oss 150 kroner!
«I Neiden i Sør-Varanger er et minnesmerke over sovjetiske soldater blitt utsatt for grovt hærverk. Hendelsen føyer seg inn i en europeisk bølge av angrep på monumenter over Den røde armé. Soldater som døde i kampen mot nazismen behandles nå som politiske mål».
Vandaliseringen av minnesmerket over sovjetiske soldater i Neiden er ikke en enkelthendelse. Den inngår i et mønster som brer seg over hele Vest-Europa. Krigsminnesmerker over sovjetiske soldater blir vandalisert, fjernet eller politisk delegitimert. Også i Norge ser vi nå tegn til den samme utviklingen.
Neiden er ei lita bygd i Sør-Varanger kommune i Finnmark, langs E6 ved Neidenelva, rundt 40 kilometer vest for Kirkenes. Her står et minnesmerke reist i 1994 på 50-årsdagen for frigjøringen av Øst-Finnmark. Monumentet ble reist av norske organisasjoner og lokale initiativ for å hedre sovjetiske soldater som falt i kamp mot den nazistiske okkupasjonsmakten i 1944.
På minnesmerket står navnene på soldater fra Den røde armé som ble drept og gravlagt i Neiden. De kom fra ulike deler av Sovjetunionen, inkludert Ukraina. De døde langt hjemmefra under kampene som førte til at Øst-Finnmark ble frigjort fra tysk kontroll.
Likevel er dette minnesmerket nå blitt utsatt for grovt hærverk. Navneplater er slått ned, trolig ved hjelp av snøscooter. Dette er ikke tilfeldig vandalisme. Det er et politisk motivert angrep på historisk minne som gjøre frigjørerne til fiender.
Den samme typen hendelser skjer nå over store deler av Europa. I flere land er sovjetiske krigsmonumenter blitt revet ned eller fjernet etter politiske beslutninger. Andre steder blir de vandalisert eller utsatt for kampanjer som forsøker å fremstille dem som propaganda.
Dette er ikke bare historieløst. Det er moralsk forfall.
Frigjøringen av Øst-Finnmark i 1944 er en udiskutabel del av norsk historie. Sovjetiske styrker presset de tyske okkupasjonsstyrkene ut av området etter harde kamper. Mange sovjetiske soldater døde i denne offensiven. Uten denne militære operasjonen ville krigen i Nord-Norge sannsynligvis ha vart lenger, med enda større ødeleggelser for sivilbefolkningen.
Lokale innbyggere i Kirkenes, Pasvik og Neiden kjenner denne historien. De vet at sovjetiske soldater krysset Neidenelva under ild, at de samarbeidet med lokalbefolkningen og at mange av dem falt i kamp mot nazismen. Minnesmerkene i Finnmark er derfor ikke symboler på dagens geopolitikk. De er konkrete historiske markører over en frigjøring som faktisk fant sted.
Også andre steder i Norge har sovjetiske krigsminner blitt utsatt for vandalisme. Minnesmerket på Saltfjellet, som hedrer sovjetiske krigsfanger som døde under byggingen av veien over fjellet under tysk okkupasjon, har flere ganger blitt utsatt for skadeverk. Disse fangene var mennesker som ble tvunget til slavearbeid under brutale forhold. Hundrevis døde av sult, kulde og mishandling.
Å angripe slike minnesmerker er ikke bare politisk protest. Det er en direkte fornærmelse mot mennesker som døde som ofre for nazismen. Rent hærværk.
Det mest alvorlige er likevel klimaet som gjør dette mulig. I deler av norsk offentlighet har det de siste årene vokst frem en retorikk der sovjetiske krigsminner omtales som politiske symboler som bør problematiseres eller fjernes. Når historiske monumenter fremstilles som propagandaobjekter, skapes et klima der vandalisme fremstår som legitim handling.
Dette er farlig.
De sovjetiske soldatene som døde i Finnmark i 1944 hadde ingen forbindelse til dagens konflikter. De var unge menn sendt i krig mot Hitlers Tyskland. De døde i en kamp som også Norge var en del av. Uten deres innsats ville frigjøringen av Øst-Finnmark sett helt annerledes ut.
Å angripe deres minnesmerker er ikke et oppgjør med politikk. Det er et oppgjør med historien.
Norge har tradisjonelt behandlet krigsgraver og minnesmerker med respekt uavhengig av nasjonalitet. Tyske soldatgraver blir vedlikeholdt. Allierte minnesmerker blir beskyttet. Sovjetiske krigsgraver og monumenter burde selvfølgelig behandles med den samme respekten.
Når det i stedet oppstår en stemning der disse minnesmerkene blir mål for vandalisme og politisk demonisering, sier det noe ubehagelig om hvor raskt historisk hukommelse kan forvitre.
Det er lett å føre symbolkrig mot stein og bronse. Det er langt vanskeligere å møte historiske fakta.
Fakta er enkle. Sovjetiske soldater frigjorde deler av Norge i 1944. Mange av dem døde her. De ligger begravet i norsk jord.
Minnesmerkene som står i Finnmark og andre steder i landet er ikke propaganda. De er gravminner over mennesker som døde i kampen mot nazismen.
Når slike monumenter blir vandalisert, er det ikke bare stein som ødelegges. Det er respekten for historien som slås i stykker.
