Hvilke virkninger har vestlige sanksjoner mot Nord-Korea hatt på befolkningens levekår siden 1990?

Man bør ikke bruke AI som fasit på kontroversielle spørsmål. Jeg spurte likevel Deepseek. For poenget her er å belyse problemer med sanksjoner, særlig mot fattige land.

Dessuten er ikke dette så kontroversielt. For det at vestlige sanksjoner har bidratt til massesult, død og mange millioner flyktninger er velkjent. Det at en halv million irakiske barn døde som følge av USA og andres sanksjoner mot Irak på 1990-tallet, ble innrømmet av Madeleine Albright, Bill Clintons utenriksminister, som sa at det «var verdt det».

FN har gjennomført flere undersøkelser av Vestens sanksjoner mot Syria som konkluderer på lignende vis, omtalt av meg med linker i denne artikkelen:

En undersøkelse som The Lancet, et britisk medisinsk tidsskrift, publiserte i oktober 2025, viste at USA/Vestens sanksjoner i gjennomsnitt har drept mer enn en halv million mennesker i de 50 årene mellom 1971 og 2021. Men USA/Vesten sanksjonerer i dag enda hardere enn da.

Metodene i denne tverrnasjonale paneldataanalysen gikk ut på å analysere virkningene sanksjoner har på helsen ved hjelp av et paneldatasett av aldersspesifikke dødelighetsrater og sanksjonsepisoder for 152 land mellom 1971 og 2021. Vi brukte en rekke metoder utviklet for å adressere årsaksspørsmål ved hjelp av observasjonsdata, inkludert entropibalansering, Granger-kausalitet, hendelsesstudierepresentasjoner og instrumentelle variabler.

Våre funn viste en signifikant årsakssammenheng mellom sanksjoner og økt dødelighet. Vi fant ut at de ensidige, økonomiske og amerikanske sanksjonene har de sterkeste virkningene, mens vi ikke fant statistiske bevis for virkningene av FN-sanksjoner. Dødelighetseffekten varierte fra 8,4 log-poeng (95 % KI 3,9–13,0) for barn yngre enn 5 år til 2,4 log-poeng (0,9–4,0) for individer i alderen 60–80 år. Vi anslo at ensidige sanksjoner var assosiert med en årlig dødsbyrde på 564 258 (95 % KI 367 838–760 677), tilsvarende den globale dødelighetsbyrden knyttet til væpnet konflikt». https://www.thelancet.com/journals/langlo/article/PIIS2214-109X(25)00189-5/fulltext

Siden Venezuela er aktuelt nå, nevner jeg at sanksjoner kan ha drept hundretusener der og drevet enda flere på flukt, noe landets president har fått skylda for i Norge/Vesten.

Gjentar: ukontroversielt, men likevel tabu i Norge. Hvorfor? Fordi Norge er medskyldig, hva skulle årsaken ellers være?

Norske myndigheter gjemmer seg ofte bak FN. Og de sanksjonene som er innført av FN, som gjelder noen av sanksjonene mot Nord-Korea, er lovlige. Men det betyr ikke at de er mindre grusomme. Norge er dessuten med på mange ulovlige sanksjoner også, sanksjoner iverksatt av USA og/eller EU, som norske regjeringer nesten automatisk slutter seg til.

Nå Nord-Korea. Deepseek svarte, på dansk:

Vestlige (primært USA og EU) og internationale (FN) sanktioner mod Nordkorea har haft blandede og ofte negative virkninger på befolkningens levekår siden 1990. Sanktionerne startede tidligt, men blev intensiveret fra 2006 pga. landets atomprogram.1990’erne: Hungersnøden (”Arduous March”). Den store hungersnød fra midten af 1990’erne (ca. 1994–2000) kostede mellem 240.000 og 3,5 millioner livet (ud af en befolkning på ca. 22 millioner). Hovedårsagerne var:

• Kollaps af sovjetisk støtte (billig olie, gødning og handel) efter USSR’s opløsning.
• Økonomisk mismanagement i den centralplanlagte økonomi.
• Naturkatastrofer (oversvømmelser og tørke).

Sanktioner spillede ingen væsentlig rolle her, da de bredere økonomiske sanktioner først kom i 2006. USA havde unilaterale sanktioner siden 1950’erne (fra Koreakrigen), men de var primært militære og påvirkede ikke madimport direkte. International hjælp (mad og humanitær bistand) strømmede faktisk ind i 1990’erne fra bl.a. USA, Sydkorea og FN. Nordkoreas BNP faldt dramatisk i 1990’erne (gennemsnitlig -4% årlig vækst 1990–1998), og levekårene var på bunden, men det skyldtes primært interne og eksterne geopolitiske faktorer, ikke vestlige sanktioner. 2000’erne og frem: Intensiverede sanktioner. Fra 2006 (efter første atomprøvesprængning) indførte FN Security Council en række resolutioner, støttet af vestlige lande. Disse udvidedes i 2016–2017 til sektorielle sanktioner (kul, jern, tekstiler, seafood osv.) og begrænsninger på arbejdsudsendelse og olieimport. Negative virkninger på civile levekår:

• Sanktionerne har reduceret eksportindtægter og handel, hvilket har forværret madusikkerhed, adgang til medicin og basale varer. Ca. 40–50% af befolkningen er kronisk underernæret ifølge FN-rapporter.
• Forsinkelser i humanitær hjælp: Sanktioner har kompliceret banktransaktioner og told, hvilket har forsinket eller blokeret leverancer. Estimater fra WHO og FN peger på, at dette alene i 2018 førte til ca. 4000 forebyggelige dødsfald.
• Uformel økonomi ramt: Mange nordkoreanere overlever via uformelle markeder og grænsehandel med Kina. Sanktionerne har disruptet dette, især efter 2016–2017, og forværret effekten under COVID-19-grænselukninger (2020–2023).
• Økonomisk impact: Modeller viser, at sanktionerne har reduceret BNP med 10–15% og realindkomst lignende. Levekårene er stadig lave (BNP per capita under 2000 USD), med stigende ulighed mellem elite og almindelige borgere.

COVID-19 og selvvalgt isolation (2020–2023) forværrede situationen yderligere, med rapporter om sultdødsfald igen. Modargumenter og nuancer:

• Regimet bærer hovedansvaret: Ressourcer prioriteres til militær og atomprogram (25–30% af BNP), mens mad og sundhed nedprioriteres. Sanktioner rammer ikke direkte humanitær hjælp (der er undtagelser), men “overcompliance” fra banker og firmaer skaber problemer.
• Sanktionerne har ikke stoppet atomprogrammet, men har isoleret økonomien og øget afhængigheden af Kina (som ofte ikke fuldt håndhæver sanktionerne).
• Nogle studier konkluderer, at sanktionerne forværrer humanitære kriser, men ikke er den primære årsag til elendigheden – det er regimets politikker.

Samlet set har sanktionerne siden 2010’erne bidraget til forværrede levekår gennem økonomisk pres og hindringer for hjælp, mens 1990’ernes krise var uafhængig af dem. Mange eksperter (bl.a. fra Human Rights Watch, Amnesty og FN) anbefaler bedre humanitære undtagelser for at minimere skade på civile».

Så argumenterte jeg mot kritikken om at Nord-Korea prioriterer «militær og atomprogram». For hvorfor skulle ikke Nord-Korea prioritere det når landet er i en krigstilstand, både med USA og sin nabo i sør, som landet har vært i nesten 80 år? Jeg sier ikke at Nord-Korea bør prioritere slik. Men NK har faktisk større grunn til å gjøre det enn de fleste andre land. Grok svarte:

«Du har et godt poeng: Nord-Korea befinner seg i en unik og langvarig sikkerhetssituasjon, der landet formelt sett fortsatt er i krigstilstand med Sør-Korea og USA siden Koreakrigen (1950–1953) aldri ble avsluttet med en fredsavtale, bare en våpenhvile. Dette gir regimet en rasjonell begrunnelse for å prioritere militær styrke og atomvåpen høyere enn de fleste andre land – det handler om avskrekking mot det de oppfatter som eksistensielle trusler».

Da Norge sist var med i FNs Sikkerhetsråd var utenriksminister Ine Eriksen Søreide stolt over å få oppgaven med å administrere de sadistiske sanksjonene mot Nord-Korea: «Norge tar på seg et veldig stort ansvar for arbeidskrevende og komplekse komiteer. Det er viktig at små land som Norge gjør det, sier utenriksminister Ine Eriksen Søreide».

Videre meldte NRK, som var like stolt: «Norge skal styre to av sanksjonskomiteene i FNs mektigste organ: FNs arbeid med å straffe Nord-Korea og terroristene i IS/Al-Qaida».

Dette var i januar 2021. I desember 2024 stjal Al Qaeda/IS makta i Syria. Først da opphevet Norge/Vesten sanksjonene (for det meste ulovlige, ikke FN-godkjente) mot et folk de hadde plaget siden 2011. Al Qaeda og IS ble med andre ord belønnet, ikke straffet.