oss 150 kroner!
Det finnes øyeblikk der det storpolitiske teateret mister manusforfatterne sine, og skuespillerne plutselig begynner å snakke sant fra scenen.
Den verbale kollisjonen mellom USAs utenriksminister Marco Rubio og president Donald Trump i løpet av sommeren 2026 er et slikt øyeblikk. Masken har falt.
Den såkalte «regelbaserte verdensordenen» – dette slitte begrepet som vestlige ledere messer som et hellig mantra – har endelig blitt avslørt for det den hele tiden har vært: den sterkestes rett, forkledd i tynn juridisk ferniss.
Bakgrunnen er nesten komisk i sin grenseløse selvmotsigelse. Den 23. juni 2026 rykket USAs utenriksminister, Marco Rubio, ut under sitt besøk i De forente arabiske emirater og slo fast det som har vært vestlig dogme i generasjoner om at Hormuzstredet er en internasjonal vannvei. Ingen stat har lov til å kreve toll eller avgifter for skip som passerer her. «Det er internasjonal lov. Det er slik det fungerer over hele verden,» forklarte Rubio med opphøyd, moralsk tyngde. Han snakket naturligvis til Iran, som har antydet at de vil kreve gebyrer fra skip som krysser deres sjøterritorium i det trange stredet.
Men bare tre uker senere, den 13. juli, rykket president Donald Trump ut på sosiale medier og i beste sendetid på Fox News med en stikk motsatt marsjordre. USA skal heretter være «The Guardian of the Hormuz Strait» – og for denne «tjenesten» krever presidenten intet mindre enn en 20 prosent avgift på verdien av all last som passerer.
Det blir ikke mer uforfalsket enn dette. Utenriksministeren erklærer at avgifter i stredet er et eklatant brudd på folkeretten. Presidenten erklærer at USA skal kreve nøyaktig de samme avgiftene, bare med et saftigere påslag og med USAs marine som torpedoer.
Det vi er vitne til, er den endelige overgangen fra et hegemoni som i det minste forsøkte å late som om det fulgte felles regler, til et globalt beskyttelsesrederi. Det er mafiaens logikk overført til global skipsfart: «Fin båt du har der. Det ville være synd om noe skjedde med den. Det blir tjue prosent, takk.»
Fra internasjonal lov til beskyttelsespenger
Dette reiser det uunngåelige spørsmålet: Hva er egentlig gjeldende folkerett i Hormuzstredet?
Sannheten er at den juridiske grunnen under stredet har vært gyngende i over førti år. FNs havrettskonvensjon (UNCLOS) fra 1982 slår fast at sjøterritoriet til en kyststat strekker seg 12 nautiske mil ut fra grunnlinjen. Siden Hormuzstredet bare er 21 nautiske mil på det smaleste, overlapper sjøterritoriet til Iran og Oman fullstendig. Det finnes ikke noe «internasjonalt farvann» i stredet; man seiler enten i iransk eller omansk territorium.
Havrettskonvensjonen løste dette ved å innføre prinsippet om «transitpassasje» – en rett til uhindret gjennomfart gjennom stred som brukes til internasjonal navigasjon. Men her kommer den store geopolitiske ironien. USA har, i motsetning til Iran og Oman, aldri ratifisert Havrettskonvensjonen. Det amerikanske Senatet har i alle år nektet å binde seg til internasjonale organer som begrenser amerikansk handlefrihet. Likevel har USA i hele etterkrigstiden opptrådt som havrettens selvoppnevnte overdommer under fanen «Freedom of Navigation».
Iran, på sin side, signerte konvensjonen, men ratifiserte den aldri formelt. De har hele tiden holdt fast på at retten til transitpassasje kun gjelder for stater som faktisk har forpliktet seg til konvensjonen. For ikke-medlemmer som USA gjelder kun den eldre og mer begrensede retten til «uskyldig passasje» – en rett kyststaten kan suspendere dersom deres sikkerhet trues.
Sjørøveri i sanksjonenes navn
Vi trenger imidlertid ikke gå oss vill i de juridiske spissfindighetene, for det er lenge siden de betød noe i praksis. Forfallet i den internasjonale rettsordenen har pågått i årevis, og det er Vesten selv som har ledet an.
Når Storbritannia kaprer tankskip i internasjonalt farvann med henvisning til ensidige «sanksjoner» som kun har gyldighet i britisk nasjonal lovgivning, er det ikke rettshåndhevelse. Det er statlig piratvirksomhet. Når vestlig presse ukritisk adopterer propagandabegreper som «spøkelsesflåte» for å beskrive legitime, suverene staters handel utenom USAs sanksjonsregimer, forsøker de å kriminalisere det som i realiteten er ordinær skipsfart under gjeldende havrett. De dikter opp nye pseudo-juridiske merkelapper for å legitimere at imperiet tar seg til rette på verdenshavene.
Nå topper Trump det hele ved å kreve eiendomsrett og skatteoppkreving i et strede der USA ikke eier en eneste kvadratkilometer sjøterritorium.
Reaksjonene lot ikke vente på seg. Den iranske utenriksministeren Abbas Araghchi var raskt ute med å påpeke det absurde i Trumps utspill på plattformen X, der han ironisk ga Trump rett: «Ja, den som sikrer stredet bør kompenseres. Og ettersom det er Iran som historisk og geografisk gjør denne jobben, tar vi gjerne imot pengene – men vi skal være langt rimeligere enn 20 prosent.»
Det norske knefallet
Det mest deprimerende i dette skuespillet er den norske serviliteten. Da Iran tidligere i denne konflikten ble utsatt for angrep, nektet den norske regjeringen konsekvent å bruke ordet «fordømme». Men da det ble reist trusler om at Hormuz-stredet kunne bli stengt, rykket UD umiddelbart ut med de aller sterkeste fordømmelser.
For norske myndigheter er folkeretten og suverenitetsprinsippet underordnet; det eneste som virkelig teller, er å holde imperiets forsyningslinjer åpne og lystre signalene fra Washington.
De norske elitene heier på den «regelbaserte orden» når imperiet dikterer den, men forholder seg daddelstille når herren i Washington oppfører seg som en landeveisrøver.
Makt er rett
Det er på tide å kalle en spade for en spade. Den «regelbaserte verdensorden» har aldri handlet om regler. Det har vært et ideologisk røykteppe designet for å disiplinere utfordrere av det vestlige hegemoniet, mens hegemonen selv har stått fritt til å bombe, sanksjonere, kapre og invadere etter eget godtbefinnende.
Når den amerikanske administrasjonen nå åpenlyst krangler om hvorvidt stredet skal være en fri, internasjonal ferdselsåre eller et amerikansk-kontrollert bomveiprosjekt med 20 prosent toll på verdi av lasten, er all anstendighet borte. Det er den nakne imperialismen som står igjen.
Spørsmålet fremover er ikke hvem som har folkeretten på sin side. Folkeretten er for lengst lagt i graven, spadd over og glemt av de samme kreftene som hevdet de forsvarte den.
Spørsmålet som gjenstår er langt mer brutalt og ærlig. Hvem har den faktiske, militære makten til å stenge – og åpne – Hormuzstredet?
Svaret på det vil definere de neste tiårene. For i den nye tidsalderen er det ikke lenger noen som later som. Might Makes Right.
Steven Crozier
