oss 150 kroner!
I E24.no kunne en fredag 20.2.26 lese at Forsvaret, spesifikt Ramsund orlogsstasjon, har fått avslag fra Statnett på økt strømtilgang til nye ubåter fordi nettet er fullt, til tross for at det er en kritisk nasjonal funksjon.
Når Forsvaret ved Ramsund får nei til strøm fordi kapasiteten er reservert til private aktører, mange drevet av EUs klimapolitikk, oppstår det en direkte motstrid mellom EUs markedsregler og nasjonal sikkerhet.
EØS-avtalen er delt inn i ulike nivåer. Dette styrer den juridiske prioriteringsrekkefølgen.
-Artikkel 123 ligger i selve hoveddelen («avtalens «grunnlov»).
-Energilovene og de tilhørende energipakkene (3 og 4) er derimot sekundærlovgivning som ligger i avtalens vedlegg.
Ifølge rettsprinsippene i EØS skal bestemmelser i hoveddelen alltid ha forrang dersom det oppstår konflikt med regler i vedleggene.
Artikkel 123 er altså ikke bare en mulighet, det er den rettslige «nødbremsen» som er designet nettopp for denne typen situasjoner.
Der Energiloven sier «lik behandling», og EØS-avtalen (gjennom artikkel 123) sier «staten kan prioritere sikkerhet», så er det Artikkel 123 som er gjeldende norsk lov.
Artikkel 123 er en forhåndsavtalt rettighet i avtalen. Når Norge bruker denne, opptrer vi innenfor EØS-samarbeidet, ikke utenfor.
EU og ESA har allerede akseptert at nasjonal sikkerhet trumfer det indre markedets regler.
Ved å nekte å bruke artikkel 123 direkte, og heller vente på en norsk lovendring, prioriterer norske myndigheter nasjonal byråkrati, over den rettslige forrangen som ligger i EØS-avtalen.
Myndighetene opererer som om Energiloven er det øverste dokumentet, selv om EØS-avtalen og dens sikkerhetsventiler altså har forrang.
Statnett trenger teknisk sett ingen ny paragraf; de har allerede artikkel 123 via EØS-loven § 2.
Statnett og departementet legger derfor til grunn en feilaktig rettsanvendelse ved å prioritere sekundærlovgivning og nasjonal forvaltningspraksis foran EØS-avtalens hoveddel.
Når myndighetene sier de må endre norsk lov, handler det ikke om at de mangler retten til å prioritere Forsvaret (den har de i art. 123). Det handler om to ting:
–Intern instruksjonsmyndighet:
Statnett er pålagt gjennom norsk lov å følge energimarkedsreglene i EØS. For at en saksbehandler i Statnett skal kunne dytte Forsvaret foran i køen, uten å bli saksøkt for brudd på likebehandlingsprinsippet, vil de ha det svart på hvitt i Energiloven.
–Forutsigbarhet:
Ved å skrive det inn i loven, prøver staten å «standardisere» bruken av artikkel 123, slik at de slipper å gjøre en tung juridisk vurdering hver gang en militærbase trenger strøm.
Forskjellen på den teoretiske retten (Artikkel 123) og den praktiske utførelsen i forvaltningen:
Hvis Statnett kaster et datasenter ut av køen for å gi plass til Ramsund, uten at det står eksplisitt i Energiloven, risikerer de gigantiske erstatningskrav fra private investorer.
Selv om Artikkel 123 har forrang, er det en «høynivå-bestemmelse».
En saksbehandler kan ikke bare vedta en «sikkerhetspolitisk unntakstilstand» på egen hånd.
De trenger at Energidepartementet sender en formell instruks som sier: «I medhold av EØS-loven § 2 og Artikkel 123, instrueres dere til å prioritere dette prosjektet».
Problemet ligger i at Departementet har vært livredde for å sende slike instrukser fordi de foretrekker at reglene er «nøytrale» og «automatiske».
Når staten nå ønsker å endre Energiloven, gjør de det for å bygge en bro mellom Artikkel 123 og hverdagen i Statnett.
Artikkel 123 krever som nevnt en tung, individuell vurdering av hva som er en «vesentlig sikkerhetsinteresse». Ved å skrive det inn i Energiloven, lager de en sjekkliste. Dette gjør at de slipper å «finne opp kruttet» på nytt hver gang.
Jussen står fortsatt fjellstøtt:
Hvorfor vente på denne broen når huset brenner?
Siden Artikkel 123 har forrang via EØS-loven § 2, er det ingenting juridisk i veien for at Kongen i statsråd (regjeringen) i morgen vedtar en provisorisk anordning eller en direkte instruks til Statnett om Ramsund.
Når de sier de «må» endre loven først, så er det en sannhet med modifikasjoner.
De velger å vente på en lovendring for å gjøre det juridisk «behagelig» for seg selv, i stedet for å bruke den makten de allerede har for å løse en akutt krise for nasjonal beredskap.
Slik jeg ser det prioriterer myndighetene byråkratisk ryddighet og forutsigbarhet for investorer, over den akutte juridiske plikten de har til å sikre Forsvarets operative evne gjennom Artikkel 123.
Svaret er prinsipielt og juridisk helt klart, selv om praksis synes være komplisert for våre politikere:
Artikkel 123 er en «Super-regel». I EØS-retten fungerer artikkel 123 som en overordnet sikkerhetsventil.
Ved konflikt skal hoveddelen og statens eksistensielle behov alltid veie tyngst.
Så har en det juridiske «nullpunktet» i saken:
Bevisbyrden og kravet til proporsjonalitet.
Det er nok dette som gjør at myndighetene kvier seg for å bruke artikkel 123 som en tryllestav.
Selv om artikkelen har forrang, er den ikke et «frikort».
For at staten skal kunne dytte et datasenter eller en ammoniakkfabrikk ut av strømkøen, må de kunne dokumentere at:
–Tiltaket er nødvendig:
Det holder ikke å si at «Forsvaret er viktig». De må bevise at uten akkurat denne strømmen til Ramsund, vil Norges evne til å operere de nye ubåtene – og dermed ivareta nasjonal sikkerhet – svekkes kritisk.
De må bevise at dette er avgjørende for rikets sikkerhet.
De må dokumentere at de nye ubåtene er en forutsetning for NATOs og Norges forsvarsevne i nord, og at uten denne spesifikke nettkapasiteten ved Ramsund, vil ubåtene enten ikke kunne operere, eller deres forsvarsevne vil bli kritisk svekket.
–Ingen andre løsninger:
De må kunne argumentere for at det ikke finnes alternative måter å skaffe strøm på (f.eks. egne aggregater eller tidsbegrenset bruk), som er mindre inngripende overfor de private aktørene.
Staten må vise at de har vurdert alle andre muligheter før de kastet noen ut av køen.
De må også bevise at den nasjonale sikkerhetsgevinsten er betydelig større, enn det økonomiske tapet for de private investorene.
Staten må bevise at det er nettopp mangelen på strøm som er den kritiske flaskehalsen for nasjonal sikkerhet.
Statnett og Forsvaret må legge frem tekniske analyser som viser at det ikke finnes ledig kapasitet i hele regionen, og at den eneste måten å sikre ubåt-driften på, er å overta kapasitet som allerede er reservert til andre.
Hvis motparten derimot kan bevise at Statnett har ledig kapasitet andre steder, eller at nettet kunne vært oppgradert raskere med mer penger, faller argumentet om at artikkel 123 er «siste utvei».
Risikoen for erstatningssøksmål er nok det Statnett og departementet frykter mest.
Hvis de bruker artikkel 123 og en privat investor, f.eks. et utenlandsk pensjonsfond som har investert i et datasenter i Narvik, mener at bevisbyrden ikke er oppfylt, da kan investoren saksøke den norske staten for enorme beløp.
Domstolene, og i ytterste konsekvens EFTA-domstolen, vil da måtte vurdere om statens bevis for «nasjonal sikkerhet» var sterke nok til å sette til side eiendomsretten og markedsreglene.
Ved å endre Energiloven i stedet for å bruke artikkel 123 direkte, prøver staten å flytte bevisbyrden.
De prøver å definere «forsvarsformål» som en lovlig prioriteringskategori på forhånd.
Hvis prioriteringsretten står i en norsk lov vedtatt av Stortinget, er det vanskeligere for en privat aktør å vinne frem med at Statnett har gjort noe ulovlig.
Det er ikke den juridiske makten som mangler, men den politiske ryggmargen til å bære bevisbyrden.
Min påstand er at konflikten er selvpåført.
Den er et direkte resultat av at Norge har valgt å binde energiforsyningen sin til et internasjonalt regelverk som ikke er designet for nasjonal beredskap, men for fri handel.
Det fremstår som absurd at man må gjennom en årelang lovendringsprosess for å gi Forsvaret strøm, når vi allerede har suvereniteten i hoveddelen av avtalen.
Prisen for å stå i EØS –i form av tapt handlingsrom og svekket beredskap– er i ferd med å bli høyere for den norske befolkning, enn den økonomiske gevinsten er for staten.
Vi ser nå en forskyvningen fra EØS-avtalen som et rent handelsverktøy, til å bli en styringsmekanisme som griper direkte inn i nasjonal sikkerhet og beredskap også.
At myndighetene velger å bruke tid på nye lover, i stedet for å bruke Artikkel 123, er det tydeligste tegnet på at de føler seg mer forpliktet overfor EØS-systemets prosesser enn overfor norsk beredskapsbehov.
Hvis Norge sto utenfor EØS, ville strømnettet og kraftforsyningen blitt behandlet som kritisk nasjonal infrastruktur, ikke som en vare i et grenseoverskridende marked.
Forsvarets «strømkø-problem» ville blitt løst med et pennestrøk, da prioriteringen ville vært et rent politisk spørsmål, ikke et juridisk stridstema.
Spørsmålet er ikke lenger bare om EØS er bra for AS Norge sin lommebok, men om prisen for den økonomiske gevinsten er at vi mister kontrollen over grunnmuren i samfunnet – strømmen, forsvaret og evnen til å prioritere egne borgere i en krise.
En stat som ikke kan prioritere strøm til sitt eget forsvar, fordi et utenlandsk datasenter sto først i køen, har i realiteten abdisert fra sin viktigste oppgave – å beskytte sine innbyggere….
Siri Hermo
