Når «omsorg» blir våpen: Å ofre sine egne for å få applaus

Det finnes et offer som er mer verdifullt enn alle andre i et kollektivistisk system: Å ofre sine egne. Ikke fordi det er moralsk høyverdig – tvert imot – men fordi det sender et signal til flokken om at lojaliteten din er total. At du er villig til å kappe av dine egne røtter for å få plass ved bordet der konsensus deles ut som medaljer.

Jeg kom på dette da jeg leste portrettet i Forskning.no om Christine Rehn Jensen – og hennes bok om moren, som har konspirasjonstro og alternative forestillinger om verden.

Teksten er skrevet i et språk av omsorg. Det er rolig, fornuftig, “voksent”. Vi får høre om belastningen ved å være «pårørende». Om hvor vanskelig det er. Om behovet for hjelp. Om at hun til slutt “varslet PST og kommunen” – ikke av hevn, men av ansvar. I alle fall er det slik historien fortelles.

Men samtidig – og dette er det ubehagelige – ser vi en annen fortelling under overflaten: En fortelling om sosial lydighet forkledd som kjærlighet.

En fortelling der det private – mor og datter – blir gjort om til et offentlig og institusjonelt problem: “Ekstremisme”, “radikalisering”, “fare”.

Og når moren får svare, avviser hun nettopp dette: At hun stemples som syk og unormal, og at datteren i praksis opptrer som en forlengelse av pressens og statens kampanje.

Dette er ikke en familiestrid. Dette er et speil av vår tid.

For i en tid der wokeisme rir mediene og akademia – slik professor Halvor Næss skriver i artikkelen «Ekstremister har overtatt staten og det politiske sentrum» – blir det stadig viktigere å vise at du står på riktig side.

At du tar avstand fra feil mennesker. At du ikke “romantiserer”. At du ikke “legitimerer”.

Og her blir det umulig å ikke tenke på professor i psykologi Mathias Desmets analyse av mass formation: hvordan massesuggesjon oppstår i et samfunn preget av frykt, isolasjon, meningsløshet og aggressiv moralsk enighet – og hvordan mennesker under slike forhold kan begynne å se på ofring som nødvendig.

Ikke bare ofring av sannhet, men av relasjoner. Av mennesker. Til og med av familie.

Desmet nevner et eksempel – jeg husker det som en mor i Iran – som ender med å bidra til at systemet tar sønnen hennes. Ikke fordi hun ikke elsker ham, men fordi masseformasjonen gjør det mulig å føle at det er “riktig”. At det er et nødvendig offer. Et tegn på dyd.

Vi har sett varianter av dette før. Selvskammen under kulturrevolusjonen i Kina – der barn og unge lærte at foreldrenes feil var deres egen plikt å avsløre. Angiveriet ble fremstilt som moral. Brutaliteten ble fremstilt som renselse.

I dag er formene mildere – språket penere – men mekanismen er slående lik:

Det finnes et nytt presteskap. Medier og akademia.

Det finnes et nytt kjetterbegrep. “Konspirasjonsteoretiker.” Og det finnes en ny vei til sosial belønning: Å demonstrere at du tar avstand, også når det koster deg noe menneskelig.

Kanskje spesielt da.

NRK, institusjonen og «det nødvendige offeret»

Men hvorfor er det så lett å krysse en grense her – og likevel framstå som moralsk og omsorgsfull?

Et mulig svar ligger nettopp i biografien: Tretten år i NRK. For NRK er ikke bare en arbeidsplass.

Det er en institusjon – en moralsk maskin. Den former språk, instinkter og belønningssystemer.

Den lærer deg ikke først og fremst å tenke, men å ramme inn. Og det du rammer inn, er alltid det samme: Hvem som er “ansvarlig”, hvem som er “farlig”, hvem som er “på rett side”, og hvem som driver med “desinformasjon”.

Du kan naturligvis gjøre dette uten å være et ondt menneske. Men nettopp derfor er det så skremmende: Fordi systemer ikke trenger ondskap for å produsere grusomhet – de trenger bare lydighet, konsensus og riktig språk.

Her treffer professor i medisinsk etikk Per Nortvedt med kirurgisk presisjon i sin tekst om «ondskap» og hvordan profesjonsetikken kunne kollapse i Nazi-Tyskland: Det avgjørende var ikke nazismen i seg selv, men en dødelig blanding av kollektivisme og lydighet overfor autoritetene – et system der hensynet til individet ble ofret til fordel for “det større gode”, og der menneskene bak ugjerningene først og fremst forsvarte seg med én ting: Jeg fulgte ordre.

Nortvedt konkluderer med at nøkkelen til å forhindre gjentakelse ligger i moralsk autonomi: Evnen til å tenke selv, kritisere autoriteter og stå imot lojalitet for lojalitetens skyld.

Og nettopp her er kontrasten så avslørende: Christine Rehn Jensen omtaler morens tenkning som et problem – nærmest som en “tilstand” – mens Nortvedt beskriver selvstendig tenkning som en av de viktigste etiske motstandsmekanismene et menneske kan ha.

I et samfunn preget av masseformasjon, slik Mathias Desmet beskriver, blir dette enda mer alvorlig: Når et fellesskap binder seg sammen gjennom frykt, moralsk panikk og aggressiv konsensus, blir individets uavhengighet en trussel.

Og trusler må håndteres. Ikke nødvendigvis med hat – men med “omsorg”, “bekymring” og “ansvar”.

Da oppstår et fenomen som nesten er umulig å få folk til å se før det er for sent: Man kan ofre et menneske uten å føle at man gjør det. Man kan til og med føle seg edel.

For i masseformasjonens psykologi blir det å ofre sine egne selve dyden: Det ultimate beviset på at du ikke lar “private følelser” stå i veien for det kollektivet krever.

Dette er kollektivismens grusomhet i ren form: den gjør angiveri til moral, og svik til samfunnsansvar – akkurat slik kulturrevolusjonen i Kina gjorde, bare med mer polert språk og bedre TV-belysning.

Kollektivismens grusomhet: Den rørende stemmen som varslet PST

Det mest urovekkende er derfor ikke at en datter skriver bok om sin mor. Det er at teksten viser oss hvor lett man kan gli fra kjærlighet til kontroll – uten at man selv merker det.

For akkurat som Nortvedt beskriver i sin analyse av sykepleieres deltakelse i en umenneskelig politikk, trenger man ikke hat i hjertet for å gjøre skade. Man trenger bare et tankesett der individet blir et problem som må håndteres, og der hensynet til “fellesskapet” blir høyeste moralske dommer.

Og Forskning. no-artikkelen er full av slike glidninger, pakket inn i myk retorikk.

Vi får høre at hun gikk gjennom en rekke e-poster fra sin mor. Hun infiltrerte hennes digitale univers ved å melde seg inn i Telegram-grupper der “de drøyeste ting” sirkulerer. Altså: Hun foretar en omfattende kartlegging av sin egen mors indre liv – ikke som et privat anliggende, men som et dokumentasjonsprosjekt.

Så langt er det mulig å si: Hun prøver å forstå. Men så kommer linjen som endrer alt:

Hun varslet PST og kommunen.

Der skjer transformasjonen. Moren er ikke lenger et menneske, men en risiko.

Ikke en relasjon, men en potensiell hendelse. Og det mest avslørende er at det ikke er konkrete handlinger som utløser dette, men muligheten for at noe kan skje: “Tenk om moren min en dag blir spurt av noen om å hjelpe til. Jeg er ikke sikker på hva som kan skje.”

Altså: en hypotese om fremtidig fare – formidlet i et “ansvarlig” språk – blir begrunnelse for institusjonelle tiltak mot et menneske. Med ett forsvinner moren ut av familien og inn i staten, definert som en kategori: “Ekstrem”, “radikalisert”, “potensiell”.

Og datteren står der som det rørende midtpunktet: Den ansvarlige pårørende, hun som gjør det vanskelige, hun som tar det tunge ansvaret som andre ikke tør.

Her er det Nortvedt kaller den dødelige blandingen: Kollektivisme og lydighet.

Ikke i form av uniformer og marsjering, men i form av moralpsykologi. Den moderne, urbane varianten av samme mekanisme: Du plasserer individet i en ramme der individets verdi er underordnet en fortelling om felles trygghet, og så utfører du det systemet forventer – mens du opplever deg selv som et godt menneske.

Det er dette som gjør portrettet så dypt tidsriktig: Det er ikke fortellingen om “en konspirasjonstro mor”. Det er fortellingen om hvordan et konsensus-samfunn produserer moralske belønninger for dem som ofrer relasjoner på alteret til fellesskapet – og får applaus for det (i nesten samtlige mediekanaler – tenk på det.)

Når wokeismen samtidig rir akademia og medier med stadig grovere språk og stadig mer aggressiv moral, blir avvik ikke bare feil. Det blir farlig. Dermed blir det også legitimt å møte avvik med tiltak. Tiltak er jo “ansvar”. Tiltak er “omsorg”. Tiltak er “forebygging”.

Og slik ender vi i den mest primitive mekanismen av alle: Den samme som kulturrevolusjonen i Kina spilte på, og som enhver totalitær kultur trenger for å overleve – selvskammen.

Skammen over å være knyttet til “feil mennesker”. Skammen over å ikke være tydelig nok. Skammen over å være lojal mot sin mor, når kollektivet vil at du skal være lojal mot fortellingen.

Kanskje er det nettopp derfor det å ofre sine egne er det ultimate offeret: Fordi det fungerer som adgangsbillett. Du viser at du tilhører flokken. Du viser at du er moralsk ren. Du viser – i praksis – at du er til å stole på.

Og her kunne Nortvedts moralske advarsel, via Jens Bjørneboe, hengt som en plakat på veggen i NRK, i redaksjonene, i akademia – og i hele denne kulturen som nå lever av å stemple mennesker:

«Det første bud er ganske lett. De som er flest har alltid rett.

Tenk alltid på hva folk vil si og ta den sterkestes parti.

Og tviler du så hold deg taus – til du ser hvem som får applaus

Tenk nøye ut hva du bør mene. Det kan bli dyrt å stå alene».