oss 150 kroner!
Donald Trump har som kjent gjort krav på Grønland. Det satte hans europeiske «allierte» på prøve – en prøve de strøk med glans. Bortsett fra Danmark og Grønland sjøl er det ingen europeiske ledere som kategorisk har fordømt kravet til Trump. Og ingen har krevd hastemøte i NATO eller krevd utløsning av artikkel 4.
Artikkel 4 i Atlanterhavspakten i Nato slår fast at «partene vil rådslå med hverandre når som helst en av dem mener at noen parts territoriale ukrenkelighet, politiske uavhengighet eller sikkerhet er truet».
Statsminister Mette Frederiksen har kalt det «absurd» og «trusler mot en nær alliert», understreket at USA «har ingen rett til å annektere» Grønland, og bedt Trump «stoppe truslene». Hun har pekt på NATO-artikkel 5 og eksisterende forsvarsavtaler. Ut fra det hun sier kunne hun ha krevd konsultasjoner etter artikkel 4. Men ikke en gang hun har gjort det.
Premierminister Jens-Frederik Nielsen har kalt uttalelsene «respektløse», «fantasier om annektering» og «helt uakseptabelt», med budskapet «enough is enough» – Grønland er ikke til salgs og bestemmer selv sin fremtid.
Resten av de europeiske lederne har kommet med uttalelser som demonstrerer deres impotens og underdanighet.
Storbritannia: Statsminister Keir Starmer har sagt at «Grønlands fremtid kun skal besluttes av Grønland og Danmark».
Frankrike: Har uttrykt solidaritet med Danmark og understreket at Grønland tilhører sitt folk.
Sverige: Statsminister Ulf Kristersson har støttet at bare Danmark og Grønland bestemmer over territoriet.
Norge: Statsminister Jonas Gahr Støre har gitt «klar støtte» til Danmark.
Finland: President Alexander Stubb har «bakket opp om Danmarks suverenitet».
Ingen land utenfor Europa har ifølge tilgjengelige kilder pr. januar 2026 tatt offentlig avstand fra Trumps krav.
Kort sagt har ingen europeiske land fordømt kravet, bortsett fra Danmark og ingen har krevd krisemøte i NATO.
Med et eneste brutalt slag har Trump fått demonstrert for verden at det ikke er noen motstand av betydning i «alliansen» mot hans krav. Det hjelper ikke hva de sier seinere. De har demonstrert at de feiger ut.
De har vist Donald Trump at fra dem har han ingenting å frykte. Senker du blikket overfor Don Corleone så har du allerede tapt.
Med ett eneste, bevisst brutalt slag – eskaleringen rett etter Venezuela-operasjonen, Katie Millers «SOON»-kart, Trumps «we need Greenland absolutely» og nektelsen av å utelukke maktbruk – har han tvunget fram det ultimate beviset på alliansens reelle «styrke og samhold».
Og svaret er krystallklart: Det finnes ingen motstand av reell betydning.
- Danmark og Grønland har stått på barrikadene med skarpe ord.
- Europa har levert en samstemt kor av solidaritetserklæringer.
- Men ingen har løftet en finger som faktisk koster noe.
- Ingen har krevd krisemøte i NATO.
- Ingen har truet med konsekvenser.
- Ingen har engang aktivert artikkel 4.
Trump har vist verden – og viktigst, seg sjøl – at han kan si og true med hva han vil om et NATO-medlems territorium uten at alliansen som helhet reagerer med annet enn verbal misbilligelse. Han har bevist at Europa er villig til å svelge nesten hva som helst så lenge det ikke tvinger dem til å konfrontere USA direkte.
På CNN fikk vi følgende replikkveksling mellom nyhetsanker Jake Tapper og Stephen Miller som er nestleder i Det hvite hus for politikk og innenlandssikkerhet.
Jake Tapper: Kan du utelukke at USA kommer til å ta Grønland med makt?
Stephen Miller: Grønland burde være en del av USA. Med hvilken rett hevder Danmark kontroll over Grønland? USA er NATOs makt.
Jake Tapper: Så dere kan ikke ta militærmakt av bordet?
Stephen Miller: Ingen skal kjempe militært mot USA om Grønlands fremtid.
USA kan komme til å ta Grønland og ingen kan hindre dem
Når det gjelder Danmark, så er deres bekymring for Grønland og grønlenderne hyklersk. Danmark er kolonimakt og når USA har Thulebasen (nå Pituffik Space Base) så var det noe som ble bestemt i København i 1951 uten at en grønlender hadde noe ord med i saka.
Da basen skulle utvides i 1953, tvangsflyttet danske myndigheter rundt 116–130 innbyggere (ca. 26–30 familier) fra bosetningen Uummannaq (Pituffik/Dundas) ca. 100–130 km nordover til Qaanaaq. De fikk bare noen få dager til å pakke sammen, og mange hus ble brent ned etterpå. Flyttingen skjedde uten samtykke, og den rammet jakt- og fangstområdene hardt. Danske myndigheter beskrev det den gang som «frivillig», men senere rettssaker (bl.a. i dansk Høyesterett i 1999 og 2003) bekreftet at det var tvang og ulovlig inngrep.
De eneste som har en moralsk rett til å avgjøre Grønlands skjebne er innbyggerne i Kalaallit Nunaat, Grønland og europeernes forræderi har stilt dem i en vanskelig posisjon.
Ingen kan hindre USA i å ta kontroll over Grønland og det gir USA mange kort på handa. De behøver ikke å gjøre det militært, men de kan gjøre det i en kombinasjon av mafiapolitikk og bestikkelser. Eller utlagt: «Dere har nå sett at ingen vil komme dere til unnsetning, så motstand er nytteløst. Hva om dere tar en titt på de økonomiske vilkårene vi vil gi dere?» Trump vil spørre sine rådgivere: Hva koster en grønlandsk politiker? Hvor mye kan vi investere?
Det er ikke vanskelig for USA å overgå det Danmark i dag avspiser Grønland med.
Danmarks årlige blokktilskudd ligger rundt 4,3 milliarder DKK (ca. 600–650 millioner USD), som utgjør over halvparten av Grønlands offentlige budsjett. Et amerikansk «tilbud» med massive investeringer i infrastruktur, mineralutvinning og direkte støtte kunne potensielt overgå det mange ganger – og gjøre USA-kontrollert «uavhengighet» fristende for noen.
Folkeopinionen er steinhard mot USA-kontroll: En meningsmåling fra januar 2025 (Verian for Berlingske/Sermitsiaq) viste at 85% av grønlenderne ikke vil bli del av USA, bare 6% støttet det, og 9% var usikre. De fleste vil ha uavhengighet fra Danmark (56% ja i en hypotetisk folkeavstemning), men ikke på bekostning av levestandard – og absolutt ikke som amerikansk territorium eller stat.
Men europeerne har vist dem at de ikke vil ha noen støtte hvis det kommer til det harde.
Og NATO er nå dødere enn Monty Pythons «Norwegian blue».
