oss 150 kroner!
Dersom Kreftforeningen avviser andre tilnærminger til kreft enn det ”pakkeforløpet” tilsier, er det ikke vitenskapelig, men dogmatisk.
I sitt tilsvar til vår artikkel i Forskersonen har strategisk rådgiver i Kreftforeningen, Sigrid Bratlie, valgt ikke å kommentere våre viktigste poenger. Hun fortsetter i stedet debatten hun hadde med Anders Haakenstad på podkasten Wolfgang Wee Uncut om langtidsoverlevelsen av cellegiftbehandling. Dette er det opp til Haakenstad å svare på.
Kommer Kreftforeningen på banen?
Bratlie mener at vårt innlegg ”er fullt av feil” og ”spekket med spekulative påstander”, men påviste ikke hva feilene besto i. Det er en lite hederlig måte å ”diskutere” på. Hun skriver at hun valgte å ”svare på det aller viktigste” – «det som potensielt har konsekvenser for liv og helse”. Bratlie kommenterer imidlertid ikke det vi skriver om kostholdets betydning for utvikling av kreft. Betyr det at Bratlie tror at det man spiser, ikke påvirker kreftutvikling og risiko for tilbakefall? Det er på høy tid at Kreftforeningen tydelig informerer om kostholdets betydning, og spesielt at sukker (glukose) stimulerer veksten av kreftsvulster. Er ikke det viktig for ”liv og helse”? Norske kreftpasienter fortjener bedre enn å få høre at de skal fortsette å spise det samme som før de utviklet kreft.
Det er påfallende at tarmmikrober oppfattes som så lite viktige at Bratlie velger ikke å kommentere dem. Som vi skrev, kan visse tarmmikrober øke kroppens evne til å holde kreftsvulster i sjakk. Opplever Bratlie dette som spekulativt? Er det feil? I så fall er det på tide for biologen å fordype seg i grunnleggende biologi og medisin. Er det ikke vesentlig for ”liv og helse” at kosthold, antibiotika og cellegiftbehandling kan ødelegge det kreftbeskyttende tarm-mikrobiomet og dermed redusere overlevelse av kreftbehandling?
Forskning på gjenbruksmedikamenter
Det eneste faglige tilsvaret Bratlie gir, er å avvise at antiparasittmidler kan ha effekt mot kreft. Hun trekker fram at de få studiene vi la ved som eksempler på forskning på disse antiparasittmidlene, er utført på celler, ikke på pasienter. Bratlie mener at dette er en ”problematisk dobbeltstandard” fordi vi samtidig avviser tradisjonelle kreftbehandlinger som cellegift fordi vi ikke ”stoler på de mange tusen kliniske studiene som er gjennomført på pasienter.” Vi har ikke avvist all bruk av cellegift, som i noen tilfeller kan være effektiv. Har vi skrevet noe i vår artikkel som gir Bratlie noen saklig grunn til å komme med en slik påstand?
Som eksempler på ikke-patenterte gjenbruksmedikamenter (medikamenter med andre bruksområder enn de er utviklet eller markedsført for) nevnte vi antiparasittmidlene ivermektin, fenbendazol og mebendazol (Vermox). De angriper ifølge den kanadiske kreftlegen og forskeren William Makis kreftceller på en annen måte enn cellegifter. Han har omfattende klinisk erfaring for at slike midler kan være effektive også mot kreft som ikke responderer på cellegift. Når man ser klinisk god effekt på tusenvis av pasienter, burde man skjønne at man har oppdaget noe viktig. Farmasøytisk industri har imidlertid ingen interesse av å sette i gang kostbare forsøk med medikamenter der patentet er gått ut.
I 2024 ble det imidlertid satt i gang en pilotstudie, ledet av legene Paul Ellis Marik og Kathleen Ruddy. De studerer effekten på langt framskreden kreft av ivermektin, mebendazol (Vermox) og andre gjenbruksmedikamenter og visse naturmidler.
Ivermektin, fenbendazol og mebendazol (Vermox) er kun tre eksempler på gjenbruksmedikamenter. Det finnes tallrike andre og en rekke naturmidler som er lovende mot kreft. For en oversikt henvises til den amerikanske legen Paul Ellis Mariks bok fra 2024, Cancer care, som framlegger en fyldig oversikt over slike medikamenter og forskningen som foreligger.
Unngå dogmatikk
Hvis Bratlies utspill i disse debattene er representative for det Kreftforeningen formelt står for, er det dårlig nytt for norske kreftpasienter. Å avvise alle hypoteser og nye tilnærminger som ”spekulative” og ”alternative”, tjener verken medisinen eller pasientene. Da er man ikke vitenskapelig, men dogmatisk. Kreftforeningen har en unik rolle til å påvirke informasjonen til kreftrammede og finansielle bidrag til å forske på ulike tiltak.
Det er problematisk at farmasøytisk industri dominerer kreftforskning og -behandling. Industrien prioriterer produkter som kan patenteres og monopoliseres og derfor kan bli lønnsomme. Kreftforeningen burde støtte forskning på områder som faller utenfor denne industriens prioriteringer. Det finnes mange produkter og tiltak som er virksomme mot kreft, men som farmasøytisk industri ikke er interessert i å forske på.
Iver Mysterud, dr.philos. i biologi og fagredaktør i Helsemagasinet VOF
Jan Raa, professor emeritus i mikrobiologi
Julia Schreiner Benito, journalist i Helsemagasinet VOF
Dag Viljen Poleszynski, dr.philos. i sosiologi og ansvarlig redaktør i Helsemagasinet VOF
Les også:
