oss 150 kroner!
Det som nå skjer i krigen mot Iran er ikke bare en geopolitisk konflikt. Det er et brutalt eksempel på hvordan USA igjen opptrer som en uansvarlig makt som setter hele verden i brann, og deretter forventer at andre skal rydde opp.
La oss være ærlige: Dette handler ikke om forsvar. Det handler ikke om sikkerhet. Det handler om makt, kontroll og en politisk elite i Washington som igjen og igjen velger krig som første alternativ.
Hvordan kunne det bli slik at en amerikansk president uten tydelig konsekvensanalyse kan eskalere en konflikt som truer global stabilitet? Svaret er ubehagelig, men nødvendig å si høyt: Presidenten er ikke alene. Han er omgitt av og avhengig av et system som belønner krig.
Bak beslutningene finner vi et tett samspill mellom militæret, etterretningstjenester, våpenindustrien, politiske og religiøse miljøer som alle har interesser av fortsatt konflikt. Dette er ikke en løs påstand, det er en struktur som har utviklet seg over flere tiår. Når krig gir kontrakter, innflytelse og geopolitisk kontroll, blir fred et dårligere alternativ for dem som sitter nærmest makten.
Resultatet ser vi nå.
USA tar initiativ til angrep. USA eskalerer. Men når konsekvensene kommer, når regioner destabiliseres, når millioner av mennesker rammes, da er det plutselig Europa og allierte land som må håndtere kaoset. Flyktningkriser, økonomisk uro og sikkerhetspolitiske spenninger blir eksportert videre.
Dette er ikke lederskap. Det er ansvarsfraskrivelse på globalt nivå.
Historien har allerede gitt oss advarsler. Før invasjonen av Irak i 2003 ble verden servert påstander om masseødeleggelsesvåpen. Disse påstandene ble brukt til å rettferdiggjøre en krig som i ettertid står igjen som en av de mest katastrofale politiske beslutningene i moderne tid.
Midt i dette sto Hans Blix. En god menings-alliert venn, ytterst erfaren og nøktern fagperson som ikke fant bevis for det USA hevdet. Han ba om mer tid. Han ba om fakta. Han ble ignorert.
Blix har senere pekt på hvor farlig det er når politiske beslutninger tas på sviktende eller manipulerte premisser. Det han opplevde den gangen, bør i dag fungere som en advarsel. I stedet ser vi at mønsteret gjentar seg.
Fortellingen bygges opp. Trusselbildet forsterkes. Handlingen kommer først. Begrunnelsene tilpasses etterpå. Og igjen står verden igjen med konsekvensene.
Det mest alvorlige er ikke bare selve krigen, men normaliseringen av denne måten å drive politikk på. Når militærmakt blir et standardverktøy, og når internasjonale regler settes til side så fort de står i veien, er vi på vei inn i en farlig utvikling.
Så hvem står egentlig bak?
Det er ikke ett navn. Det er et system av makt og interesser som trekker i samme retning. Et system som påvirker, presser og former beslutninger. Et system som gjør det lettere å starte kriger enn å stoppe dem. Presidenten i USA bærer ansvaret, men han opererer innenfor en struktur som i praksis premierer eskalering. Det gjør ikke situasjonen mindre alvorlig, det gjør den verre. For det betyr at dette ikke er et enkeltstående avvik. Det er en gjentakende modell.
Krigen mot Iran viser hvor langt dette har gått. Angrep på energiinfrastruktur, risiko for regional storkrig og globale økonomiske konsekvenser blir behandlet som akseptable bivirkninger. Samtidig forventes det at allierte skal stille opp, betale prisen og forsvare beslutningene politisk.
For Norge og Europa burde dette være et varsko. Vi bør ikke akseptere en rolle der vi følger etter, betaler regningen og håndterer konsekvensene av beslutninger vi ikke kontrollerer? Hvor lenge skal lojalitet veie tyngre enn selvstendig vurdering?
Det er på tide å si det som det er: USAs rolle som verdenspoliti har utviklet seg til noe langt farligere enn stabilitet. Det har blitt en drivkraft for ustabilitet.
Og hvis ikke denne utviklingen utfordres, vil historien gjenta seg igjen og igjen, med nye konflikter, nye begrunnelser og de samme ødeleggende resultatene.
Spørsmålet er ikke lenger bare hva USA gjør. Spørsmålet er hvorfor resten av verden fortsatt lar det skje.
Bilde: I et av mange møter sammen med Hans Blix som om et par år fyller 100 år. Han mente klar at et land kan ikke bombes til demokrati. Han hadde rett i det om vi ser tilbake på de mange krigene som har startet nettopp slik.
