amerikansk moralsk autoritet. Trump-administrasjonens fiasko i Iran knuste illusjonen om amerikansk militær allmakt. Begge hendelsene viste arabiske stater deres manglende innflytelse og avtagende verdi av amerikanske garantier.
Washington undervurderte Gaza-krigens seismiske effekt og trodde regionale ledere hadde glemt palestinerne og ønsket nærmere bånd til Israel. Bidens jakt på normalisering med Saudi-Arabia selv midt i Gaza-dødene illustrerte myopien. UAE fortsatte samarbeid med Israel under Gaza-kampanjen og senere, inkludert angivelig koordinering under Iran-krigen. Saudi-Arabia så med uro på UAE-Israel-alliansen, særlig gitt rivalisering over Syria og Jemen.
Iran-krigen (som startet rundt slutten av februar) bekreftet slutten. Gulf-ledere var rasende over at USA og Israel startet krigen uten konsultasjon, midt i omanske forhandlinger, og til tross for deres motstand. Krigen utsatte dem for direkte iransk gjengjeldelse. Amerikanske missilforsvarssystemer begrenset skaden, men nok angrep kom gjennom til å skade stabiliteten. Iran fokuserte på Abraham-avtale-landene (Bahrain og særlig UAE) og skadet store deler av det amerikanske basenettet. Regimet i Teheran ble ikke fjernet, Hormuzstredet ble stengt, og USA sto hjelpeløst. Amerikanske og israelske angrep på iranske vann- og oljeanlegg risikerte katastrofal eskalering som kunne gjort Gulf-stater ubeboelige. Gulf-statene konkluderte med at sikkerhetsgarantiene ikke lenger var pålitelige.
Iran-krigen kalles ofte USAs «Suez-øyeblikk» (1956), da britisk og fransk imperialisme fikk et dødsstøt, men det tok år før slutten var fullstendig. Full effekt vil ta tid. På kort sikt forsvinner ikke den amerikansk-ledede ordenen: USA vil fortsatt spille en rolle, Gulf-stater bryter ikke brått, og de vil neppe true Israel militært eller komme Iran for nær. Justeringer vil se ut som kontinuitet, men er ikke bærekraftige på lang sikt. Ordenen hadde råtnet i årevis gjennom politiske og militære nederlag.
Så langt Marc Lynch og Foreign Affairs.
De ser skriften på veggen, noe verken norske «redaktørstyrte medier» eller vanemarionettene i politikken avner.
