oss 150 kroner!
Dette er ikke hemmelige dokumenter, løse rykter eller spekulasjoner. Opplysningene finnes i produsentenes egne produktkataloger, statlige eieroversikter, investeringsdata og offentlige sponsoravtaler.
NATOs toppmøte i Ankara burde fått et langt ærligere navn. Det var i realiteten et missilmøte, der kursen ble satt for et Europa med flere langtrekkende våpen, større lagre og en kraftig utvidet militær produksjon. Tomahawk står sentralt i denne utviklingen.
Tomahawk er ikke et vanlig forsvarsvåpen. Det er et ekstremt langtrekkende angrepsmissil, konstruert for å trenge inn over et annet lands territorium, fly lavt under radarene og ramme mål langt inne i fiendeland. Våpenet kan brukes mot kommandosentraler, militære anlegg og strategisk infrastruktur langt bak fronten.
Forsvarsindustrien kaller det presisjon, avskrekking og strategisk kapasitet. Et mer ærlig språk er at Tomahawk er et mordervåpen. Det er utviklet for å sprenge, ødelegge og drepe når politiske og militære ledere gir ordren.
Norge står ikke utenfor produksjonen.
I Nammos egen produktinformasjon oppgir det amerikanske datterselskapet Nammo Defense Systems Inc. at det produserer en «Tomahawk Fin Deployment Actuator», med delenummer NDS PN 30760-7. Dette er mekanismen som sørger for at missilets finner eller styreflater foldes ut etter utskytning. Komponenten bidrar til at missilet stabiliseres og kan styres mot målet.
Produksjonen er knyttet til Nammos virksomhet i Arizona. Det er ikke dokumentert at akkurat denne Tomahawk-delen produseres på Raufoss. Men det opphever ikke konsernansvaret. Nammo er et norskbasert konsern med hovedkontor på Raufoss, og den norske staten eier 50 prosent av selskapet.
Det er derfor korrekt å slå fast at et norskbasert og halvt statseid våpenkonsern leverer en konkret og navngitt komponent til Tomahawk-programmet.
Samtidig er Norge gjennom Oljefondet medeier i RTX Corporation, konsernet som eier Raytheon, hovedprodusenten av Tomahawk. Ved utgangen av 2025 hadde Oljefondet etter offentlig oppgitte beholdningstall rundt 16,7 til 17,3 millioner RTX-aksjer, tilsvarende omtrent 1,24 til 1,28 prosent av selskapet. Verdien var anslagsvis 30 til 35 milliarder kroner. Norges Banks valutareserver hadde i tillegg RTX-aksjer verdt rundt 508 millioner kroner.
Norge står dermed på begge sider av produksjonslinjen. Gjennom Nammo er staten direkte medeier i et konsern som produserer en Tomahawk-komponent. Gjennom Oljefondet er staten investor i konsernet som eier sluttprodusenten.
Når flere Tomahawk bestilles, kan Nammos ordreinngang vokse. Når RTX tjener mer, kan verdien av Norges investering øke. Dette er krigsøkonomiens brutale virkelighet.
Samtidig forsøker Nammo å bygge et helt annet bilde av seg selv i offentligheten. Selskapet profilerer seg gjennom idrett, barn, unge, fellesskap, prestasjoner og sunne verdier. Nammo opplyser selv at konsernet støtter lokale idrettslag og har støttet både kvinnelandslaget i skiskyting og kvinnelandslaget i hopp. Selskapet har også hatt et mangeårig samarbeid med hopplandslaget, der Nammo-logoen har vært synlig på utøvernes utstyr.
Nammo er også generalsponsor for Raufoss Fotball. Klubben omtaler selskapet som en bærebjelke i markedsarbeidet, og stadion bærer Nammo-navnet. Sponsoratet er knyttet til toppfotball, kvinnefotball, barne- og ungdomsarbeid og klubbens sosiale aktiviteter.
I motorsport har Nammo sponset den norske racerføreren Dennis Hauger. Selskapet har fremhevet at sponsoratet skal gi Nammo større synlighet i USA, med logo på både bil og kjøredress. Bilen ble i 2025 omtalt som «Nammo Dallara», og samarbeidet ble videreført til IndyCar-sesongen i 2026.
Dette er lovlige sponsoravtaler, og idrettslagene gjør i seg selv ikke noe galt ved å ta imot støtte. Pengene kan skape aktivitet, fellesskap og muligheter for barn og unge.
Men vi må våge å diskutere hva sponsoratet gjør med våpenprodusentens omdømme.
Når logoen til et konsern som produserer ammunisjon, rakettmotorer og deler til Tomahawk, plasseres på hoppdresser, skiskytterarenaer, racerbiler og fotballdrakter, skapes det positive assosiasjoner mellom våpenindustrien og noe av det nordmenn er mest glad i.
Barn ser Nammo-navnet på fotballstadion. Familier ser det på idrettsutøvere. Publikum forbinder logoen med gullmedaljer, fart, fellesskap og lokal stolthet, ikke med eksplosjoner, ødelagte bygninger og mennesker som rammes av våpnene.
Etter min mening fungerer dette som sportsvasking av krigsproduksjonen.
Nammo omtaler sponsorvirksomheten som samfunnsansvar. Jeg mener den også bidrar til å gjøre våpenindustrien mer normal, mer folkelig og mindre ubehagelig å snakke om. Den harde virkeligheten i produksjonshallene pakkes inn i idrettsglede, norske flagg og smilende utøvere.
Det er en slående kontrast. På den ene siden produserer et Nammo-selskap en nødvendig mekanisme til et langtrekkende angrepsmissil. På den andre siden bruker konsernet idretten til å bygge tillit, synlighet og et bilde av omsorg for barn, unge og lokalsamfunn.
Dette må vi kunne kritisere uten å angripe idrettsutøverne eller de frivillige. Ansvaret ligger hos konsernledelsen, eierne og den norske staten, som både mottar verdiene fra våpenproduksjonen og nyter godt av den positive omdømmebyggingen.
Tyskland skal etter de offentlig omtalte planene anskaffe og utplassere Tomahawk. Det har også vært diskusjoner om å spre amerikansk våpenteknologi og lisensiert produksjon til flere europeiske land og til Ukraina. Det er foreløpig ikke dokumentert at Ukraina eller Tyskland har fått lisens til å produsere selve Tomahawk, og dette må ikke fremstilles som et vedtatt faktum.
Men utviklingen går tydelig i retning av at langtrekkende våpen og produksjonskompetanse spres til flere land. Dagens allierte kan ikke garanteres å være Norges venner for all framtid. Historien viser at regimer, interesser og allianser kan forandres langt raskere enn våpenlagrene forsvinner.
Et Tomahawk-missil har ingen lojalitet. Det følger koordinatene som programmeres inn.
Norsk statseierskap i Nammo betyr norsk ansvar. Det holder ikke å vise til at komponenten produseres i Arizona, eller at USA bestemmer hvordan det ferdige våpenet brukes. Man kan ikke levere en nødvendig del til et missil, tjene på produksjonen og samtidig hevde at man står utenfor sluttproduktet.
Man kan heller ikke dekke over denne virkeligheten med hoppdresser, skiskytterarenaer, racerbiler og fotballdrakter.
Alt dette er offentlig informasjon. Et halvt statseid norsk konsern deltar i Tomahawk-produksjonen, mens norske statlige penger også er investert i konsernet som eier hovedprodusenten.
Bak idrettsgleden står en industri som produserer våpen for krig.
Det norske folk fortjener å få se hele bildet.
