oss 150 kroner!
I moderne politikk fremstår matematiske modeller som selve symbolet på rasjonalitet og vitenskap. Prognoser, scenarier, beregninger og simuleringer brukes for å rettferdiggjøre alt fra pengepolitikk og klimapolitikk til pandemitiltak og krig.
Beslutninger presenteres som nødvendige konsekvenser av data og ikke som valg foretatt av konkrete mennesker. Dette reiser et spørsmål som sjelden stilles eksplisitt. Hvorfor har nettopp modellbasert økonomisk tenkning fått en så dominerende rolle i politiske beslutningsprosesser?
En mulig forklaring finner vi i kritikken til Ludwig von Mises og andre såkalte østerrikske økonomer når det gjelder matematiske modeller i økonomien. Paradoksalt nok ikke fordi politikerne følger Mises’ kritikk, men snarere fordi de ikke kan eller vil gjøre det.
Økonomi som handlinger, ikke ligninger
Mises’ grunnleggende påstand er enkel, men radikal. Økonomi handler om menneskers handlinger (human action). Mennesker velger i øyeblikket basert på den kunnskapen og de verdiene de har, de forventningene de danner om fremtiden og de midlene de råder over. Denne prosessen er subjektiv og gjennomsyret av usikkerhet. Det dreier seg ikke bare om risiko som kan tallfestes, men genuin uvisshet om fremtidige preferanser, teknologier, kunnskap, institusjoner og hendelser.
Slik usikkerhet lar seg ikke redusere til matematiske modeller uten at man mister det essensielle som er at økonomisk orden er et resultat av menneskers valg i handlingsøyeblikket og ikke av optimalisering av ligninger i et lukket system. Økonomisk teori, hevder Mises, er derfor primært logisk og kausal (årsaksbestemt, red.) og ikke empirisk-prediktiv (prediktiv – noe som beskriver framtida, red.) ved hjelp av matematiske modeller.
Dette er også grunntonen hos Friedrich Hayek som understreket at relevant kunnskap i samfunnet er spredt, ofte taus (uartikulert) og situasjonsbetinget og derfor prinsipielt utilgjengelig for sentral planlegging og matematiske modeller.
Modellene som moralske skjold
Men nettopp her oppstår spenningen. Politikk er ikke bare en intellektuell øvelse i forståelse av riktige eller gode nok statlige beslutninger. Det er en praksis for maktutøvelse. Politiske beslutninger og virkemidler er tvungne, kollektive og ofte irreversible. De påfører kostnader på mennesker som ikke deltar i beslutningsprosessen og kostnadene kan være alvorlige slik tilfelle var under Covidpandemien. Energipolitikken er et annet eksempel. Det er risikabelt for politikerne å innrømme at beslutningene er fattet på usikkert grunnlag. De vet at risikoen for gale beslutninger er stor. Det er her matematiske modeller tilbyr en utvei. De fungerer som ytre autoriteter som beslutningstakerne kan peke på. Modellene fritar politikerne for ansvar.
Når økonomiske modeller brukes politisk, er de sjelden bare analytiske hjelpemidler. De blir legitimeringsverktøy. De gir beslutninger et preg av objektivitet, nøytralitet og uunngåelighet. Dermed fungerer de som det man kan kalle en immuniserende autoritet. De skjermer beslutningstakeren fra ansvar for konsekvensene.
Dersom politikken lykkes, kan man ta æren. Dersom den feiler, kan man vise til kompleksiteten som ingen kunne forutse. Modellen blir både grunnlaget for politisk handling og alibiet når beslutningen slår feil.
Dette er ikke nødvendigvis uttrykk for kynisme hos den enkelte politiker. Det er et strukturelt trekk ved politiske roller som er konstruert nettopp for å gjøre tvang mulig uten at noen må bære det fulle ansvaret som individ.
Hvorfor Mises er ubrukelig for politikerne
Dersom Mises har rett, følger en ubehagelig konsekvens for staten. De mest avgjørende samfunnsprosessene kan ikke styres ovenfra. Fremtidige utfall kan ikke beregnes ved hjelp av modeller. Kunnskap oppstår og endres i det øyeblikk handling utføres og ikke i modeller.
Tar man dette på alvor forsvinner mye av grunnlaget for teknokratisk styring og politikerne står igjen med skjønn, usikkerhet og ansvar. Da er det for politikerne langt mer komfortabelt å handle som om samfunnet er et maskineri som kan optimaliseres ved hjelp av modeller enn som en levende spontan orden som ikke lar seg kontrollere.
Dermed blir Mises politisk ubrukelig og det er ikke fordi han tar feil, men fordi han har rett. For politikerne er det langt mer behagelig å gjemme seg bak ytre autoriteter.
Fra analyse til ansvar
Dette betyr ikke at matematiske modeller er verdiløse. I avgrensede sammenhenger kan de være nyttige verktøy. Problemet oppstår når de brukes som erstatning for ansvar. Den virkelige konflikten står ikke mellom vitenskap og ideologi, men mellom personlig ansvar og institusjonell ansvarsfraskrivelse. Østerriksk økonomi peker mot en virkelighet der beslutninger tas lokalt og med direkte konsekvenser for de som tar dem. Det er uforenlig med et system som er avhengig av å fremstille tvang som nødvendighet.
Konklusjon
Politikernes forkjærlighet for matematiske modeller handler ikke bare om gode data, men om maktens psykologi. Modeller gjør det mulig å handle uten å eie handlingen. De gjør politikk til teknikk uten personlig ansvar.
Ludwig von Mises’ egentlige provokasjon er ikke at han avviser ligninger, men at han nekter oss flukten fra ansvar. Og det er nettopp derfor han forblir uønsket der beslutninger tas på andres vegne.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Halvor Næss.
