oss 150 kroner!
Petróleos y patria o muerte, en politisk flaske-e-post fra Venezuela.
I sin Kron og mynt-spalte i Klassekampen (7. januar) skriver sivil- og sosialøkonom Erik Reinert om oljeindustrien i Venezuela og det statlige oljeselskapet PdVSA som ble opprettet ved nasjonaliseringa i 1976 i den første presidentperioden til sosialdemokraten Carlos Andrés Pérez.
Etter avviklinga av militærdiktaturet til Marcos Pérez Jímenez overtok maktmonopolkameratene, det sosialdemokratiske Acción Democrática og det kristensosiale Copei, og gjorde PdVSA til en “stat i staten” og melkeku for oligarkiet og eliten og utenlandsk kapital. Dette endret president Hugo Chávez på da han innledet “den bolivarske revolusjonen” eller “sosialismen for det 21. århundre” fra 1999 ved foreta en grunnleggende omfordeling av oljerikdommen til de sosiale programmene som gjorde at Venezuela oppfylte FNs tusenårsmålene lenge før tida.
Det er derfor merkelig at Reinert ikke finner plass til ett ord om den tre måneder lange lock-out’en/generalstreiken (fra desember 2002 til februar 2003) av oljesektoren, rett etter kuppforsøket mot Chávez i april 2002, for å tvinge ham til å gå av, og uten å nevne USAs drepende sanksjoner mot oljesektoren, med full tyngde, i sin lett anekdotiske artikkel hvor han beskriver den svært ofte overflatiske industrialiseringsprosessen. Den voldte Chávez mye bry i et land der eliten gjerne dro på harrytur til Florida en og to eller flere ganger i måneden.
Her er min anekdote av klasseforholdene og holdninger i borgerskapet: I 2006 besøkte jeg og min gode norsk-venezuelandsk venn, Olaf Svorstøl Sierraalta, Caracas og foretok en studie av forholdene i bydelen La Vega, fra middelklassen i bunnen av dalen til de fattigste strøkene lengst opp i fjellene over hovedstaden.
En grein av min venns familie består av profilerte, velstående advokater i hus hvor sofaseksjonen var på størrelse med min Obos-leilighet på Nordre Åsen i Oslo. En annen grein av familien er fra kystdelstaten Falcón som kler seg med mottoet “Dios y Federación” (Gud og føderasjonen), hvor bestefaren hadde flere barn utenfor ekteskap enn penger i banken, og hvor flere familiemedlemmer var medlemmer av Partido Comunista de Venezuela (PCV).
Onkel Morris Sierraalta de Castro var advokat til den tidligere militærdiktatoren Marcos Pérez Jímenez etter at Copei ved Rafael Caldera, Acción Democrática ved Rómulo Betancourt og det sosialliberale Unión Republicana Democrática (URD) ved Jóvito Villalba, hadde inngått Pacto Puntofijo i oktober 1958 for å holde PCV ute fra maktdelinga.
Onkelen forsvarte kommunisten Gustavo Machado (1898-1983), sentral i motstanden mot diktatoren Juan Vicente Gómez (1922-29) og medlem av “Generasjonen av 1928”. Han har fått en rekke biografier “Gustavo Machado: un caudillo prestado al comunismo” av José Agustín Catalá og Domingo Alberto Rangel (2001) og samlebiografien “Gustavo Machado de oligarca a comunista” (1975) hvor blant annet den ruvende peruanske marxistiske ideologen José Carlos Mariátegui (1894-1930) som inkluderte den søramerikanske urbefolkninga i sine revolusjonære teorier, bidrar. María Corina Machados grandonkel Armando Zuloaga Blanco ble drept i opprøret mot diktaturet til Gómez i 1929. Hun er ikke i familie med Gustavo.
Hennes far, mangemillionæren Henrique Machado Zuloaga, var forretningsmann i stålindustrien. Han var involvert i stålverket Siderúrgica de Orinoco (SIDOR) som ble opprettet i 1953, og privatisert under president Rafael Caldera i 1997. Da Chávez nasjonaliserte stålverket ved Orinoco-elva i Ciudad Guayana i delstaten Bolívar igjen i 2008, krevde Machado kompensasjon. Hans selskap hadde fått sin andel av Sidor for 1,7 milliarder dollar. Den anslåtte verdien var 7-8 milliarder dollar.
Chávez mente derfor at Machado hadde tjent nok. Hans datter, Marina Corina Machado, skjelte ut Chávez i nasjonalforsamlinga for å være en tyv. I visse kretser blir politikk svært ofte familiært.
Navnet Sierraalta hadde en så sterk posisjon at kommunistlederen Jerónimo Carrera spanderte et over to timer langt intervju på oss mens han egentlig var på vei til PCVs 12. partikongress i 2006, etter hvert ganske forsinket om vi tolket sjåførens internasjonale kroppspråk i latinamerikansk utgave. Han rakk imidlertid å bli valgt til president.
Kongressen vurderte den bolivarske revolusjonen som en “antiimperialistisk prosess for nasjonal frigjøring, som åpner veien for sosialisme», og på sin 14. kongress i august 2011 holdt PCV fortsatt fast på de to begrepsmessig søylene med «revolusjon for nasjonal frigjøring» og «sosialistisk perspektiv».
Carrera som døde 29. april 2013, nitti år gammel, støttet Chávez og den bolivarske revolusjonen med et kritisk blikk fordi Venezuela ikke var “ekte sosialisme, men snarere sosialdemokrati», men mente at Chávez hadde gitt Venezuela «følelsen av nasjonal verdighet», konstaterte Correo del Orinoco i sin nekrolog og Ángel Gónzalez i «El Muro de Berlín y el “socialismo del siglo XXI”» i 2009.
Onkel Morris var advokat for den sosialdemokratiske presidenten Jaime Lusinschi (1984-89) i en bitter skilsmissesak mot kona for å kunne gifte seg med elskerinna Blanca Ibáñez. Han hadde akkurat fått hull på den juridiske byllen angående skilsmisse før vårt besøk i Caracas i 1989. Vi kjørte derfor rundt med en av presidentens livvakter i forsetet, med en feit revolver på låret og en maskinpistol mellom beina, under alle turer på byen.
Dette var i etterdønningene av det seks dager lange folkelige opprøret caracazo som sannsynligvis kostet mellom 3000 og 5000 mennesker livet under den sosialdemokratiske presidenten Carlos Andrés Pérez i sin andre presidentperiode. Tallet er uoffisielt fordi sikkerhetsstyrkene tok hånd om hauger av lik og fikk dem destruert, slik nå avdøde oberst Ernesto Pulido Tamay fortalt Olaf under et annet besøk i Venezuela.
Altså på samme vis som i en rekke militærdiktaturer i Sør- og Mellom-Amerika som Venezuela helst ikke ville sammenlikne seg med. Dette er også et kapittel i Venezuelas “demokratiske” historie som nå blir pyntet på som et juletre på vei ut av stua.
I et familieselskap i den rike bydelen El Hatillo, diagonalt på den andre sida for La Vega, under besøket i 2006 havnet jeg med ungdommene på “barnebordet”. Min unge borddame ble lettere forferdet da jeg fortalte at vi hadde vært i bunnsjiktet øverst i La Vega i flere dager. Selv hadde hun aldri vært i noe slumområde i Caracas som det var mange av. Etter at det vantro sjokket hadde lagt seg, slo hun fast at de som bodde der ikke var fattige fordi de hadde jo parabolantenner på taket. Det hadde hun sett fra hovedveien. Hennes klasseperspektiv rakk ikke engang over dalen på den andre sida av Río Guaire, men derimot helt til Miami og Orlando.
Det store hakeslippet kom imidlertid etter at en forsinket, budlevert paella kom på bordet. Den unge studenten fortalte, rystet i sjelen, at hennes far hadde fått sparken fra en høyere stilling i PdVSA. Hvorfor? Fordi han hadde vært borte fra jobben i nesten tre måneder under lock out’en mot president Chávez som han hadde vært med å vedta.
Hun var derfor oppsatt på å få seg jobb i utlandet etter eksamen. Hun var derfor interessert i arbeidsforholdene, nei, arbeidsutsiktene, i Europa. Etter å ha pirket noen chorizopølser, reker og hvitløksbåter ut av paellaen fikk jeg sterk nok pust til å blåse ut en realitetsvurdering:
– Jeg tror nok at om faren din hadde jobbet i Statoil, så hadde han nok blitt sparket etter en eller to uker om han ikke hadde stilt på jobb, sa jeg høflig og tilbakelent, jeg sverger. Men jeg klarte åpenbart ikke å skjule at jeg mente at avskjedigelsen rett og slett ikke var urimelig.
Omtalen av Chávez som diktator var allerede da utbredt blant borgerskapet bak sine høye murer med glass-skår på toppen og gjerne noen bevæpnede vakter i hagene. Øynene jeg så inn i, sa ikke det samme, men jeg fikk følelsen at det utelukkende skyldtes familiegjestfrihetens asyl.
Chávez tok over et fiendtlig innstilt og gjennomkorrupt byråkrati. Mange sjefer, spesialister og faglærte forlot PdVSA for bedre jobber i utlandet og fordi de ikke ville være med i “den bolivarske revolusjonen” etter at lock-ut’en ikke knakk Chávez. Kompetansen flommet ut av landet, ikke på harry-tur for å komme tilbake med amerikanske varer som ekte “French’s”-sennep, som Reinert skriver om, og merkevarer i luksusklassen. Kompetanseflukten rammet ikke bare PdVSA og Sidor. Chávez var fortvilet over at vanlige folk, også chavistas, klamret seg til Kellogg’s corn flakes og Heinz ketchup i forsøket på å bygge opp en egen industribase for å differansiere den oljetunge økonomien.
Kompetanseflukten rammet ikke bare PdVSA og Sidor. Men Olja, ¡el Petroleo!, er tross alt limet i det venezuelanske samfunnet, på godt og nå på mer vondt. Ironisk nok har Trump foreløpig vraket Machado som gjerne vil overføre nobelprisen til ham for hans krigshandlinger, fordi hun angivelig verken har støtte eller respekt nok i hjemlandet. Det er naturligvis utslag av Trumps notoriske og vulgære kvinnefiendtlighet, men gjenspeiler de samme reelle problemene med institusjonene og byråkratiet for kontrarevolusjonen mot “den bolivarske revolusjonen” som Chávez sto overfor da han tok over i 1999.
Det at oljesproduksjonen har steget hvert år siden bunnpunktet i 2020, at Venezuela har notert den største økonomiske veksten i Sør-Amerika etter Guyana i 2025, selv om prosent-tall alltid er lunefulle, og har gått fra å importere 85 prosent av matforbruket til å ha økt sjølforsyningsgraden betydelig, riktignok med sju millioner færre munner, gjorde det påkrevd for Trumps nye nasjonale sikkerhetsstrategi som ble lagt på bordet i desember, å slå til nå.
Et lite skråblikk: USAs nasjonale gjeld sto i 38.583 billioner dollar ved midnatt til torsdag, og den stiger fortsatt i raskt tempo.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.
