oss 150 kroner!
La oss starte 2026 med å akseptere at det vestlige imperiets epoke snart er forbi. Elitene i Europa og USA forsøker å gjenopprette et utdatert system. Men – som alle systemer, har det sin levetid. Ytre krefter vil forsterke de indre svakhetene. En båt som vugger fra side til side, gjenoppretter seg, selv om bølgene utenfor vokser. Inntil stadiet da vannet fosser inn. Da er «bærekraftens tid» forbi.
I en artikkel den 25. desember beskriver Doug Rooney det voksende gapet mellom Kinas langsiktige og planmessige bygging av store infrastrukturprosjekter, og vestlige lands kortsiktighet og kaos. Et konkret bilde illustrerer dette:
I Kina åpnes verdens høyeste bru, Huajiang Grand Canyon Bridge, i et av landets mest krevende fjellområder. Brua reduserer reisetid fra flere timer til få minutter og er allerede integrert i regional utvikling, næringsliv og turisme. Dette er bare ett av en formidabel utvikling av energieffektive høyhastighetstog.
I Storbritannia, jernbanens vugge, derimot, har høyhastighets jernbaneprosjektet HS2 blitt forsinket, nedskalert og delvis kansellert etter mer enn et tiår med politisk omkamp, kostnadseksplosjon og manglende sammenheng. Det skal bygges på flatt land mellom London og Nord-England. Prisen har flerdoblet seg, mens deler av baneutbyggingen er stoppet. Skattebetalerne i England skal betale dobbelt for en bane som er redusert til det halve.
Det var ikke alltid slik. Det vestlige imperiet hadde sin glanstid fram mot slutten av forrige århundre. England var en gang foregangslandet for jernbane og infrastruktur. De vestlige industrilandene utviklet avansert industri, jernbane og luft- og romfart.
Det vestlige imperiet utviklet seg basert på høy kompetanse, samtidig som det baserte seg på utbytting av natur og menneskeressurser fra resten av verden. Systemet var rigget for å gjøre store selskaper og finansinstitusjonene i City of London, Paris og Wall Street rike og mektige. Men de vestlige landene utviklet også demokrati og utvikling av velferdsstater, særlig i Norden.
Denne historiske fasen er nå forbi, og arbeiderbevegelsen, demokratisk innstilte og progressive mennesker må starte dialogen om veien videre. Hva nå?
Det er her systemtenkning kommer oss til unnsetning
Systemtenkning handler om å tilpasse våre mentale modeller til hvordan virkelig verden faktisk fungerer. Vi må skille hva vi liker eller misliker fra hvordan virkelig verden faktisk fungerer. For eksempel – en diskusjon om FNs bærekraftmål må ta utgangspunkt i fakta. En av målene var å utrydde fattigdom. Her gjennomførte det kinesiske kommunistpartiet en formidabel kampanje som resulterte i at 850 millioner ble løftet ut av fattigdommen. Mens resten av verden sto stille eller ble verre. Hvordan var dette mulig?
Hvorfor klarer Kina å bygge Huajieng-brua og en infrastruktur som ingen har sett maken til, mens det vestlige imperiets prosjekter drukner i budsjettsprekk, forsinkelser og politiske omkamper?
Langsiktighet og forutsigbarhet
Når en bru som Huajiang blir bygget, vet alle at det kommer til å bli realisert. Dermed kan aktørene rundt brua planlegge turisme og næringsutvikling. Poenget er ikke tempoet aleine, men forutsigbarheten. Det beregnes flere hundre tusener av turister som kommer for å oppleve en bru som er ni ganger høyere en Golden Gate i San Fransisco.
I 2017 hadde Norge en regionsreform med mål om færre og større fylker. Her i Telemark skulle Buskerud, Vestfold og Telemark bli BTV regionen. Denne ideen fikk oppslutning fordi både næringsliv, kultur og tradisjoner hadde store synergieffekter. Buskerud og Telemark var «Hardangervidda-fjell og fylkene», vi hadde også den ingeniørprega Kongsberg industrien og den fagarbeiderdrevne prosessindustrien i Grenland. Dette og mange flere områder viste store synergieffekter. Likevel ente prosjektet ved å bli reversert til de opprinnelige separate fylker. Tusenvis av timer og millioner av kroner mer eller mindre bortkasta politiske omkamper. En ganske fornuftig reform endte i politisk slagsmål i stedet for målretta læring og systemutvikling.
I Europa er styringslogikken prega av kortsiktighet og neste valg, og infrastruktur behandles ofte som enkeltprosjekter, ikke som del av et sammenhengende system. Resultatet blir: Lange høringer og omkamp, stadig budsjettsprekk og nye kostnadsoverslag og politikere som fyller TV-skjermen med den patetiske peke-på-leken.
Utviklinga av den 15. femårsplanen i Kina (2026-2030 setter utviklinga i Europa i perspektiv. Xi Jinping kaller det kommende ti-året for perioden da Kina skal være modernisert. Han sier i en tale til sentralkomiteen i kommunistpartiet tidligere i år, at «Vi må forstå sammenhenger og anvende systemtenkning i alle strategiske planprosesser».
Når Kina lykkes, er det ikke et argument for et mer autoritært styre. Vestens problem er ikke for mye demokrati, men en utdatert tilnærming til systemutvikling, kombinert med en politisk elite som er frikobla fra virkeligheten.
Svaret på dette er ikke å etterape Kina, men å videreutvikle demokratiet basert på involvering og utvikling av millioner av systemtenkere. Ikke passive velgere som må kaste «peke-på-politikere» hvert fjerde år. Men å utvikle systemforståelse, kombinert med faglig- og annen grunnplansorganisering.
Den gamle Nei til EU-generalen Kristen Nygaard (1926-2002) var ikke bare EU motstander og politisk aktivist, han var humanist, vitenskapsmann og var internasjonalt anerkjent som en av grunnleggerne av informatikkfaget og systemutvikling. Hans sønn Kristen Nygaard skrev en gang i en e-post til meg: «Jeg utfordret far til å investere sin faglige autoritet i en kritikk av EU som en utdatert tilnærming til systemutvikling (min utheving). Han oppga mange grunner, men den viktigste var at tiden ikke var moden».
Nå – i 2026 – er tida moden.
