oss 150 kroner!
Jeg har aldri forstått entusiasmen folk kan vise når den de har stemt på, vinner valget. Når en ny president blir valgt i Frankrike, strømmer folk ut i gatene, bråker, smeller kinaputter og vifter febrilsk med flagg eller hva de nå finner på, som om favorittklubben deres nettopp hadde vunnet en «historisk seier».
De må da vite at vanlige borgere ikke har noen reell innflytelse på politiske beslutninger, ingen innflytelse på politikken i det hele tatt. En omfattende studie fra Princeton University bekrefter at selv når 80 prosent av befolkningen ønsker en politisk endring, skjer den bare «når de samme endringene også tilfeldigvis er foretrukket av økonomielitene».
Talen holdt av Canadas statsminister i Davos kan bidra til å gjøre dette karnevalet vi kaller demokratiske valg lettere å forstå:
«Vi visste at historien om den internasjonale regelbaserte orden var delvis falsk. At de sterkeste ville frita seg når det passet. Og at folkeretten gjaldt med varierende strenghet avhengig av identiteten til den anklagede eller offeret. Denne fiksjonen var nyttig, og bidro til å sørge for offentlige goder. Så vi plasserte skiltet i vinduet. Vi deltok i ritualene. Og unngikk i stor grad å påpeke gapene mellom retorikk og virkelighet».
Vi kunne late som om «det er vår demokratiske rett og plikt å stemme». Vi kunne overse demokratiets tilbøyelighet til å gå til krig og til å tilintetgjøre millioner. Skandalene knyttet til «Epsteins klasse», som økonomielitene nå kalles, ville heller ikke sjokkere oss mer enn som så. Så lenge vi fikk rikelig med offentlige goder, deltok vi i ritualene.
I flere tiår imidlertid har våre regjeringer lagt til rette for at arbeidsplassene våre kunne flyttes ut for å utnytte billig arbeidskraft i det som tidligere ble kalt den tredje verden. I prosessen har de uthulet middelklassen vår og knust arbeiderklassen. For å holde det sirkuset gående, i flere tiår har vi blitt skremt med det hypotetiske «harde høyres spøkelse», som en tidligere statsråd nylig skrev. Men innerst inne vet alle – både de og vi – at det ikke vil bety annet enn mindre omrokkering av stolene. Slik har krig nå blitt det liberale demokratiets eneste utvei.
Krig gjør det mulig å opprettholde indre orden, viske ut sosiale konflikter, bortforklare økonomiske nederlag, sette den kritiske sansen på vent, rettferdiggjøre overvåkning og gjøre all opposisjon til forræderi. Den gjør det mulig for våre demokratier, tømt for legitimitet, å erstatte debatt med frykt – og frykt med lydighet.
«Vi er i krig» er den franske presidentens yndlingsuttrykk. Han står ikke alene om å bruke krigs- og opprustningsspråk. Tyske ledere, EU-kommisjonen og NATO-toppen har alle beveget seg tydelig i samme retning, med ord som war economy, kriegstüchtig og varsler om «år med krig». Men den franske presidenten overgår dem alle, med sin nærmest tvangspregede bruk av militært vokabular: nasjonal opprustning, økonomisk opprustning, demografisk opprustning, borgerlig opprustning, akademisk opprustning, vitenskapelig opprustning, teknologisk opprustning, landbruksopprustning, industriell opprustning. «Landet må akseptere å miste sine barn», tilføyer sjefen for de franske væpnede styrkene. Med det siste må jeg si meg helt enig, men med to små rettelser: «Europa må akseptere å miste sine ledere».
