oss 150 kroner!
Selv om USAs president Donald Trump annonserte slutten på den siste runden av konflikten med Iran, utvidet Pentagon fredag diskret krigsteateret til Kaspihavet, et geopolitisk støt med enorm betydning. Hendelsen dukket knapt opp i den vestlige nyhetssyklusen.
Men CGTN, som kanskje ante at USA i all hemmelighet kunne spre krigen sin til Kaspiregionen, rapporterte 25. juli: «Amerikanske missiler traff et hovedkvarter for Revolusjonsgarden i Ziba Kenar-området i Kaspihavsprovinsen Gilan, ifølge en sikkerhetstjenestemann i Gilan sitert av iranske medier. Provinsielle myndigheter sa at amerikanske prosjektiler også hadde truffet havnebyen Bandar Anzali, ifølge Iranian Labor News Agency».
Gilan-provinsen, som har en kaspisk kystlinje, grenser til Aserbajdsjan i vest, som Iran har hatt et vanskelig forhold til de siste årene etter den transkaukasiske regionens geopolitiske tiltrekning mot vest. Ikke overraskende har Russlands bånd med Aserbajdsjan og Armenia også lidd en alvorlig svekkelse etter den økende amerikanske (og NATO) innflytelsen i Transkaukasia.
Trump er den nye sheriffen i byene Baku og Jerevan, med Tyrkias president Recep Erdogan i rollen som visesheriff. For å gjøre saken enda mer kompleks, er Aserbajdsjan en nær alliert av Tyrkia, og Tyrkias bånd med Moskva har vært noe svake de siste årene etter den hemmelige maktovertakelsen i Syria av al-Qaida-tilknyttede organisasjoner støttet av Ankara.
På den annen side har Tyrkia historisk sett heller aldri vært en pålitelig venn for Iran. Under krigen med Iran i fjor åpnet Tyrkia luftrommet sitt for amerikanske fly for å angripe Iran fra Aserbajdsjan, som også er en av Israels viktigste operasjonelle baser mot Iran.
Ved å utnytte Ukraina-konflikten har vestlig etterretning og NATO gjort store inngrep i Kaukasus- og Kaspi-regionene som grenser til Russlands muslimske republikker, og utfordrer Irans sikkerhet når landet allerede står overfor en eksistensiell trussel fra den amerikansk-israelske alliansen.
Vestlige medier tonet ned det amerikanske luftangrepet på Bandar Anzali forrige uke, som er Irans største havn på Kaspikysten og et viktig transportknutepunkt knyttet til Irans nasjonale jernbanenett. Kaspihavet er en strategisk viktig forsyningsrute mellom Russland og Iran. Bandar Anzali er for Teheran det samme som Odessa havn er for Kiev, der de mottar vestlige våpenforsyninger. Iran og Russland har faktisk et nært militært forhold.
Derfor er Ukrainas angrep på et iransk handelsfartøy i Kaspihavet i Russlands territorialfarvann på lørdag, det første slike angrepet siden starten av krigen mellom Russland og Ukraina, alt annet enn en tilfeldig hendelse. Kyiv tok på seg ansvaret for angrepet på et iransk fartøy, og signaliserte at en av Eurasias mest stabile sikkerhetssoner nå er sårbar for direkte ringvirkninger av Ukraina-konflikten.
Kreml tok saken til etterretning, og talsmann Dmitrij Peskov bemerket på sin daglige briefing tirsdag at «geografien til Kiev-regimets terroraktiviteter utvider seg». Han siterte hendelsen og la kryptisk til at alt dette «igjen fremhever behovet for en vellykket og fullstendig spesialmilitæroperasjon».
Angrepet på det iranske skipet ble utført fra en avstand på omtrent 1200 kilometer. Moskva har gjentatte ganger hevdet at slik presis målretting over svært lange avstander er langt utenfor Ukrainas militære evne og bare er mulig med Vestens direkte deltakelse. Utenriksminister Sergej Lavrov berørte det igjen 24. juli: «En betydelig del av støtten som gis til Vladimir Zelenskyj (fra Vesten) kommer fra USA. Dette er ikke bare fordi amerikanerne selger våpen til EU, som deretter overfører dem til Ukraina, men også fordi USA sørger for etterretning og rekognosering, Starlink forblir operativt, og avansert teknologi som krever spesialkompetanse på slagmarken finner ikke veien dit ved en tilfeldighet. Slik er det».
Interessant nok dukket New York Times-rapporten om det ukrainske angrepet opp under overskriften «Ukrainas angrep på et iransk skip kan bringe to kriger nærmere». Overskriften i Wall Street Journal lyder som følger: «To kriger møtes i Kaspihavet når Ukraina treffer iransk forsyningslinje til Russland». Al Jazeera ga en ytterligere vri og sa at Ukrainas Zelenskyj er klar til å møte Trump når krigene mellom Iran og Ukraina møtes. En BBC-rapport erkjente at «Hendelsen markerte den første direkte koblingen mellom krigene i Iran og Ukraina». Den la imidlertid til: «Men noen eksperter stiller spørsmål ved visdommen i Kievs beslutning om å starte en kamp med Iran».
Konsekvensene av Iran-konflikten virket i utgangspunktet negative for Ukraina. Den truet med å avlede Trumps allerede vaklende oppmerksomhet. Imidlertid har det ikke bare ikke vært noen avmattning i amerikansk støtte til Ukraina, men på visse måter har det amerikanske engasjementet bare intensivert seg ved å eskalere de hemmelige operasjonene på russisk territorium. Riktignok vil disse taktiske fordelene kanskje ikke slå positivt ut for dem til slutt, ettersom Moskva også trapper opp angrepene langs hele frontlinjen i Ukraina med sikte på å få slutt på krigen snart.
Den sannsynlige omplasseringen av general Sergej Surovikin, som en gang var sjef for Moskvas krigsinnsats i Ukraina, vil signalisere en massiv offensiv fremover. Den høyt dekorerte generalen hadde tidligere tjenestegjort i Tsjetsjenia og Syria under konflikter som hadde undertoner av stedfortrederkriger som ligner på Ukraina.
Det ukrainske angrepet på det iranske skipet kan godt være et kalibrert trekk fra Washington. Ukraina handlet samtidig med USAs bombing av Gilan-provinsen, noe som tyder på en viss grad av koordinering. Den iranske ambassadøren til Russland avslørte at skipet knapt var 8 kilometer fra munningen av Volga-elven da angrepet fant sted.
Hvis den Moskva-ledede regionale enigheten om den kollektive sikkerheten i Kaspihavet svekkes, kan militær og sikkerhetsmessig rivalisering utenfor regionen svekke regionen og påvirke Russlands og Irans kjerneinteresser. Teheran ser ikke på hendelsen i Kaspihavet som en isolert taktisk hendelse, men som bevis på et bredere skifte i det omkringliggende sikkerhetsmiljøet.
I august i fjor ble en trepartsavtale mellom USA, Aserbajdsjan og Armenia undertegnet i Det hvite hus. Avtalen vil opprette en viktig transittkorridor i Transkaukasia, som skal kalles Trump-ruten for internasjonal fred og velstand. Enkelt sagt bestrider USA og NATO Russlands overlegenhet i Kaspihavet/Sentral-Asia.
Det er tydelig at Kaspihavet ikke lenger er den konfliktfrie sonen man en gang trodde det var. En ny arena for geopolitisk konkurranse, som fundamentalt omformer sikkerhetslandskapet i Eurasia og potensielt markerer fremveksten av et nytt geografisk konfliktområde, dukket opp forrige helg.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
