oss 150 kroner!
I denne samtalen med Glenn Diesen forklarer Mike Benz USAs bruk av «soft power» som en sofistikert strategi for utenlandsk innblanding. Benz presenterer National Endowment for Democracy (NED) som et moderne, offentlig finansiert verktøy som erstatter tidligere CIA-operasjoner, men med et tynt slør av transparens. Dette systemet er designet for å påvirke sivilsamfunn i andre land under dekke av å fremme demokrati, mens det i realiteten tjener amerikanske geopolitiske interesser.
Benz sporer denne utviklinga tilbake til etterkrigstida. Fra 1940-tallet og gjennom 1970-tallet overtok CIA mye av ansvaret for påvirkning etter Office of War Information. Under den kalde krigen brukte CIA frontorganisasjoner for å infiltrere media, fagforeninger, universiteter og kulturliv i strategisk viktige land, alt for å motvirke kommunismen. Dette ga USA det som kalles plausibel fornektelse, siden operasjonene ikke kunne knyttes direkte til regjeringa. Et tidlig eksempel var intervensjonen i det italienske valget i 1948, der CIA samarbeidet med mafiaen, Hollywood og katolske veldedighetsorganisasjoner for å hindre en kommunistisk seier.
Mot slutten av 1970-tallet førte skandaler til en vending. Avsløringer om CIA-finansiering av studentorganisasjoner, fagforeninger og media både hjemme og ute utløste kongresshøringer, som Church- og Pike-komiteene. Under Jimmy Carters presidentskap fra 1977 til 1981 ble CIA-operasjonene kraftig redusert og presidenten måtte personlig signere godkjenning for alle hemmelige aksjoner. Dette gjorde skjult innblanding betydelig vanskeligere å gjennomføre.
På 1980-tallet, under Ronald Reagan, ønsket republikanerne å gjenopprette denne kapasiteten uten å gjeninnføre den gamle CIA-modellen spesielt siden demokratene kontrollerte Representantenes hus. Løsninga ble opprettelsen av National Endowment for Democracy (NED) i 1983 – en kongress-finansiert «privat» organisasjon som skulle utføre åpne operasjoner, altså åpen påvirkning, i stedet for skjulte operasjoner. Grunnlegger Carl Gershman uttalte i 1986 at NED ble etablert nettopp fordi det var problematisk når CIA direkte finansierte demokratibevegelser. Allen Weinstein, en annen grunnlegger, sa det enda tydeligere: «Mye av det vi gjør i dag, gjorde CIA skjult for 25 år siden».
Benz sier at NED fungerer ved å motta nesten all finansiering fra amerikanske skattebetalere via Kongressen, men presenteres som en uavhengig NGO dedikert til «pro-democracy»-arbeid. For å sikre tverrpolitisk støtte er strukturen delt: National Democratic Institute (NDI) representerer demokratene, International Republican Institute (IRI) republikanerne, Solidarity Center håndterer fagforeninger gjennom AFL-CIO, og Center for International Private Enterprise (CIPE) fokuserer på næringslivet via Chamber of Commerce. NED finansierer et bredt spekter av aktiviteter, inkludert politiske partier, media, fagforeninger, universiteter, akademikere, kunst og kultur, samt organisasjoner som bekjemper «mis- og desinformasjon» – noe Benz ser som en form for sensur. Han hevder også at CIA får kopier av alle NED-stipend, selv om dette angivelig er skjult under Biden-administrasjonen.
Ukraina tjener som Benz’ hovedeksempel på NEDs innflytelse. Siden 1990-tallet har NED, sammen med USAID og Soros-relaterte nettverk, vært dypt involvert, fra Oransjerevolusjonen til Maidan-opprøret i 2014. Victoria Nuland avslørte i 2013 at USA hadde brukt 5 milliarder dollar på «civil society» i landet. Etter 2014 har finansieringa vært massiv, og dekket opptil 85–90 prosent av enkelte medier, lærebøker, pensjoner til lærere, politifolk og brannfolk, samt fagforeninger.
Et sentralt dokument Benz trekker frem er «Red lines»-memoet fra mai 2019, utarbeidet av Ukraine Crisis Media Center og over 70 andre NGOer finansiert av USAID, NED og NATO. Bare en måned etter at Volodymyr Zelenskij tiltrådte som president, mottok han ei liste over «røde linjer» han ikke kunne krysse uten å risikere «instabilitet» – en eufemisme for en fargerevolusjon mot ham selv. Forbudene inkluderte folkeavstemninger om fred med Russland, direkte forhandlinger uten vestlige partnere, kompromisser med Kreml, svekkelse av veien mot NATO og EU, lettelser i sanksjoner, endringer i IMF-avtaler, og gjeninnføring av russisk språk i skoler og media. Benz tolker dette som at Zelenskij, som vant valget i 2019 med 73 prosent på et fredsprogram, aldri fikk gjennomføre det på grunn av blokkering fra USA, NATO og NED-nettverket, støttet av trusler om regimeendring.
George Soros plasseres i et større bilde som den største donoren til demokratene, noe som gir ham innflytelse til å plassere folk i State Department, CIA og USAID. Hans Open Society Foundations beskrives som en «privat CIA» som tjener Soros’ hedgefond-interesser innen energi, valuta og privatisering. I Ukraina-konteksten ses målet som å kutte russisk gassforsyning for å åpne markedet for dyrere LNG fra USA, Norge og Qatar, til fordel for vestlige energiselskaper.
I konklusjonen argumenterer Benz for at dette systemet har vokst til et monster som nå vendes mot populistiske bevegelser i Vesten, som Trump og MAGA-fløyen i USA. NED er den siste bastionen i det utenrikspolitiske etablissementet mot nasjonalistiske strømninger som ønsker å kutte internasjonale budsjetter. Samlet sett maler transkripsjonen NED, USAID og Soros-nettverket som et sofistikert apparat for regimeendring og kontroll over sivilsamfunn – forkledd som «demokratihjelp» – med Ukraina som det mest ekstreme og, fra amerikansk synspunkt, vellykkede eksempelet.
