oss 150 kroner!
Epstein var ikke bare en overgriper. Dokumentene viser også et spor inn i trans-feltets finansiering i USA. Et felt Norge senere har hentet inspirasjon fra.
Av Susanne Heart
NB: Artikkelen inneholder referanser til overgrep og seksualisert språk og er skrevet for voksne lesere.
I desember 2018 skriver evolusjonsbiologen Robert Trivers en e-post til Jeffrey Epstein med emne «Trans». I teksten beskriver han hvordan menn kan redesignes hormonelt for å øke seksuell attraktivitet for bestemte preferanser. Han spekulerer også i stadig tidligere intervensjon – helt ned i treårsalder.
Dette er ikke en tilfeldig akademisk diskusjon. Det er privat korrespondanse mellom en forsker og en dømt seksualforbryter av mindreårige. (EFTA01013384)
OVERBLIKKET med Susanne Heart er helt avhengig av støtte fra leserne for å kunne fortsette. Dersom du ønsker at arbeidet skal leve videre, kan du bli gratis eller betalende abonnent og motta nye artikler direkte i innboksen.
Men det stopper ikke der.
Dokumentene viser at Epstein tidligere ba Trivers skrive om «transgender biology» og gjorde det klart at han ønsket at dette skulle være tema, og at han ville finansiere det. I en e-post skriver han:
“I thought that you might want to focus on transgender biology. people would be interested and i would fund.” (EFTA02637506)
Støtten var knyttet til tematisk retning. Når forskningen beveget seg i ønsket spor, kom pengene.
Dette er påvirkning gjennom finansiering.
Parallelt finansierte Epstein plastikkirurgen Jess Ting med 50 000 dollar før Ting ble leder for Mount Sinais nye senter for transgenderkirurgi, omtalt som det første fullskala akademiske programmet i USA. Ting besøkte Epsteins private øy, opprettholdt kontakt og ba senere om støtte til dokumentaren Born to Be, som skulle promotere programmet (EFTA00827028).
I en annen e-post videresender Ting også en artikkel med tittelen «How to know if your child is transgender» til Epstein (EFTA02639932), noe som viser at dialogen ikke bare handlet om kirurgi, men også om barn og tidlig identifisering.
Forskning.
Kirurgi.
Narrativ.
Programmering.
I en e-post til Joi Ito argumenterer Epstein for at én ting er transgender som sosial og medisinsk tematikk, men at «transcience», med fokus på hjernestimulering, avansert biologi og matematikk som kan håndtere millioner av input, vil være mer interessant for Gates (EFTA01038315).
Gitt Gates’ engasjement innen global helse, genetikk og bioteknologisk innovasjon, fremstår Epsteins forslag som en strategisk posisjonering: Å flytte oppmerksomheten fra identitetspolitikk til biologisk og teknologisk påvirkning av mennesket. Begrepene peker mot et syn på mennesket som et komplekst biologisk system som kan analyseres, optimaliseres og i økende grad påvirkes gjennom teknologi, og det er denne typen forskningsretning Epstein omtaler som mer fremtidsrettet.
Samtidig sirkulerte Epstein transgender som tema i elitekretser knyttet til MIT og personer i kretsen rundt Bill Gates. I 2017 konstaterer han i en e-post (EFTA02582780):
“transgender not yet on wall street”
Formuleringen er bemerkelsesverdig. Han omtaler ikke temaet som et sosialt spørsmål eller en rettighetsdebatt, men som et fenomen som ennå ikke har nådd finansmarkedene.
Epstein-filene viser dermed at han ikke bare opererte i randsonen av akademia og filantropi. Han finansierte forskning, støttet sentrale aktører og løftet transgender-tematikken inn i nettverk der kapital, institusjoner og innflytelse møtes.
Dette betyr ikke at han alene skapte feltet. Dokumentene viser at han uttrykte interesse for feltet og valgte å finansiere aktører innen det.
Samtidig må konteksten tas på alvor.
I føderale og konfidensielle rettsdokumenter omtales Epstein i en psyko-seksuell kontekst, der hans mønster av seksuell atferd analyseres i sammenheng med dokumentert misbruk av mindreårige (EFTA01377947). Materialet viser at saken ikke bare handlet om enkeltstående lovbrudd, men om et systematisk mønster av seksuell utnyttelse av barn.
Rettssaker og vitneforklaringer har dokumentert at Epstein misbrukte mindreårige. E-postmaterialet viser også et miljø rundt ham med formuleringer som i beste fall er dypt urovekkende. I en e-post fra 2013 skriver John Brockman til Epstein om en fest med «a dozen one-year olds!!» (EFTA01756604). Uavhengig av tone eller kontekst illustrerer slike utsagn hvordan seksualisert språk om barn forekom i kommunikasjonen rundt ham.
I en e-post til Epstein skriver Trivers at han ønsker seg «an occasional psychosexual experience» (EFTA01035802) . Begrepet brukes her i en uformell tone, men i lys av dokumentert seksuelt misbruk av mindreårige får slike formuleringer en annen alvorlig klang. Det peker mot et miljø der seksualitet ikke bare var et teoretisk tema, men inngikk i en relasjonell og personlig kontekst rundt en mann dømt for overgrep mot barn.
Når dette legges til grunn, får hans interesse for et felt som berører kjønn, kropp og barns utvikling en særlig alvorlig kontekst.
Spørsmålet er ikke om enkeltmennesker har rett til å leve som de vil. Spørsmålet er hvem som bygget infrastrukturen, hvem som finansierte den, og hvilke interesser som var til stede i oppbyggingsfasen.
Hvorfor var et felt som handler om kjønn og barns kropp interessant for en mann som begikk seksuelle overgrep mot mindreårige?
Dette handler ikke om å mistenkeliggjøre transpersoner. Det handler om makt og programmering av holdninger som må frem i lyset.
Når penger styrer forskning, når finansiering påvirker medisinsk retning, og når temaer løftes inn i elite-nettverk, formes institusjoner – og senere normer.
Hva har dette med Norge å gjøre?
Norge har siden 2016 hatt selvbestemt juridisk kjønn. Det pågår debatt om Bufdirs veileder om kjønnsmangfold i skole og offentlig sektor. Uansett politisk ståsted er én ting klart: Norge henter faglige modeller, medisinsk kunnskap og ideologiske strømninger fra USA.
Hvis det amerikanske feltet ble påvirket av en mann som Jeffrey Epstein, er det legitimt å spørre hvilket grunnlag som senere har blitt eksportert til Europa og Norge.
Dette er ikke hat. Det er avsløring av maktmisbruk.
Hvem bygget systemet?
Hvem finansierte det?
Hvem satte retningen?
Og hvorfor?
Hvis vi ikke stiller disse spørsmålene, vil vi heller ikke vite hvem som faktisk formet det systemet vi i dag forventes å akseptere som selvsagt.
Som offentlighet må vi nå ta en alvorsprat om kjønn og ideologi.
Artikkelen er inspirert av denne skrevet av Sayer Ji:
