Mullakapitalisme og geopolitikk

Iran rommer en av de eldste sammenhengende kulturene i verden og er et land som aldri har vært noen koloni. Den iranske/persiske kulturen er uhyre sammensatt og rik, og utdanningsnivået i Iran er det høyeste i regionen. Det bildet som gis av Iran i norske medier er så grovt fortegnet og har så liten innsikt eller dybde at det må sies å være en karikatur.

Den norske diskusjonen om Iran er dessuten så endimensjonal at den knapt inneholder noe av verdi. Marie Sneve Martinussen i Rødt vil «erstatte det totalitære og voldelige prestestyret med reelt demokrati». Vi tror ikke hun har det minste greie på Iran eller hvordan klassekampen og den politiske kampen pågår i landet. Hun lyder som et hvilket som helst innslag på Dagsrevyen. Og hun er ikke alene. Dette kunne vært sagt av FRP, Høyre eller Arbeiderpartiet eller stått på lederplass i alle aviser fra Klassekampen til VG.

Jeg har besøkt Iran tre ganger for å studere samfunnet og har skrevet tre rapporter fra disse reisene. Jeg kan ikke farsi, så det er begrenset hvor dype mine studier kan bli, men jeg har i alle fall prøvd å forstå den sosiale, politiske og økonomiske strukturen i landet.

I 2004 ga jeg ut heftet Iran – mullakapital og geopolitikk der jeg prøver å beskrive den hel særegne samfunnsformasjonen som Iran er.

Helt siden revolusjonen har det politiske livet i Iran vært delt mellom ei venstreside som ønsker mer offentlige inngrep, større grad av nasjonalisering og mer av en velferdsstat, og ei høyreside med sterk forankring i presteskapet og blant basariene, basarkjøpmennene, som har forsvart privateiendommen og insistert på privatisering. Begge fløyer har vært mot vestlige bankprinsipper. Ayatollah Khomeini tok ikke stilling i denne konflikten, men under krigen mot Irak ble behovet for sterkere statlig styring påtrengende, noe som førte til at det i praksis oppsto statlige monopoler innen bank, finans og utenrikshandel.

Iran har i dag et system med femårsplaner som skal legge rammeverket for landets økonomiske utvikling. Så i en viss forstand har landet en planøkonomi, der den historiske inspirasjonen åpenbart kommer fra Sovjetunionen. Iran har da også noen av de samme problemene med sin planøkonomi som Sovjetunionen hadde med sin: manglende dynamikk, knapphet i enkelte sektorer, manglende innovasjon osv. Landet hevdes også å ha en islamsk økonomi, hva nå det er. Det mest karakteristiske trekket som skulle definere økonomien som islamsk, må være renteforbudet. Men det har ført til at kreditorene, i stedet for å ta rente, sikrer seg en andel av eierskapet i låntakers bedrift. Dette gjør at det iranske bank- og finansvesenet sitter med betydelig eiendommer i kapital, og finansvesenet kontrolleres av mullaene og deres allierte.

Iran har en omfattende infrastruktur for transport av olje og gass. Rørledningene går på kryss og tvers og forbinder oljefeltene både med de største befolkningssentrene og med eksporthavna på Kharq i Persiabukta og utskipingspunkter mot Tyrkia og Armenia.

Iran har verdens nest største kjente gassforekomster, etter Russland. De utgjør 16-18% av de kjente reservene i verden.

Kontrollen over de rikdommene som denne produksjonen genererer ligger fullstendig i hendene på Den øverste lederen, som dermed kontrollerer det økonomiske fundamentet for den isalmske republikken. Han må godkjenne statsbudsjettet og er øverstkommanderende for alle væpnede styrker.

De revolusjonære stiftelsene

Nest etter Lederen er de viktigste maktorganene i Iran nettverkene rundt basarene og moskeene og hele det spindelvevet av stiftelser, selskaper, foreninger og presteskoler som finnes rundt dem. De «revolusjonære stiftelsene» har utviklet seg til forretningsimperier med landsomfattende, og i noen tilfeller internasjonal betydning. Stiftelsen for de fattige, Bonyad-e Mostazafan, for eksempel kontrollerer verdier som i følge noen observatører utgjør mer enn 400 milliarder dollar (tallet er svært usikkert). Dette er i virkeligheten Irans nest størst selskap, nest etter NIOC, National Iranian Oil Company. Stiftelsen eier banker, fabrikker, hoteller og en serie eiendommer også i Europa og USA. I år 2025 rapporteres det at stiftelsen har interesser i selskaper i noen titalls land.

Presteskapet som klasse

Etter noen anslag kontrollerer de revolusjonære stiftelsene og deres underbruk rundt 70 % av Irans økonomi utenom jordbruket og de statseide industriselskapene. Siden de knapt oppgir regnskapstall og siden mange forbindelser foregår i de skjulte, er det naturligvis vanskelig å si noe helt eksakt. Men dette skal være det omtrentlige omfanget, noe som igjen understreker at presteskapet og deres allierte framstår som en økonomisk herskerklasse og ikke bare et ideologisk herskende sjikt.

Stiftelsene er forbundet med basariene gjennom Det islamske koalisjonsråd, der lederen er forretningspartner med Den øverste lederen.

Revolusjonsgarden (IRGC – Islamic Revolutionary Guard Corps) er ofte beskrevet som en «stat i staten» – en parallell maktstruktur som opererer uavhengig av regjeringen, direkte underlagt Ayatollah Khamenei, og med enorm økonomisk, militær og politisk innflytelse. De har bygd opp et massivt økonomisk imperium gjennom datterselskaper, monopoler og sanksjonsunndragelse, spesielt via deres hovedkonstruksjonsarm Khatam al-Anbiya Construction Headquarters (ofte kalt Khatam al-Anbia eller GHORB). Vestlige estimater sier at de eier mellom 20% og 50% av økonomien.

Khatam al-Anbiya er IRGCs «økonomiske hjerte» – et gigantisk holdingselskap med over 800 registrerte selskaper. De dominerer:

• Olje/gass (f.eks. South Pars-feltet, rørledninger).
• Infrastruktur (veier, dammer, tunneler, havner).
• Telekom.
• Gruvedrift, bilindustri, shipping, banker og mer.

Fortsatt mullakapitalisme

Denne «mullakapitalismen» råder fortsatt grunnen i dag.

Presteskapet og IRGC fungerer som et slags kompradorborgerskap med religiøs legitimitet – de utnytter oljeinntekter, importmonopoler og subsidier til å berike seg selv og sine allierte, mens de undertrykker uavhengig fagforeningsvirksomhet og arbeiderkamp.

Dette skaper en hybrid der:

• Religiøs ideologi brukes til å rettferdiggjøre økonomisk dominans (f.eks. bonyads som «veldedige» stiftelser som likevel driver kommersiell virksomhet uten skatt og tilsyn).
• Kapitalistisk logikk gjelder fullt ut for eliten (privatiseringer som går til regimenære aktører, korrupsjon, nepotisme).
• Arbeiderklassen holdes nede gjennom undertrykkelse og populistisk retorikk (subsidier, anti-imperialistisk propaganda), men uten reell makt.

Siden 2004 har dette systemet bare blitt mer ekstremt: Sanksjonene har forsterket den interne monopoliseringen (IRGC tar over enda mer av økonomien via smugling og parallellimport). Sanksjonene har forsterket og forverret dette systemet.

Sanksjonene, den økonomiske krigen mot Iran og krokodilletårene for det iranske folket

Bonyads (religiøse stiftelser eller «fundasjoner» på persisk) spiller i dag (januar 2026) en enda mer sentral og kontroversiell rolle i Irans økonomi enn da jeg analyserte dem i 2004. De har utviklet seg til massive, uavhengige økonomiske imperier som opererer utenfor normal statlig tilsyn, skatt og revisjon – direkte underlagt ayatollah Khamenei (den øverste lederen). Dette gjør dem til et kjerneelement i det jeg kalte mullakapitalisme: En fusjon av teokratisk makt og kapitalistisk akkumulasjon, der presteskapet og tilknyttede nettverk (spesielt IRGC) kontrollerer store deler av rikdommen.

Systemet trenger både reform og revolusjon, men den må komme innenfra

Iranerne, eller perserne, som mange vil si er et stolt folk med en en utrolig rik og sammensatt kultur. Jeg fikk ikke inntrykk av at de er særlig religiøse. Mange ser på islam som en okkupantreligion i en okkupasjon som har vart siden 600-tallet. Islam fungerer mer som statsideologi og styringsverktøy, mens det er de økonomiske og sosiale forholdene som gir den rette beskrivelsen av samfunnet.

Det sier seg sjøl at å reformere eller revolusjonere et så sammenfiltret og komplisert system må komme innenfra. Ethvert forsøk på å påtvinge endringer utenfra vil bare føre til katastrofe og i størst grad ramme dem som har mest behov for forandringer.

Og er det noe de stolte iranerne ikke kan fordra så er det forsøk på å styre landet utenfra. Derfor slutter folket i svært stor grad opp om regjeringa sjøl om de kan være rasende på mullahene. Jo mer utenlandsk innblanding, jo mer oppslutning om regimet. Det har i hvert fall vært regelen til nå.