oss 150 kroner!
«Ingen problemer» slo Norges ernæringselite fast da de utredet transfett i 1979. Mens 10.000 nordmenn døde i året av hjertesykdom, lot ekspertene fettindustrien frikjenne seg selv.
Av Lars Magne Sunnanå, først publisert på hans Substack.
317.327. Så mange nordmenn ble registrert døde av hjerteinfarkt eller annen iskemisk hjertesykdom i de tre tiårene infarktepidemien var på sitt høyeste i Norge, i perioden 1960 til 1990.
Det var en epidemi som kom – og som senere forsvant.
Dette nyhetsbrevet har gjentatte ganger forsøkt å vise hvorfor søkelyset burde vært rettet mot margarinen i jakten på forklaringen på alle disse infarktene.
Det er nesten bemerkelsesverdig hvor lite oppmerksomhet saken har fått.
Funn i arkivene
Men nylig kom jeg over en utredning jeg hittil ikke hadde lest.
Nå skal vi se hvordan margarinen slapp unna da professor og senere UiO-rektor Kaare Norum ble satt på saken.
Det skjedde i utredningen “Animalsk fett i norsk kosthold”, publisert i 1979.
På dette tidspunktet er den norske infarktepidemien nær toppen:
Årlig registreres det omtrent 10.500 dødsfall som følge av hjerteinfarkt og annen iskemisk hjertesykdom på slutten av 70-tallet.
Det er nesten 30 nordmenn om dagen.
En utredningskomité med blant andre Kaare Norum, Nicolay Eeg-Larsen og Marit Eggen Øgrim var Norges faglige spydspisser i kampen mot infarktene.
I sine kapitler skriver Norum at det hele trolig skyldes at nordmenn spiser for mye fett.
«Problemene kommer fram der det er et samlet stort forbruk av fett”, skriver han.
Og slår fast at «det er ikke mulig å blinke ut noen enkelt fettsyre eller enkelt fettkilde (smør, margarin, olje) som den “egentlige” årsak.»
At det er margarin som er den klart viktigste grunnen til at nordmenn spiser mer fett enn før, og at denne margarinen er stappfull av industrielt, delvis hydrogenert marint fett, vekker ikke spesiell oppsikt.
(I et avsnitt hevdes det underlig nok at nordmenn uten problemer spiste hydrogenert marint fett under 2. verdenskrig, en påstand som fremstår pussig siden tilgangen på dette fettet og forbruket av margarin stupte i krigsårene):
Margarinen kunne altså ikke “blinkes ut” som den “egentlige” årsak.
Transfett? “Ingen problemer”
På denne tiden var det kjent at det delvis hydrogenerte fettet fra hval, sild og lodde, som margarinen var full av, innheholdt store mengder transfettsyrer.
Men Norum tror ikke det kan være forklaringen.
Han skriver: “I de konsentrasjoner som i dag forekommer i norsk kosthold og som man kan forutsette vil forekomme i norsk kosthold, synes trans-fettsyrene ikke å ha spesielle ulemper”.
I en annen passasje: “I norsk kosthold i dag medfører trans-fettsyrene sannsynligvis ingen problemer”.
Ingen problemer, ingen ulemper?
Bortsett fra dette:
I avsnitt 3.5.2.1 løfter Norum likevel frem en potensiell bombe for folkehelsen.
LES OGSÅ Myndighetenes dårlige ernæringsråd i 100 år
Det handler om såkalte prostaglandiner – stoffer som dannes og virker lokalt i organer og i blodårene våre.
Prostaglandin-varianten prostacyklin fungerer omtrent som en teflon-spray og blodfortynner i blodårene. Den er derfor livsviktig for å unngå dannelse av nettopp blodpropp og infarkter.
Flere prostaglandiner og beslektede signalstoffer dannes fra arakidonsyre, som kroppen blant annet kan lage fra linolsyre.
Kunne transfett hindre denne livsviktige prosessen?
“Det synes (…) som om trans-fettsyrene med flere dobbeltbindinger til en viss grad hemmer den normale syntesen av forstadene til prostaglandinene”, skrev Norum og komiteen urovekkende.
Her har vi altså en mekanisme som kunne gitt grunn til alvorlig uro for det nye og industrielle fettet i norsk kosthold – midt under en eksplosiv bølge av hjerteinfarkt i befolkningen.
Gjennom andre halvdel av 1900-tallet fylles gravplassene opp over hele landet – ofte av menn og fedre i sin beste alder.
Så blir våre fremste eksperter kjent med en mulig mekanisme.
Kirkeklokkene ringer.
Men det gjør ikke alarmen.
I Norums 1979-rapport blir bekymringene for den livsviktige prostacyklin-funksjonen i stedet avdramatisert.
For så lenge transfettet kombineres med rikelig av essensielle fettsyrer, altså råstoffet til prostaglandindannelsen, mente Norum og komiteen at transfettsyrene ikke synes “å ha noen betydning”:
Men hvem var kilde for denne opplysningen?
En studie fra Houtsmuller, 1978.
Han er ingen hvem som helst i debatten om margarin og helse.
UMT Houtsmuller var nemlig en av de mest sentrale forskerne i Europas ubestridte margaringigant og medeier i norske Mills: Unilever i Nederland.
Kaare Norum, Nicolay Eeg-Larsen og Marit Eggen Øgrim lar altså Unilevers forskning berolige om transfettet på dette potensielt helt avgjørende punktet for folkehelsen.
Houtsmullers artikkel er et mesterstykke i industrielt selvforsvar.
I nærmest ugjennomtrengelig vitenskapelig prosa peker han på en annen studie som ifølge ham viser at de fleste transfettsyrene i margarinen ikke saboterer produksjonen av prostaglandiner.
Men denne studien, som var på rotter, varte bare i seks uker.
Houtsmuller brukte dermed et kortvarig forsøk på rotter for å avkrefte mulige langvarige effekter hos mennesker.
Og hvem sto bak forsøkene Unilever og Houtsmuller viste til for å avfeie prostacyklin-bekymringene?
Ingen ringere enn selskapet som i praksis fant opp industrielt transfett og bygget opp et milliardimperium på produktet, amerikanske Procter & Gamble:
I sin artikkel konkluderer Houtsmuller klokkerent at transfettet industrien lager til menneskeføde er så godt som uproblematisk – så lenge kosten ellers hadde tilstrekkelig med essensielle fettsyrer:
“Provided sufficient linoleic acid is present in the diet, adverse effects – compared with saturated or monounsaturated fatty acids – are not to be expected from trans fatty acids such as may arise during partial hydrogenation for human consumption”.
Og dette var altså godt nok for nestorene i norsk ernæringsforskning i 1979.
At linolsyre utlignet de negative effektene av transfett skulle bli en forsvarslinje for Unilever og industrien helt til transfett gikk av moten på 90-tallet.
Så sent som i 1989 fastholdt Unilever og konsernets forskningsinstitutt at transfett ikke forstyrret prostaglandin-syntesen (i rotter) så lenge inntaket av linolsyre var tilstrekkelig – den samme argumentasjonen som overbeviste Norum i 1979.
LES OGSÅ Fettsyrer og prostatakreft
Kamp mot industrien
Debatten om transfettets virkning på prostaglandiner ble langt på vei en dragkamp mellom Unilevers forskningsinstitutt på den ene siden – og enkeltforskere som den amerikanske fettforskeren Fred Kummerow på den andre.
Han hadde advart mot transfett i maten siden 1957, da han i en artikkel dokumenterte at menneskelig vev fra 24 obduksjonsprøver inneholdt transfettsyrer.
I 1968 klarte han nesten å overbevise den toneangivende American Heart Association til å skrive i sine kostråd at margarin med transfett ikke reduserte kolesterolet.
Den kunne kanskje blitt begynnelsen på et veiskille i vestlig ernæringspolitikk.
Men det ble bare nesten.
Makulerte margarin-kritikk
For etter påtrykk fra de amerikanske margarinprodusentenes interesseorganisasjon, Institute of Shortening and Edible Oils, fjernet American Heart Association margarin-torpedoen fra sine anbefalinger.
150.000 ferdig trykte brosjyrer med Kummerows formulering ble sendt til resirkulering!
Kummerow hadde likevel den fordelen at han kunne holde på svært lenge med sin forskning.
Han ble nemlig 102 år gammel før han døde i mai 2017, selv på en diett med både kjøtt og egg stekt i smør.
I 2007, i en alder av 93, viste han i en artikkel at prostaglandinsyntesen ble svekket på cellenivå selv i nærvær av linolsyre (omega 6).
“Transfett hemmet syntesen av arakidonsyre fra linolsyre, selv når det var rikelig med linolsyre tilgjengelig”, sa Kummerow i en artikkel i 2009.
I 2013 viste han at vanlige amerikanske margariner hadde et transfettinnhold som kunne tilsvare en reduksjon i prostacyklin-produksjonen på 35-54 prosent.
Kummerow seiret, men bare delvis
Som vi skal se nærmere på i et senere nyhetsbrev, ble transfettet på 90-tallet vevet inn i den rådende fortellingen om LDL-kolesterol som forklaring på hjerte-epidemien.
Nederlandske forskere, i samarbeid med Unilever, kom på nittitallet frem til at transfett økte LDL-kolesterol og senket HDL-kolesterol. I USA fant Harvard-toppen Walter Willett assosiasjoner mellom transfett og hjertesykdom i sine epidemiologiske data.
I Norge og Europa ble transfettet raskt fjernet fra margarinen.
Pussig nok falt forekomsten av hjerteinfarkt i Norge og Danmark kraftig etter at transfettet var fjernet.
I USA tok utskiftingen av transfett noe lenger tid.
Men før han døde som 102-åring, fikk Fred Kummerow oppleve at USAs myndigheter omsider vendte seg mot transfettet.
En mer enn 60 år lang kamp ble kronet med seier.
Men bare delvis.
For det var ikke Kummerows mekanismer som stjal overskriftene da transfettet havnet i skammekroken, men virkningen på LDL-kolesterolet, som Kummerow ikke var nevneverdig opptatt av.
Leddgikt-medisinen som ga hjerteinfarkt
Så hvor viktig var egentlig prostacyklin-effekten, som Kummerow holdt fast ved til sin død og som Norum la i skuffen i 1979?
Svaret får vi kanskje aldri.
Men på begynnelsen av 2000-tallet fikk verden et annet eksempel på hva som skjer når dannelsen av prostacyklin hemmes og prostaglandin-balansen utfordres.
Fra 1999-2004 opplevde verden en bølge av hjerteinfarkt. Denne gang blant pasienter som hadde fått det lovende legemiddelet Vioxx.
Vioxx dempet betennelser og smerter ved å hemme virkningen av enzymet COX-2.
COX-2 er et sentralt enzym i produksjonen av prostaglandiner, blant dem prostacyklin.
LES OGSÅ Matvarer – menneskets energikilde
Mens transfett hindrer omdannelsen av linolsyre til arakidonsyre, råstoffet for prostacyklin, virker Vioxx lengre nede i den samme kjeden: Den hindrer at arakidonsyren kan videreforedles til prostacyklin.
Vioxx reduserte prostacyklin-dannelsen med rundt 50%.
Og her ble effekten godt dokumentert: Forekomsten av hjerteinfarkt doblet seg blant pasientene som brukte legemiddelet.
Den amerikanske Food and Drug Administration estimerte senere at Vioxx hadde forårsaket rundt 88 000 hjerteinfarkt i USA på fem år, 38 000 med dødelig utfall.
I september 2004 ble legemidlet trukket fra markedet.
“Det var egentlig synd”
Vioxx-skandalen utløste ikke noen større debatt om også transfettet kunne ha ført til lignende infarkter gjennom 1900-tallet.
Fortsatt er det diskusjonen om LDL-kolesterol og mettet fett som dominerer i fagtidsskrift og aviser. Transfett vies i beste fall rollen som en skummel, men fortsatt mindre viktig skurk i det store bildet.
I Norge ble det på 70-tallet forsket litt på fettavleiring og arrdannelser i hjertet hos rotter og mennesker som spiste delvis herdet marint fett.
Pengene kom fra den norske fettherdingsindustrien.
Men dette skulle vise seg å være et blindspor. Og etter at en positiv rapport om det marine fettet var fremlagt i Roma i 1977, sa industrien seg fornøyd og stanset videre forskning.
Norge stanset dermed forskning på farene ved herdet fiskefett fordi fettherdingsindustrien ikke ville finansiere det videre arbeidet.
I mellomtiden økte hjerteinfarktene: Først i 1987 kom toppen. Da døde nærmere 12 000 nordmenn av iskemisk hjertesykdom.
I våre dager, som på begynnelsen av 1950-årene, er tallet nærmere 3000.
Som Kaare Norum skrev i en erindringstekst i 2014: Bevilgningene fra industrien til Bremers forskning om fettsyreomsetningen ble derfor avsluttet brått. Det var egentlig synd. Senere viste det seg nemlig at herdet fett hadde andre uheldige egenskaper. Under herdingen skapes såkalte trans-fettsyrer, og inntak av disse kan føre til markert øking av hjerte- og karsykdommer.
At Norum selv konkluderte i 1979 at transfettet i norsk kosthold sannsynligvis medførte “ingen problemer”, eller ikke hadde “spesielle ulemper”, kom ikke med i akkurat disse erindringene.
NVLF-utredningen er hentet fra Nasjonalbibliotekets digitale arkiver. Jeg har laget en digitalisert Google Doc-versjon (uten kurver og diagrammer) som kan leses eller lastes ned her.
Denne artikkelen ble publisert av Helsemagasinet.
