oss 150 kroner!
Stortingets vedtak om å gjøre metanreduserende fôrtilsetning, som Bovaer, frivillig i stedet for et krav for husdyrtilskudd i 2025-avtalen, utfordrer EUs klimapolitikk og FNs bærekraftsmål, samtidig som det setter merking på dagsordenen.
EU satser tungt på teknologi for å redusere utslipp fra landbruket.
Norsk skroting av kravet vil sees på som mindre offensivt enn EUs retning, hvor metanreduksjon blir stadig strengere regulert.
Det vil skape avvik i forventet klimaoppnåelse sammenlignet med EU-land.
Da EØS-avtalen ble signert i 1992, var landbrukspolitikken (CAP) og fiskeripolitikken i EU holdt utenfor for å sikre nasjonal kontroll over disse ressursene og virkemidlene.
Det som har endret seg fundamentalt siden 1992, er at klimapolitikken har blitt det nye overbygget som «henter inn igjen» landbruket i EØS-samarbeidet.
Miljø og klima er nå EØS-relevant.
Selv om vi styrer tilskuddene til bonden selv (som husdyrtilskuddet), er de overordnede rammene for utslipp regulert gjennom Protokoll 31 i EØS-avtalen.
Klimaavtalen med EU (2019) er den viktigste endringen. Gjennom denne avtalen ble Norge en del av EUs innsatsfordelingsforordning (ESR).
Den setter bindende tak for utslipp fra sektorer som transport, bygg og landbruk.
EØS dikterer ikke hvordan vi skal støtte bonden (landbrukspolitikk), men EØS dikterer hvor mye metan og CO2 landbruket kan slippe ut (klimapolitikk).
Traktoren er kanskje det tydeligste eksempelet på at det gamle skillet mellom «nasjonal landbrukspolitikk» og «EØS-relevant klimapolitikk» har gått i oppløsning.
Protokoll 31 og EUs tekniske produktkrav styrer nå i praksis maskinparken på gården.
Vi bestemmer ikke over traktoren selv heller.
Stortingets vedtak nylig om å skrote særnorske klimamål, endrer ingenting på det faktum at teknologiflyten og utslippskravene i landbruket fortsatt styres fra Brussel.
Ved å gjøre fôrtilsetning frivillig,
samtidig som traktoren må bli utslippsfri, legger Stortinget i realiteten et enda større press på at landbruket må ta kuttene gjennom maskinparken (traktoren) fremfor gjennom biologiske prosesser (ku-rapen).
Protokoll 31 og «Klimaavtalen» med EU:
Norge har inngått en bindende avtale om å delta i EUs klimaregelverk (2021–2030).
Dette skjer gjennom Protokoll 31 i EØS-avtalen.
Denne avtalen deles inn i tre pilarer, hvor landbruket er direkte berørt av én:
-Innsatsfordelingsforordningen (ESR).
Her har Norge forpliktet seg til å kutte utslipp i ikke-kvotepliktig sektor (transport, bygg, avfall og landbruk).
Norge skal redusere utslippene i disse sektorene med 50 % innen 2030 sammenlignet med 2005.
Når Stortinget gjør metanreduserende fôr frivillig, fjerner de ett av de mest effektive tekniske virkemidlene for å nå målene i ESR. Hvis frivilligheten fører til lavere bruk, må kuttene tas et annet sted.
– enten ved redusert antall dyr eller strengere kutt i transport/bygg.
Selv om landbrukspolitikk formelt er nasjonalt, styres kapital og investeringer i økende grad av EUs taksonomi for bærekraftig finans.
Banker og investorer krever dokumentasjon på utslippskutt for å gi gunstige lån til landbruket.
Hvis Norge legger seg på en linje som oppfattes som mindre ambisiøs enn EUs (hvor metanhemmere er en sentral del av strategien), vil norske bønder og næringsmiddelindustri møte utfordringer i det europeiske markedet, eller få dårligere lånebetingelser.
Det blir litt sånn «frivillig tvang.
Selv om vi er bundet av utslippsmålene via Protokoll 31, har Norge -enn så lenge- frihet til å velge hvilke tiltak vi bruker for å nå målene.
Vi kan velge bort fôrkravet, men vi kan ikke velge bort selve utslippsmålet.
Per i dag finnes det ikke et felles EU-krav om at alle bønder må bruke metanreduserende fôr.
Reguleringen skjer i stedet gjennom nasjonale utslippsmål og markedskrav, snarere enn direkte påbud til den enkelte bonde.
Når jeg snakker om at det reguleres «stadig strengere», refererer jeg til tre hovedmekanismer:
-Bindende utslippstak (Innsatsfordelingen)
Gjennom EUs innsatsfordelingsforordning (ESR) har hvert land fått tildelt et årlig «utslippsbudsjett».
For hver år som går mot 2030, krymper dette budsjettet. Hvis et land ikke når målene (f.eks. fordi fôrtiltak ble frivillige og uteble), må de kjøpe utslippskvoter fra andre land.
Dette presser nasjonale myndigheter til å innføre strengere insentiver eller krav etter hvert som tidsfristen nærmer seg.
-Fra frivillighet til økonomisk tvang i markedet:
Selv om staten ikke påbyr fôret, gjør meierier og slakterier det i økende grad for å møte EUs krav til bærekraftrapportering.
Store selskaper som Arla og Valio ruller ut bruk av metanhemmere (som Bovaer) i sine leverandørkjeder for å kunne markedsføre melken som mer klimavennlig.
Bønder som velger det bort, kan risikere lavere pris for produktene eller tap av markedstilgang hos de største aktørene.
Så har du rosinen i pølsa:
-EUs nye metanforordning (2024).
EU vedtok i 2024 sin første dedikerte metanforordning.
Foreløpig retter denne seg mest mot energisektoren (olje, gass og kull) med strenge krav til måling og lekkasjestopp.
EU har imidlertid varslet at landbruket står for tur for lignende overvåkings- og rapporteringskrav, noe som vil gjøre det vanskeligere å «skjule» manglende tiltak i sektoren.
Selv om landbruket historisk har vært skjermet for de tøffeste utslippskravene, er den politiske og juridiske «skruestikken» nå i ferd med å strammes til på flere nivåer.
Dette skjer gjennom:
-Revisjon av utslippstakene (ESR):
Målene for 2030 er nylig oppjustert.
For mange EU-land betyr dette at de ikke lenger kan nå målene sine bare ved å kutte i transport og bygg. De må også ta med landbruket for å unngå enorme bøter eller kjøp av dyre kvoter fra naboland.
Industrimisjonsdirektivet (IED) – «Kuvarsel»:
Dette er et av de mest debatterte tiltakene i EU de siste årene.
EU har nylig utvidet dette direktivet til å omfatte flere og mindre husdyrbruk enn før.
Utvidelsen av Industriutslippsdirektivet (IED) representerer et fundamentalt skifte i hvordan myndighetene ser på landbruket: fra å være en distriktspolitisk matprodusent til å bli behandlet som en miljøforurensende industri.
Selv om mange norske bruk er mindre enn grenseverdiene som finnes i dag, så er retningen satt. Ved å definere storfeproduksjon som industri har man åpnet døren for at disse terskelverdiene kan senkes i fremtidige revisjoner.
Dette skaper en absurd situasjon:
I dag vedtok Stortinget at det ikke skal være et krav om Bovaer for å få tilskudd (gulrot).
I morgen kan EU-regler (IED) tvinge de største gårdene til å bruke nøyaktig de samme stoffene gjennom utslippstillatelsene (pisk).
Dette viser hvor begrenset det nasjonale handlingsrommet faktisk er når EØS-regelverket ruller inn over landbrukssektoren.
-Krav om «Carbon Farming» og sertifisering:
EU jobber med et rammeverk for sertifisering av karbonfjerning.
Landbruket skal i fremtiden kunne få betalt for å kutte utslipp (f.eks. metanreduserende fôr) eller lagre karbon.
Når dette systemet er på plass, vil EU sannsynligvis koble landbruksstøtten (CAP) enda tettere til dokumenterte utslippskutt.
Du får ikke full støtte hvis du ikke kan dokumentere at du bruker metanreduserende tiltak.
-Metanstrategien (Methane Strategy).
EU har en egen strategi for å redusere metanutslippene med minst 30 % innen 2030 (Global Methane Pledge). Siden landbruket står for over halvparten av EUs metanutslipp, har EU-kommisjonen varslet at de vil vurdere:
-Lovpålagt rapportering av metanutslipp på gårdsnivå.
-Eget regelverk for metan fra husdyr, lignende det de nettopp innførte for energisektoren.
Hva betyr dette for Stortingets vedtak?
Når Stortinget sier nei til et krav nå, skaper det kun et tidsbegrenset pusterom for norske bønder.
Siden Norge er knyttet til EUs klimamål via Protokoll 31, vil vi møte de samme kravene til sluttresultat som EU-landene.
Hvis EU innfører krav gjennom forordninger som anses som «EØS-relevante» (for eksempel knyttet til miljøstandarder eller merking av mat), vil Norge bli tvunget til å innføre dem senere likevel, uavhengig av hva Stortinget vedtok i feks 2024.
Stortingets vedtaks-stunt om å skrote det særnorske målet om 55 % kutt innen 2030 endrer ikke de juridiske forpliktelsene Norge har overfor EU.
Klimaavtalen med EU via Protokoll 31 står fast.
Det er i stor grad en politisk manøver som fjerner en «hjemmelaget» pisk, der landbruket fortsatt står overfor den samme knallharde EU-veggen.
Vedtaket er derfor ikke et tegn på at vi står fritt fra EU, men heller et tegn på at Stortinget velger å ta den politiske og økonomiske støyten det medfører å fjerne et upopulært klimatiltak.
Med Protokoll 31, er vi i dag låst til EUs mål.
Hvis EØS-avtalen ble sagt opp, ville Innsatsfordelingsforordningen (ESR) – som er selve motoren i det felleseuropeiske klimasamarbeidet – falt bort for Norges del.
Norge ville sluppet de årlige utslippsregnskapene der vi må stå til rette for EU hvis landbruket ikke leverer.
Vi kunne vedta at «i Norge prioriterer vi matsikkerhet, dyrevelferd og beitebruk over metankutt via kjemikalier», uten at dette ville utløst økonomiske straffegebyrer eller krav om kjøp av utslippskvoter fra andre EU-land.
-Uten EØS ville det vært opp til Stortinget alene å avgjøre om en gård med 50 kuer skal kalles en «familiegård» eller en «industriinstallasjon».
-Vi ville ikke vært forpliktet til å implementere Industriutslippsdirektivet (IED).
-Vi kunne ha satt helt egne krav til dyrevelferd og miljøtiltak som passet topografien i Norge, i stedet for å følge standarder (BAT) som er utviklet for enorme industribruk på kontinentet.
Uten EØS ville vedtaket på Stortinget vært slutten på saken.
Nå er det i stedet bare en omgang i en lengre kamp mot et EU-regelverk som ruller videre uansett hva norske politikere måtte mene om Bovaer.
Ved å tre ut av EØS ville «klimapisken» fra EU forsvunnet. Da ville debatten om Bovaer i Norge utelukkende handlet om vår egen moral og våre egne politiske mål, ikke om juridiske forpliktelser til et felleseuropeisk utslippsregnskap.
Siri Hermo
